Jeg er en 18 år gammel homofil gutt som fortsatt går på VGS. Jeg bor i et samfunn der hvor ca 50% av alle rundt meg er homofober. Foreldrene mine har et veldig konservativt syn på homofile. Jeg har ikke åpnet meg og føler at den personen jeg er idag ikke er den virkelige meg og at jeg faker for min familie og mine venner. Jeg oppdaget at jeg var homofil da jeg var ca 12 år gammel. I min familie ble jeg oppdratt til å tro at homofili var feil og dette hadde jeg i tankene mine helt til jeg var rundt 16 år og aksepterte faktum at jeg var homofil. Som betyr at i ca 4 år har jeg trodd at jeg ikke var ment til å være i denne verden og burde dø. Jeg har fortalt om min seksuallitet til en del av mine jentevenner, men mange av tilfellene var når jeg ikke var helt edru. Jeg skal snart ut av VGS og stå på egne bein, min plan er at jeg ikke kommer til å kontakte familien min etter det. Problemet mitt nå er at jeg legger meg til søvn med å gråte. Jeg er veldig depressiv og får ikke fortalt dette til noen. Livet har vært en forferdelig opplevelse for meg der jeg hver dag må late som om alt er helt fint. For noen år siden var det vanlig for meg å putte ansiktet i vasken mens den var fylt med vann helt til jeg var lei, slik at jeg fikk simulert følelsen om å ta mitt eget liv. Jeg kan ikke dra til helsesøster på skolen fordi hun kommer til å bryte taushetsplikten hennes om jeg gjør så og jeg kan heller ikke fortelle noen andre om det fordi de ville ha følt seg skyldig om jeg hadde tatt mitt eget liv. Jeg tar en risk ved å fortelle dere dette fordi jeg har alltid kunnet gått til denne siden for å spørre om ting enten om det var smått eller stort.

Jeg ville flyttet til en større by. Jeg har da venner som er homofile både i Oslo og Tromsø, og de blir behandlet akkurat som alle andre. Og her er det ikke snakk om de skap-homsene som gjør alt de kan for å virke hetero..

Bare kom deg ut.

Kom ut av skapet!

Ta det opp med dine nærmeste på en ordentlig og seriøs måte, om det er mulig. Folk må kunne respektere hverandres seksualitet. Jeg synes det er mye bedre med homofile istedenfor folk som jeg vet er homofile som ikke tørr å innrømme det.

Good luck!

+1 flytt om du føler at du ikke er akseptert. Jeg ville valgt og fortelle det til min familie og mine nære venner, om de ikke kan akseptere at du er homofil så kan de bare ha det så godt. Om de ikka kan akseptere deg for det menneske du er har de ingenting med deg og gjøre, ( slik tenker jeg )

Vet du om noen andre som er homofile? snakk med dem og få råd. Selv har jeg en homofil venn og har ingen problemer med han eller hvordan han opptrer. Stå på og prøv og ta dagen med et smil, selv var jeg depresiv i 4 år helt til jeg fant ut at slik vil jeg ikke ha det og ordnet livet mitt, ting blir bedre om du får snakke med noen, eller forandret på livet.

stå på

Selv om det kanskje ikke virker sånn nå(?) så er det slettes ingen god idé å forbli depressiv og leve med den tyngden på skuldrene. Du vet at det er din seksuelle legning, du har ingenting å tape ved å komme ut som homofil.. Altså, det er familien din, helt ærlig tror jeg de kommer til å støtte det. Hvis det ikke er tilfelle så for du pakke sakene dine, og be dem åpne øya.. For det er rimelig trangsynt anno 2011. De ekte vennene dine kommer også til å støtte deg, og du er bare 18. Du har hele livet foran deg gutt, lev det sånn du vil! Carpe diem, lykke til.

Da kan vel jeg starte med å si at jeg ble også oppdratt til å tro at homofili var en verdenstyggelighet og at alle homofile var skitne dyr som ikke var sosialt akseptert. Dette forsvant brått da min beste kompis kom ut av skapet og i senere tid har jeg også hjulpet noen få andre til å overkomme frykten og komme ut av skapet.

Først og fremst ville jeg ha prøvd å få foreldre i tale. Prat med dem og fortell dem det. De vil sikkert virke litt rare og merkelige og det kan være superskummelt, men det kommer sikkert som et sjokk for dem og det kan hende at de trenger litt tid til å fordøye informasjonen. Du er sønnen deres og i de fleste tilfeller vil de svelge krokodillene sine og akseptere deg for den du er. Hvis de ikke klarer det så vil jeg si at de ikke har rett til å kalle seg foreldre, for foreldre skal støtte barna sine i tykt og tynt uansett om de er homofile, transkjønnede eller hetero. Jeg ser at du planlegger å kutte all kontakt med familie, men er du virkelig så redd for reaksjonen dems at du heller vil stikke halen mellom beina enn å prøve? Familien er en viktig ressurs og jeg syns virkelig at du må prøve før du bestemmer deg for å kutte dem ut.

Nå ser jeg jo dette som en på utsiden og jeg har ikke de samme følelsene som det du har så ikke skyt meg selv om jeg kan være litt hard på det.

Det å være skeiv er greit det! Og jeg syns ikke at du skal skjule det pga frykt. Møt frykten og overkom den. Du er bare 18 år enda og har hele verden foran føttene dine! Nå føler jeg at jeg sitter litt fast i mine råd til deg, men hva med å prøve å kontakte ande homofile anonymt eller ikke over nett og søke råd fra dem om hvordan du kan komme ut av skapet eller leve med homofilien uten at noen andre en deg vet om det. Jeg tror det kan være god hjelp i å få støtte og råd fra mennesker som har vært eller er i samme situasjon som deg.

Jeg håper du klarer dette og jeg beklager om rådene mine ikke kan hjelpe deg. Får skylde på trøttheten, kanskje jeg kommer opp med noe bedre i morgen. Stå på Pyrotaka! Min støtte er hvertfall med deg!

Jeg tror du bør ta kontakt med Skeiv Ungdom. For det første har de egne erfaringer med det å stå fram som homo og de har også snakka med mange andre som har vært i din situasjon. Det er hundretusener av mennesker i Norge som har tenkt mange av de samme tankene som du gjør nå, og for de aller aller fleste gikk det ikke så ille som man trodde. Glem også ikke at homofobien som du opplever rundt deg i mange tilfeller ikke er ment så alvorlig som det høres ut som. Ikke misforstå: homofobi og ekle ytringer er aldri akseptable, men i noen tilfeller kommer de fra degenererte mennesker som tror de aldri har snakka med en homo og som ikke skjønner at mennesker er mennesker uansett hvem man forelsker seg i.

Jeg tror dette kommer til å gå veldig bra! Du er bare atten år gammel og du har et langt liv foran deg som lykkelig homofil! Hvis foreldra dine mot formodning ikke aksepterer dette med en gang er det deres problem. Det er ditt liv og det er du som bestemmer hva du vil gjøre med det. Livet i skapet er ikke et blivende sted

Vet om en type som har det akkurat som deg. Det er faktisk skremmende likt din situasjon.
I alle fall; jeg brukte å henge litt med denne personen helt til vi begynte på ungdomsskolen. Da begynte han å være mer med jenter, og kuttet båndene til oss gutta. Gjennom hele ungdomsskolen gjorde vi noe jeg angrer veldig mye på, nemlig å grabbe personen på rompa. Vi gjorde det ikke med fullstendig vonde intensjoner, bare mer for teh lulz. Nå, flere år etterpå, har jeg fått vite at personen som oftest brøt sammen i tårer når vi gjorde dette og som oftest dro hjem. Ingen tenkte at han faktisk kunne være homofil, bare litt feminin. Jeg har utrolig dårlig samvittighet for dette, mange år etterpå.

Vi går nå på VGS, og jeg har fått høre fra en veldig nær venninne at personen, på fylla, hadde sagt til noen av jentevennene sine at han var homofil. En av disse vennene hadde møtt han i edru tilstand og sagt "HAHAHAHA VET DU HVA DU SA I HELGA DA?? AT DU VAR HOMO!", noe som jeg vil tro ikke gjorde situasjonen til personen noe bedre. Som om han ikke har det vanskelig nok med å komme ut av skapet som det er, begynte en av hans nærmeste venner å håne han for dette.

Selv venter jeg på at personen skal komme ut av skapet, og jeg gleder meg til den dagen. Virkelig. Det er med årene blitt litt åpenbart at han ikke er hetero, og jeg er overbevist om at det kun er han selv som har et problem med det. Når jeg har snakket med andre kompiser som brukte å grabbe han på rompa, får jeg et veldig sterkt inntrykk av at det er veldig godt akseptert, selv om vi bor på en veldig liten bygd med mye homofobi. Det virker kanskje sånn, men svært få har noe i mot det.

Kom deg ut av skapet, gutt! Dropp de vennene som eventuelt vil ha noe imot det, og lev som en ung, fri, homofil mann. Du har ingen grunn til å stenge deg inne i ditt eget sinn! Jeg har stor tro på at du kommer til å bli overasket av hvor godt akseptert det egentlig blir, og jeg har generelt stor tro på deg. Lykke til!

En av mine eldste kompiser viste seg å være homofil. Han har en far som er/var veldig konservativ til slikt, og sa ofte til han og brødrene at hvis noen av de var homofile så skulle han gjøre de arveløse. Når han kom ut av skapet skiftet faren fort mening. Ta en prat med foreldrene dine, de elsker deg like mye uansett.

I tillegg til det DonTomaso skrev:

Sjekk ut It Gets Better Project.

Dan Savage anbefaler generelt to ting:

1: Vær økonomisk uavhengig.
2: Gi foreldrene ett år der de kan komme med all slags spørsmål, og der du ikke tar med kjæreste hjem, og der de kan prøve å forstå situasjonen, og seg selv i forhold til den.

Denne tidsperioden meddeler du foreldre/foresatte, og etterpå har du lov til å si; «OK, dere fikk god tid, og fikk vært sutrete småunger. Nå drar jeg.»

For du har også noe de vil ha her. De vil at du skal være del av livene deres.

En forelders største frykt er å miste et barn.

Et tips når du møter nye mennesker: Bare si det fra dag en!!! Lat som du allerede er ute av skapet. Det blir bare merkelig når folk du har kjent i knapt en uke kommer ut av skapet på en dramatisk måte og gråter osv. Da skjønner jeg ikke hvorfor de ikke bare kunne "vært" homofile fra første gang man møter dem.
Du trenger ikke gå rundt og si "jeg er homofil" til alle du møter, da det virker litt rart. Det er jo ingen som går rundt og sier "jeg er hetero, yndlingsfargen min er rød". For å gi et eksempel: Ei jente jeg ikke kjente så godt sa engang "nei, gutter er ikke my cup of tea" midt i en diskusjon. Da kan ikke folk reagere med "WTF!!!! DU KØDDER NÅ" hvis de ikke kjenner deg så godt. Da blir man mer sånn "åja, da så."
For å ta et annet eksempel: Det var engang en gutt som snakket om at kompisen hans hadde skikkelig draget på andre gutter, så lo jeg og sa "jaja, da får du ihvertfall alle jentene", og han svarte med "nei, han er mer konkurrent".
Desto mer selvsikker og "diskrè"/jeg-er-allerede-gay du virker, desto mindre sjanse er det folk viser åpenbart at de er sjokkert.
Du aner ikke hvor lite faen folk bryr seg om sånt. Guttene i klassen drev alltid å snakket om "faggots" og "stygge homser", men de hadde kompiser som var bifile, så jeg tror du tenker mye mer over det selv enn hva andre gjør. Jeg vet også om maaaaaange "heterofile" gutter som kliner med andre gutter i fylla "fordi det er morsomt".

Hvis du ikke klarer å fortelle de du kjenner at du er homofil, kan du ihvertfall "allerede være det" til alle nye du møter. Slik at hvis de engang møter på hverandre (og den marginale sjansen for at de snakker om deg og din legning dukker opp) kan du bare late som ingenting om de spør. "Ja, jeg er gay, visste du ikke det?" Så går de rundt og spør alle "hæhæhæ visste du at bjartulf er homse?" Så vil noen av jentene du har fortalt det til + alle andre nye du kjenner se dumt på han og svare "Ja, visste du ikke det?" Big deal, ikke sant. Da er det de som bare ikke har fulgt med. Så slipper du å "komme ut av skapet" gang på gang og gjenta deg selv på en klein måte til hver jævla person du kjenner.
Da får du jo også mulighet til å få kjæreste, noe du har liten sjans for nå ettersom ingen andre homser vet de kan prøve seg.

Dette gjelder alle andre enn familie og de nærmeste vennene, de må du nok sette deg ned og snakke med. De kommer jo til å akseptere det (det er egentlig ikke noe å akseptere/ikke akseptere, det er bare sånn du er), men hvis de ikke "aksepterer" eller liker det, kan du ihvertfall trøste deg med at 90% av resten av befolkningen gir faen i om folk er homofile eller ei. Langt innlegg, men reagerer litt når du sier du har selvmordstanker pga. dette. Det går nok bra skal de se!

Dra til fastlegen, forklar litt om hvordan du har det inni deg og be om psykolog. Anbefales på det sterkeste. Får du råd&veiledning face2face. Lykke til med livet, skal ikke være så enkelt bestandig.

Til våren er du ferdig på vgs og skal sikkert begynne å studere. Da får du en ny by, nytt miljø og nye venner. Hvis noen av homofobene dine hjemmefra ender opp som som studenter i samme by som deg, så kommer de sannsynligvis til å få større problemer enn deg.. i litt mer siviliserte strøk av landet er nemlig homofobi heller lite akseptert

Tromsø er vel ikke plassen jeg ville ha dratt om jeg var homofil. Tror Oslo passer bedre da den generelle tankegangen til nordlenningene er at homofili er stygt og ekkelt. Skal ikke ta alle under en kam selvfølgelig.. Jo større by, jo mer akseptert tror jeg homofili er.

Dessuten bør du sette deg ned med morra di og bare fortelle det som det er. Liker hun det ikke, fuck henne.. Gjetter på at faren din er den største homofoben, så godtar ikke morra di det, så godtar neppe faren din det heller. Slik skal det ikke være. Med mindre de lever i steinalderen fortsatt og er tullete i huet, så tror jeg turen ut av skapet blir en lettelse for deg.

Du fremstår som om du allerede er klar for å bryte med familien, og da ville jeg anbefale deg å fortelle dem det først. Om de aksepterer det nærmer du deg en løsning. Om ikke kan du fortsette med din plan om å flytte vekk fra familien.

Tror familien din kommer til å ta dette fryktelig mye bedre enn du frykter

Du burde dra på sånn Straight Camp! der de banker homofilien ut av deg! men fra spøk til alvor, bare forklar vennene dine det! du må gi de en sjanse til og akseptere det før du skriver dem av!

Jeg kjenner en god del homofile, og det å finne ut av det når du er 12 er veldig ungt. De fleste jeg kjenner fant ut av det i ca. tyveårsalderen, og noen faktisk ikke før de var nærmere 30 (og da hadde vært gift med en dame i flere år). Det er vel egentlig like greit å finne ut av det tidlig, skulle jeg tro.

Jeg blir så utrolig lei meg inni meg når jeg hører slikt. Jeg fatter ikke hvor denne trangen til å kontrollere andres seksualitet kommer fra.

Er forsåvidt litt sent å si dette nå, men jeg anbefaler alltid å snakke om slike ting mens man er edru. Men men, gjort er gjort :-)

Ai ai ai! Kjære Pyrotaka, glem aldri at det ikke er noe å tjene på å avslutte livet sitt. Ting vil alltid bli bedre, selv om jeg kan forstå at det noen ganger er vanskelig å tro det.

Altså: Om du forteller henne at du går med selvmordstanker har hun plikt til å handle. Det å redde et menneskeliv er mye viktigere enn taushetsplikten. (For de spesielt interesserte: se straffelovens §139).

Jeg synes det er veldig modig av deg å fortelle om problemene dine.

Jeg tror det viktigste rådet jeg kan gi deg er at ting stort sett alltid blir bedre når man blir voksen. Da kan man flytte til Oslo, finne seg et miljø av likesinnede, og få en "fresh start" på livet. Hold ut litt til, og ting vil nok ordne seg vil du se. :-)

vil si meg litt uenig der, jeg bor i alta, 6 timer unna tromsø og det virker da som at homofili er mere eller mindre akkseptert her, iallefall på VGS nivået, ser flere på skolen som enten er metrosexuell eller homosexuell, no fuck given liksom noen er jo sikkert homofober, men det tror jeg man kan finne nesten hvor som helst i landet, men virker som at de som åpenbart er homofil er fornøyde mennesker som lever relativt langt nord.. ( så vil ikke si at jo lengre sør du bor jo bedre er det for homofile)

Kan en moderator slette denne tråden please?...

Hvorfor mener du denne tråden burde slettes?

Takk for svar alle sammen, men jeg vil gjerne at denne tråden skal bli slettet

Det var en homofili som kom ut av skapet på min vgs. Jeg husker at før han kom ut så var det mye baksnakking og drittslenging. Men det ga seg med engang han sa det, de fleste fikk mye mer respekt for han da. Men skjønner situasjonen din, jeg ville også hatt kjempestore problemer med å fortelle mine foreldre noe lignende!

Stå på kompis! Jeg tror flesteparten i Norge har et veldig veldig liberalt og normalt syn på homofili!

Hadde jeg vært deg hadde jeg vært deg så hadde jeg flyttet til en større by, eller til et sted der folk godtar det mer. Og jeg syns du skal si ifra til dine foreldre, uansett hvor mye de er imot homofile, så er du fortsatt sønnen de sin så de kommer nok til å akseptere det etterhvert om ikke med en gang. Om du er redd for at det blir en vanskelig periode etter du sier ifra, så ville jeg ventet med å si ifra til rett før du har mulighet til å flytte. Da får foreldrene dine en mulighet til å tenke over det alene.

Angående depresjonene dine, så kan det kanskje lønne seg for deg og ta kontakt meg fastlegen din. Han kan hjelpe deg med henvisning til psykolog og skrive søknad til nav om støtte, om du tror det kan hjelpe deg.
Lev livet, ikke hør på de andre. Det er jo du som skal bli glad, ikke de? Og du har like mye rett på livet som alle andre! Det er jo tross alt kun du som er den beste til å være deg og jeg er sikker på at det derfor er mange folk som liker deg og som kommer til å like deg.

Tråder blir ikke slettet....

Hva i helvete har du med å fortelle andre folk hvordan de skal opptre? Idiot.

overdreven homofili er en jævla pest for samfunnet og irriterer meg grenseløst

Da er det du som må gjøre diverse grep for å bedre din tilværelse. Ikke han.

Enig i det. Men på en annen side, 90% av all homohets er jo rettet mot disse homsene som absolutt skal være så femi som mulig. Jeg har absolutt ingenting imot homofile, men jeg tror ikke jeg kunne vært i samme rom som en "superhomse" så veldig lenge. Og det har ikke noe med at de er homoer, men at de oppfører seg som tullinger.

Så jeg mener at "oppfordringen" hans var helt ok, i og med at det er den typen homofile som gjør at mange ikke tør å komme ut.

At du velger å skrive dette i en tråd hvor en usikker tenåring med selvmordstanker spør om råd er hinsides min forstand. Jeg håper for din del at din framtidige NAV-kontaktperson (som du kommer til å ha hyppig kontakt med i framtida) er homo.

eksakt titegn

Du er den typen streiting som gjør at mange homoer ikke tør å stå frem.

Det er mange grunner til at homser blir skruller. En av dem er at de har levd i skapet eller i undertrykkende heterofile forhold i lang tid, og når de endelig kommer ut som homo vil de vise det til resten av verden. At media fokuserer på skrullene er et større "problem" enn skrullene selv.

tror nok jeg slipper nav med master i indøk som jeg garantert kommer inn på samt økonomisk støtte uansett fra foreldre

Det hjelper ikke med den rette utdannelsen når grunnlaget, altså deg, er godt under snittet.

Jeg har ikke sagt at alle homser er skruller. Jeg sa at han må passe på å ikke bli en skrulle. Har mange homsevenner, dog normale folk jeg kan kødde med og ikke bare havne i noe gay dramashit.

Hei Spirituell.

Jeg utfordrer deg til et tankeeksperiment. Jeg er sikker på at du ikke feiger ut, med alt det flotte jeg leser om deg.

Tenk deg at det er du som er homofil.

Du har visst om det i lang tid. Men de rundt deg gir uttrykk for at folk som du ikke er bra. Så derfor har du holdt dette for deg selv.

I filmer og andre medier fremstilles homofile menn og gutter som feminine pyser som bare bryr seg om utseende og følelser. Er det sånn man må være for å være ordentlig homofil? For ikke å lyve mot seg selv? For å bevare integriteten sin?

I de nevnte mediene har seksualitet nesten utelukkende vært heteroseksualitet. Gutt + jente-sex.

Sex med gutter kunne du tenkt deg. Men med jenter? ... _{(æsj.. ekkelt..)}

Om denne siste delen av eksperimentet blir for vanskelig; tenk deg at seksualitet, på skole, film, TV, m.m. er nesten utelukkende «nasty sex med kukk i rompa» som du kaller det. Og den sexen du kunne tenkt deg er nesten ikke omtales.

Han skrev han skulle komme inn på Masteren ikke at han var ferdig. Karakteren ville uansett vært målt i karakteren A dersom han snakket om karakteren fra studiet.

Tilbake til emnet. Jeg støtter helt klart forslaget om å flytte vekk fra bygda. Jeg sier ikke at at du nødvendigvis får et kjipt liv der, men mange jeg har snakket med sier de fikk det bedre etter at de flyttet til en større by. Større miljø og man stikker seg på en måte mindre ut.

Håper dessuten at du kler deg nøyaktig slik du vil å fotfølger sprituell resten av livet hans. Pass på å søke samme studier som han slik at du får gitt han mest mulig tid til å irritere seg over andre som er annerledes.

Det er heller motsatt at jeg flytter fra storby til en bygd til høsten xD

Er det en dårlig idé?

Du snakker om at du er garantert en mastergrad, men du er 16 år og såvidt begynt på videregående?

Dvs. at en mastergrad for deg er minimum 8 år frem i tid, jeg applauderer at du har mål i livet, men en slik uttalelse er på linje med "NÅR JEG BLIR STOR SKAL JEG...."


Jeg har like mye i mot "spradende" homofile som jeg har i mot mennene med det livsmålet om å få flest mulig kvinner til sengs, for så å videreformidle deres suksess så høylytt og åpenbart som mulig. Dette gjerne akkompagnert av slibrige tilnærminger til enhver kvinne innenfor denne personens rekkevidde.

Bygder er generelt kjent for å være mer trangsynte når det kommer til homofili og det er liten sjangse for at det finnes et eget "homofilt" miljø der.

Som nevnt ovenfor burde du ta kontakt med Skeiv Ungdom eller lignende organisasjoner for å få hjelp, det viktigste for deg er å bygge selvtillit slik at du kan snu ryggen til de ignorante og fokusere på de "tolerante".

Synes du overdriver noe fryktelig med drittslengingen din, uansett hvordan han oppførte seg er jeg sikker på at du også er like intolerant mot en eller annen seksualitet, som pedofili.