Ja, det var dama mi. Hun elsket meg veldig høyt selv om jeg drakk 4-5 ganger i uka, tok beroligende eller sovemedisiner mot super-fyllenerver 2-3 ganger i uka (har faktisk søvnproblemer da, så den er grei) og snorta striper med makka 4-5 ganger i året, men til slutt forlot hun meg. Jeg var bestandig kul mot henne. Slo henne aldri eller kjørte mindgames på noen måte og sluttet drikke og snorte en lang stund for henne (men sovemedisin og beroligende måtte jeg ha innimellom), men det var faen ikke nok. Hun begynte å backstabbe og lyve og da var det på den igjen for min del.

Nå skal det jo være sagt hun mere var en løgnaktig golddigger og så snittet til å ditche meg og stikke til en større by i utlandet der hun selv sitter å drar cola og makka nå, den forbanna fitta.

Siden byen hun nå sitter og koker bort skallen sin i i designermiljøet er truet med terror sitter jeg bare å håper hun tar t-banen ofte.


Mitt råd: Be fyren ta seg til helvete sammen. Gjør han det er han gull verdt!
Gjør han ikke det: Leave him!

Og gjør han det er og du dolker han i ryggen er du bare ei forbanna bitch som spiller naiv for å få sympati.

Skal vi se: Hvorfor er jeg sammen med han?
Vel, jeg klarer å se forbi rusproblematikken og der ser jeg en fantastisk mann som har masse å gi. Han er snill og god, sjarmerende, omsorgsfull, morsom, god å prate med, leken, sexy, smart, og jeg kan sikkert ramse opp en hel del mer, men da går dere nok lei. (hvis dere ikke har gjort det alt da - hihi) Jeg elsker han rett og slett, og jeg vet han elsker meg.

Jeg har forresten spurt han i dag om han hadde tatt noe den gangen, og han sier fortsatt nei. Kall meg gjerne naiv, men jeg må velge å tro han.

Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe han, men det er grenser for hva jeg kan gjøre. Nå er han flink med å ta antabus, han går fast til psykologen sin, og han prøver å kutte ned på hasjen.
Tror dette skal gå bra jeg...!?