Dette skjedde for nesten et år siden, så det er ikke alt jeg husker like klart. Men jeg har prøvd så godt jeg kan å beskrive opplevelsene og sette alt i rekkefølge så riktig som mulig.
Planen var at venninnen min ”Ellen” og jeg skulle prøve LSD for første gang, mens to av våre venninner ”Marit” og ”Thea” skulle være barnevakt. Vi hadde fire lapper som visstnok skulle være ganske bra. Vi skulle ta en halv hver og ta en ekstra halv hvis vi følte for det. I tillegg hadde vi to ekstra lapper i bakhånd i tilfelle Marit og Thea skulle få lyst til å prøve allikevel. Jeg hadde lest utallige tripprapporter og annen info om stoffet på forhånd, og følte meg mer enn klar for en åndelig reise.
Vi hadde vært i Oslo for å få tak i og var ikke hjemme før på kvelden, omtrent i 6-7 tiden.
Ellen og jeg tok hver vår halve lapp og satte på en episode av Family Guy mens vi ventet.
Etter omtrent en time begynte jeg smått å merke litt effekter, jeg fikk en følelse av lykksalighet og en deilig eufori i kropp og sinn. Jeg omfavnet følelsen og nøt øyeblikket.
Vi hadde lagd spillelister på forhånd så vi hadde deilig og avslappende musikk i bakgrunnen, alt fra Psytrance til Reagge til Tool og Pink Floyd.
Etter hvert begynte ting å bevege seg. Jeg hadde forestilt meg hvordan det kom til å se ut men det var selvsagt ti ganger vakrere. Taket mitt, som var helt hvitt, hadde plutselig utrolig fascinerende mønstre i neongrønn og rosa som pustet og bevegde seg i bølger. Jeg hadde en del psykedeliske bilder på veggene, og alt pulserte og levde, smeltet sammen og bevegde seg så vakkert og naturlig.
Marit og Thea hadde nå studert oss en stund. De fant ut at de også ville prøve i kveld, og tok hver sin halve lapp. Vi regna med at det kom til å gå helt fint, og vi skulle passe på hverandre. Alle viste en del om hva som kan skje når man opplever en badtrip og hva man skal gjøre, og vi hadde en kompis vi kunne ringe hvis noe skjedde, så vi tenkte positivt og bare fløt med trippen.
Jeg tusla for det meste bare rundt i rommet, studerte ting og smilte fra øre til øre. Etter hvert begynte Marit og Thea også å ture. På dette tidspunktet følte Ellen og jeg at en halv ikke var nok, så vi tok resten av biten. Litt korttenkt, siden vi ikke var halvveis i trippen en gang, men vi stolte på magefølelsen.
Jeg så meg i speilet og skvatt litt. På denne tiden gikk jeg med veldig mye sminke og hadde både foundation, pudder, øyenskygge og mascara. ”Hvorfor i all verden går du sånn??” tenkte jeg. Aldri i mitt liv hadde jeg sett noe så unaturlig og stygt. Grunnen til at jeg gikk med sminke var pga ganske sterke komplekser, men nå ga det absolutt ingen mening lenger. Jeg var jo den jeg var og jeg måtte ikke finne på å skjule meg selv, det ga jo ikke mening? Så jeg fant fram sminkefjerner og tok vekk alt, skylte ansiktet og så meg i speilet. Mye bedre.
Det endte med at alle tok av seg sminka siden det var så stygt og unaturlig, og alle følte seg med ett mye bedre. Men vi følte fortsatt at vi måtte ”rense” vekk alt det som var falskt, og jeg foreslo at alle skulle ta en dusj.
Jeg hadde et veldig morsomt dusjhode. Når vannet er kaldt lyser det grønt, når det er passelig er det blått, når det er for varmt er det rødt, og når det er så varmt at det ikke er helt smart så blinker det rødt. Så vi skrudde av lyset og dusjet i lyset, det var en utrolig kul opplevelse. Jeg holdt meg til passelig varme og hadde blått lys. Det føltes som om vannet var ren livsenergi og jeg nøt hver dråpe og hvert sekund.
Plutselig ble lyset rødt og jeg skvatt til. Fargen føltes litt ubehagelig og skremmende, så jeg skrudde ned varmen og følte meg mye bedre igjen med en gang fargen ble blå. Etter dusjen følte jeg meg som født på ny, ren og fri for alt det som er falskt. Det var bare sannhet igjen.
Etter hvert tok Thea resten av biten sin mens Marit lot være. Vi hadde begynt å oppføre oss som barn. Vi så verden gjennom et barns øyne og fikk så utrolig søt og leken barnelatter. Vi snakket sammen på en barnlig måte og følte oss veldig små og uskyldige. Det var som å oppleve verden for første gang igjen.
Pupillene våre hadde utvidet seg noe enormt, og jeg la merke til at venninnene mine var så utrolig vakre. De er jo veldig vakre i utgangspunktet, men det var som om jeg virkelig så hvor vakre de var for første gang, og jeg måtte bare fortelle dem det. ”Dere er så vakre” var en setning som gikk igjen den kvelden, og den kom ikke bare fra meg, men fra alle.
Nå hadde det gått noen timer og vi hadde virkelig begynt å ture. Jeg husker jeg så på Ellen og de store svarte øynene hennes og sa: ”Du er så søøøt! Som en liten tegneseriefigur!” For det var akkurat det hun så ut som der hun satt og gliste med det lange håret sitt og den vesle lille kroppen.
Ut av det blå lager Marit en sånn plingelyd som når man skal holde tale og sier: ”Nå er det mat” Alle brøt ut i latter. Det ble alt for normalt midt i alt det unormale så hele situasjonen ble utrolig komisk.
Både Ellen, Marit og Thea satt og tegnet, men av en eller annen grunn følte jeg ikke for det. Jeg pleier å elske å tegne, og hadde egentlig gleda meg til å tegne på tur. Det var som om jeg gikk og ventet på noe, følte at noe manglet.
Jeg savnet all innsikten og visdommen jeg hadde lest om i alle rapportene, og håpet jeg skulle få oppleve noe lignende. Alle tre røyka også hasj, men jeg ventet. Jeg hadde lest et sted at hasjen demper klarheten til trippen, så jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle vente til jeg hadde fått denne informasjonen jeg ventet på til jeg tok meg en blås.
Jeg gikk ut på balkongen og så på favoritt treet mitt. Det var som om det vokste konstant, uten å bli noe særlig høyere. Grenene strakte seg utover i bølger og treet hadde en utrolig vakker aura. Jeg så meg rundt og oppdaget at alle trærne hadde aura. Det var midt på vinteren og tåke så jeg hadde ikke så god sikt, men det var fortsatt vakkert å se på. Veldig kaldt var det også, så jeg var ikke lenge ute av gangen. Vi gikk mye ut og inn for å se på treet den kvelden.
Alle fire hadde en følelse av at vi ikke hadde noen behov. Alt var som det skulle og alt var perfekt.
Jeg ble veldig fysen etter hvert av å se på at de andre røyka, så til slutt ga jeg etter og begynte selv. Det var utrolig deilig og uanstrengende å trekke ned røyken fra bong, det var som luft som smakte veldig godt! Så vi satt der og dampa som lokomotiver uten å ense hvor mye vi faktisk røyka.
Nå hadde vi tura i mange timer og følte at vi begynte å komme ned igjen. Vi snakket om at ting begynte å bli normale og tok oss en sigg, filosoferte og slappet av.
På et tidspunkt så jeg på Ellen og sa: ”Du er så søøøt! Som en liten tegneseriefigur!” Det var som om alle fire ble dratt bakover i tid der vi satt. Plutselig var vi på begynnelsen av trippen igjen, og alle brøt ut i den samme forbausede lyden. Plutselig begynte vi å trippe hardere enn vi hadde gjort hele turen, alt pulserte sterkere enn noen gang og ble veldig intenst. Det var først nå jeg virkelig forstod hva som menes med at en tripp beveger seg i bølger, med topper og daler. Plutselig er du nesten normal igjen og et sekund senere er du supertura. Litt som en berg og dal bane.
Etter en stund følte jeg og Thea for å gi hverandre en klem, så det gjorde vi. En helt intens følelse av kjærlighet sprengte i oss begge, og vi brast i gråt begge to. Ellen og Marit ble forskrekket av å se oss gråte og lurte på om det gikk bra med oss. Vi forklarte hulkende at det bare var kjærlighet, at det var det vakreste og mest intense vi noen gang hadde følt og at vi bare måtte gråte av glede. Vi klarte ikke å slutte på en stund og lot gledestårene strømme. Det føltes virkelig ut som all kjærligheten i universet befant seg i hjertet vårt på det tidspunket, det var ingen atskilthet. Vi var ett!
Så var det som om en propp løsna, og all informasjonen og visdommen jeg hadde venta på kom i bøtter og spann. Det var helt overveldende. Jeg skjønte plutselig alt og svaret på alle mine problemer og spørsmål. Vi prøvde så godt vi kunne og forklare hverandre hva vi opplevde, men det var ganske umulig. Alle hadde ganske forskjellige opplevelser, samtidig som vi delte tripp og var en del av hverandre. Å forklare hverandre med ord hva vi opplevde var vanskelig og anstrengende. Det var lettere å se hverandre i øynene å føle hva den andre mente og bekrefte den samme følelsen tilbake. Kroppsspråk, øyekontakt og rare lyder dominerte mer enn ord. Setningene ble som regel ikke ferdig formulert. ”Føler du..? Ja!”, ”Det er veldig… Ja akkurat!!” Enhetsfølelsen var virkelig utrolig, og vanskelig å beskrive med ord.
Ellen satt på senga og jeg skulle gå forbi. Jeg lagde en hel merkelig lyd når jeg så på henne, helt umulig å beskrive. Ellen svarte noe lignende og plutselig var vi i en intens samtale av merkelige lyder og ord som ikke eksisterer. Det var som om vi snakket på et helt annet språk, men vi forstod hverandre uansett. Begge begynte å få den samme følelsen av kjærlighet som jeg og Thea fikk, men plutselig sa begge samtidig: ”SERENDEN!!” med tårer i øynene og da stoppet alt. Det var veldig merkelig, jeg skulle ønske det ikke hadde stoppet så vi hadde sett hvor det førte hen… Vi har utrolig nok fortsatt med det merkelige språket i ettertid, og vi forstår hverandre faktisk fortsatt.
På et tidspunkt så vi på klokka. Vi snakka, tegna, spiste frukt, røyka og var rundt i hele huset og opplevde så utrolig mye rart. Så kikka vi på klokka igjen og fikk vårt største sjokk hittil; det hadde gått to minutter. Vi kunne ikke forstå hvordan det kunne stemme, vi hadde opplevd ting i flere timer, også hadde det gått TO minutter? Vi kunne ikke fatte det. Vi tenkte det var best og ikke se på klokka i det hele tatt, men kunne ikke dy oss etter noe som føltes som en time. Det hadde ikke gått et minutt en gang, tiden hadde stoppet. Tiden eksisterte ikke lenger.
Vi ble nesten litt skremt, tiden hadde jo stoppet og vi var mer tura enn vi kunne skjønne. Men jeg hadde lest om dette med tid i flere tripprapporter og vi snakket sammen om at mange hadde opplevd det samme og at tiden til slutt ble normal igjen, så vi holdt hodet kaldt. Men det var fortsatt veldig, veldig merkelig. Tid er virkelig relativt.
Etter hvert satt alle og fortalte noe til en eller annen, men ingen kunne skjønne hvem vi snakka med. Snakka vi med hverandre eller oss selv eller noen helt andre? Ellen så inn i speilet og snakka, Thea snakka med lavalampa, Marit snakka med sofaen og jeg med veggen.
”Hæ? Er det meg du snakker til?”
”Jeg vet ikke, jeg tror det?”
”Hvem snakker jeg med nå egentlig?”
”Hvem sa jeg det til?”
Vi kom til slutt fram til at vi satt og snakka med oss selv om det vi opplevde.
Etter en god stund med forvirring over tid, rom og eksistens var vi på nedturen, og vi hadde vel tura i nærmere tolv timer.
Det var tidlig på morgenen og vi merka hvor sliten kroppen var. Hodet var fortsatt lyst våkent, så vi var litt bekymra over om vi i det hele tatt kom til å klare å sovne. Vi snakket om opplevelsene, tok noen bongtrekk hver, satte på chill musikk og la oss for å sove.
Med ett merka jeg at jeg angret på at jeg ikke hadde hatt øynene mer igjen under trippen, for det jeg så når jeg lukket øynene var virkelig fantastisk. Spiraler, fraktaler, de vakreste former og farger du kan tenke deg, og alt bevegde seg så naturlig og harmonisk. Alle fire sovna inn i mønstrene.
Dagen etter sov vi lenge og bare slappet av. Vi reflekterte over trippen og hvordan den hadde forandra oss som personer. I tillegg så vi filmen Koyaanisqatsi som fikk oss til å tenke enda mer over hvordan vi ser verden, menneskene og oss selv.
Jeg likte LSD opplevelsen veldig godt, og det gjorde venninnene mine også. Etter trippen har vi blitt utrolig sterkt knytta til hverandre og opprettet en form for telepatisk kontakt. Vi vet alltid hva den andre tenker, sier det samme i både korte og lange setninger, føler hverandres energi, det er umulig å lyve for hverandre, og hvis vi har øyekontakt og for eksempel synger, så ender det opp med helt like ord og toner. Ganske sprøtt.
Vi kommer definitivt til å prøve mer, og det føles bare riktig at det fortsetter å være oss fire.
Finnes det en bedre måte å utforske universet på enn med sine nærmeste?
Planen var at venninnen min ”Ellen” og jeg skulle prøve LSD for første gang, mens to av våre venninner ”Marit” og ”Thea” skulle være barnevakt. Vi hadde fire lapper som visstnok skulle være ganske bra. Vi skulle ta en halv hver og ta en ekstra halv hvis vi følte for det. I tillegg hadde vi to ekstra lapper i bakhånd i tilfelle Marit og Thea skulle få lyst til å prøve allikevel. Jeg hadde lest utallige tripprapporter og annen info om stoffet på forhånd, og følte meg mer enn klar for en åndelig reise.
Vi hadde vært i Oslo for å få tak i og var ikke hjemme før på kvelden, omtrent i 6-7 tiden.
Ellen og jeg tok hver vår halve lapp og satte på en episode av Family Guy mens vi ventet.
Etter omtrent en time begynte jeg smått å merke litt effekter, jeg fikk en følelse av lykksalighet og en deilig eufori i kropp og sinn. Jeg omfavnet følelsen og nøt øyeblikket.
Vi hadde lagd spillelister på forhånd så vi hadde deilig og avslappende musikk i bakgrunnen, alt fra Psytrance til Reagge til Tool og Pink Floyd.
Etter hvert begynte ting å bevege seg. Jeg hadde forestilt meg hvordan det kom til å se ut men det var selvsagt ti ganger vakrere. Taket mitt, som var helt hvitt, hadde plutselig utrolig fascinerende mønstre i neongrønn og rosa som pustet og bevegde seg i bølger. Jeg hadde en del psykedeliske bilder på veggene, og alt pulserte og levde, smeltet sammen og bevegde seg så vakkert og naturlig.
Marit og Thea hadde nå studert oss en stund. De fant ut at de også ville prøve i kveld, og tok hver sin halve lapp. Vi regna med at det kom til å gå helt fint, og vi skulle passe på hverandre. Alle viste en del om hva som kan skje når man opplever en badtrip og hva man skal gjøre, og vi hadde en kompis vi kunne ringe hvis noe skjedde, så vi tenkte positivt og bare fløt med trippen.
Jeg tusla for det meste bare rundt i rommet, studerte ting og smilte fra øre til øre. Etter hvert begynte Marit og Thea også å ture. På dette tidspunktet følte Ellen og jeg at en halv ikke var nok, så vi tok resten av biten. Litt korttenkt, siden vi ikke var halvveis i trippen en gang, men vi stolte på magefølelsen.
Jeg så meg i speilet og skvatt litt. På denne tiden gikk jeg med veldig mye sminke og hadde både foundation, pudder, øyenskygge og mascara. ”Hvorfor i all verden går du sånn??” tenkte jeg. Aldri i mitt liv hadde jeg sett noe så unaturlig og stygt. Grunnen til at jeg gikk med sminke var pga ganske sterke komplekser, men nå ga det absolutt ingen mening lenger. Jeg var jo den jeg var og jeg måtte ikke finne på å skjule meg selv, det ga jo ikke mening? Så jeg fant fram sminkefjerner og tok vekk alt, skylte ansiktet og så meg i speilet. Mye bedre.
Det endte med at alle tok av seg sminka siden det var så stygt og unaturlig, og alle følte seg med ett mye bedre. Men vi følte fortsatt at vi måtte ”rense” vekk alt det som var falskt, og jeg foreslo at alle skulle ta en dusj.
Jeg hadde et veldig morsomt dusjhode. Når vannet er kaldt lyser det grønt, når det er passelig er det blått, når det er for varmt er det rødt, og når det er så varmt at det ikke er helt smart så blinker det rødt. Så vi skrudde av lyset og dusjet i lyset, det var en utrolig kul opplevelse. Jeg holdt meg til passelig varme og hadde blått lys. Det føltes som om vannet var ren livsenergi og jeg nøt hver dråpe og hvert sekund.
Plutselig ble lyset rødt og jeg skvatt til. Fargen føltes litt ubehagelig og skremmende, så jeg skrudde ned varmen og følte meg mye bedre igjen med en gang fargen ble blå. Etter dusjen følte jeg meg som født på ny, ren og fri for alt det som er falskt. Det var bare sannhet igjen.
Etter hvert tok Thea resten av biten sin mens Marit lot være. Vi hadde begynt å oppføre oss som barn. Vi så verden gjennom et barns øyne og fikk så utrolig søt og leken barnelatter. Vi snakket sammen på en barnlig måte og følte oss veldig små og uskyldige. Det var som å oppleve verden for første gang igjen.
Pupillene våre hadde utvidet seg noe enormt, og jeg la merke til at venninnene mine var så utrolig vakre. De er jo veldig vakre i utgangspunktet, men det var som om jeg virkelig så hvor vakre de var for første gang, og jeg måtte bare fortelle dem det. ”Dere er så vakre” var en setning som gikk igjen den kvelden, og den kom ikke bare fra meg, men fra alle.
Nå hadde det gått noen timer og vi hadde virkelig begynt å ture. Jeg husker jeg så på Ellen og de store svarte øynene hennes og sa: ”Du er så søøøt! Som en liten tegneseriefigur!” For det var akkurat det hun så ut som der hun satt og gliste med det lange håret sitt og den vesle lille kroppen.
Ut av det blå lager Marit en sånn plingelyd som når man skal holde tale og sier: ”Nå er det mat” Alle brøt ut i latter. Det ble alt for normalt midt i alt det unormale så hele situasjonen ble utrolig komisk.
Både Ellen, Marit og Thea satt og tegnet, men av en eller annen grunn følte jeg ikke for det. Jeg pleier å elske å tegne, og hadde egentlig gleda meg til å tegne på tur. Det var som om jeg gikk og ventet på noe, følte at noe manglet.
Jeg savnet all innsikten og visdommen jeg hadde lest om i alle rapportene, og håpet jeg skulle få oppleve noe lignende. Alle tre røyka også hasj, men jeg ventet. Jeg hadde lest et sted at hasjen demper klarheten til trippen, så jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle vente til jeg hadde fått denne informasjonen jeg ventet på til jeg tok meg en blås.
Jeg gikk ut på balkongen og så på favoritt treet mitt. Det var som om det vokste konstant, uten å bli noe særlig høyere. Grenene strakte seg utover i bølger og treet hadde en utrolig vakker aura. Jeg så meg rundt og oppdaget at alle trærne hadde aura. Det var midt på vinteren og tåke så jeg hadde ikke så god sikt, men det var fortsatt vakkert å se på. Veldig kaldt var det også, så jeg var ikke lenge ute av gangen. Vi gikk mye ut og inn for å se på treet den kvelden.
Alle fire hadde en følelse av at vi ikke hadde noen behov. Alt var som det skulle og alt var perfekt.
Jeg ble veldig fysen etter hvert av å se på at de andre røyka, så til slutt ga jeg etter og begynte selv. Det var utrolig deilig og uanstrengende å trekke ned røyken fra bong, det var som luft som smakte veldig godt! Så vi satt der og dampa som lokomotiver uten å ense hvor mye vi faktisk røyka.
Nå hadde vi tura i mange timer og følte at vi begynte å komme ned igjen. Vi snakket om at ting begynte å bli normale og tok oss en sigg, filosoferte og slappet av.
På et tidspunkt så jeg på Ellen og sa: ”Du er så søøøt! Som en liten tegneseriefigur!” Det var som om alle fire ble dratt bakover i tid der vi satt. Plutselig var vi på begynnelsen av trippen igjen, og alle brøt ut i den samme forbausede lyden. Plutselig begynte vi å trippe hardere enn vi hadde gjort hele turen, alt pulserte sterkere enn noen gang og ble veldig intenst. Det var først nå jeg virkelig forstod hva som menes med at en tripp beveger seg i bølger, med topper og daler. Plutselig er du nesten normal igjen og et sekund senere er du supertura. Litt som en berg og dal bane.
Etter en stund følte jeg og Thea for å gi hverandre en klem, så det gjorde vi. En helt intens følelse av kjærlighet sprengte i oss begge, og vi brast i gråt begge to. Ellen og Marit ble forskrekket av å se oss gråte og lurte på om det gikk bra med oss. Vi forklarte hulkende at det bare var kjærlighet, at det var det vakreste og mest intense vi noen gang hadde følt og at vi bare måtte gråte av glede. Vi klarte ikke å slutte på en stund og lot gledestårene strømme. Det føltes virkelig ut som all kjærligheten i universet befant seg i hjertet vårt på det tidspunket, det var ingen atskilthet. Vi var ett!
Så var det som om en propp løsna, og all informasjonen og visdommen jeg hadde venta på kom i bøtter og spann. Det var helt overveldende. Jeg skjønte plutselig alt og svaret på alle mine problemer og spørsmål. Vi prøvde så godt vi kunne og forklare hverandre hva vi opplevde, men det var ganske umulig. Alle hadde ganske forskjellige opplevelser, samtidig som vi delte tripp og var en del av hverandre. Å forklare hverandre med ord hva vi opplevde var vanskelig og anstrengende. Det var lettere å se hverandre i øynene å føle hva den andre mente og bekrefte den samme følelsen tilbake. Kroppsspråk, øyekontakt og rare lyder dominerte mer enn ord. Setningene ble som regel ikke ferdig formulert. ”Føler du..? Ja!”, ”Det er veldig… Ja akkurat!!” Enhetsfølelsen var virkelig utrolig, og vanskelig å beskrive med ord.
Ellen satt på senga og jeg skulle gå forbi. Jeg lagde en hel merkelig lyd når jeg så på henne, helt umulig å beskrive. Ellen svarte noe lignende og plutselig var vi i en intens samtale av merkelige lyder og ord som ikke eksisterer. Det var som om vi snakket på et helt annet språk, men vi forstod hverandre uansett. Begge begynte å få den samme følelsen av kjærlighet som jeg og Thea fikk, men plutselig sa begge samtidig: ”SERENDEN!!” med tårer i øynene og da stoppet alt. Det var veldig merkelig, jeg skulle ønske det ikke hadde stoppet så vi hadde sett hvor det førte hen… Vi har utrolig nok fortsatt med det merkelige språket i ettertid, og vi forstår hverandre faktisk fortsatt.
På et tidspunkt så vi på klokka. Vi snakka, tegna, spiste frukt, røyka og var rundt i hele huset og opplevde så utrolig mye rart. Så kikka vi på klokka igjen og fikk vårt største sjokk hittil; det hadde gått to minutter. Vi kunne ikke forstå hvordan det kunne stemme, vi hadde opplevd ting i flere timer, også hadde det gått TO minutter? Vi kunne ikke fatte det. Vi tenkte det var best og ikke se på klokka i det hele tatt, men kunne ikke dy oss etter noe som føltes som en time. Det hadde ikke gått et minutt en gang, tiden hadde stoppet. Tiden eksisterte ikke lenger.
Vi ble nesten litt skremt, tiden hadde jo stoppet og vi var mer tura enn vi kunne skjønne. Men jeg hadde lest om dette med tid i flere tripprapporter og vi snakket sammen om at mange hadde opplevd det samme og at tiden til slutt ble normal igjen, så vi holdt hodet kaldt. Men det var fortsatt veldig, veldig merkelig. Tid er virkelig relativt.
Etter hvert satt alle og fortalte noe til en eller annen, men ingen kunne skjønne hvem vi snakka med. Snakka vi med hverandre eller oss selv eller noen helt andre? Ellen så inn i speilet og snakka, Thea snakka med lavalampa, Marit snakka med sofaen og jeg med veggen.
”Hæ? Er det meg du snakker til?”
”Jeg vet ikke, jeg tror det?”
”Hvem snakker jeg med nå egentlig?”
”Hvem sa jeg det til?”
Vi kom til slutt fram til at vi satt og snakka med oss selv om det vi opplevde.
Etter en god stund med forvirring over tid, rom og eksistens var vi på nedturen, og vi hadde vel tura i nærmere tolv timer.
Det var tidlig på morgenen og vi merka hvor sliten kroppen var. Hodet var fortsatt lyst våkent, så vi var litt bekymra over om vi i det hele tatt kom til å klare å sovne. Vi snakket om opplevelsene, tok noen bongtrekk hver, satte på chill musikk og la oss for å sove.
Med ett merka jeg at jeg angret på at jeg ikke hadde hatt øynene mer igjen under trippen, for det jeg så når jeg lukket øynene var virkelig fantastisk. Spiraler, fraktaler, de vakreste former og farger du kan tenke deg, og alt bevegde seg så naturlig og harmonisk. Alle fire sovna inn i mønstrene.
Dagen etter sov vi lenge og bare slappet av. Vi reflekterte over trippen og hvordan den hadde forandra oss som personer. I tillegg så vi filmen Koyaanisqatsi som fikk oss til å tenke enda mer over hvordan vi ser verden, menneskene og oss selv.
Jeg likte LSD opplevelsen veldig godt, og det gjorde venninnene mine også. Etter trippen har vi blitt utrolig sterkt knytta til hverandre og opprettet en form for telepatisk kontakt. Vi vet alltid hva den andre tenker, sier det samme i både korte og lange setninger, føler hverandres energi, det er umulig å lyve for hverandre, og hvis vi har øyekontakt og for eksempel synger, så ender det opp med helt like ord og toner. Ganske sprøtt.
Vi kommer definitivt til å prøve mer, og det føles bare riktig at det fortsetter å være oss fire.
Finnes det en bedre måte å utforske universet på enn med sine nærmeste?