Jeg er en 18 år gammel homofil gutt som fortsatt går på VGS. Jeg bor i et samfunn der hvor ca 50% av alle rundt meg er homofober. Foreldrene mine har et veldig konservativt syn på homofile. Jeg har ikke åpnet meg og føler at den personen jeg er idag ikke er den virkelige meg og at jeg faker for min familie og mine venner. Jeg oppdaget at jeg var homofil da jeg var ca 12 år gammel. I min familie ble jeg oppdratt til å tro at homofili var feil og dette hadde jeg i tankene mine helt til jeg var rundt 16 år og aksepterte faktum at jeg var homofil. Som betyr at i ca 4 år har jeg trodd at jeg ikke var ment til å være i denne verden og burde dø. Jeg har fortalt om min seksuallitet til en del av mine jentevenner, men mange av tilfellene var når jeg ikke var helt edru. Jeg skal snart ut av VGS og stå på egne bein, min plan er at jeg ikke kommer til å kontakte familien min etter det. Problemet mitt nå er at jeg legger meg til søvn med å gråte. Jeg er veldig depressiv og får ikke fortalt dette til noen. Livet har vært en forferdelig opplevelse for meg der jeg hver dag må late som om alt er helt fint. For noen år siden var det vanlig for meg å putte ansiktet i vasken mens den var fylt med vann helt til jeg var lei, slik at jeg fikk simulert følelsen om å ta mitt eget liv. Jeg kan ikke dra til helsesøster på skolen fordi hun kommer til å bryte taushetsplikten hennes om jeg gjør så og jeg kan heller ikke fortelle noen andre om det fordi de ville ha følt seg skyldig om jeg hadde tatt mitt eget liv. Jeg tar en risk ved å fortelle dere dette fordi jeg har alltid kunnet gått til denne siden for å spørre om ting enten om det var smått eller stort.
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå