Hei!

Sitter litt her og tenker på simuleringsteorien, altså at verden er en simulasjon.

Gitt at dette postulatet er korrekt, hva tror dere er målet/hensikten bak simulasjonen?

Slik jeg tenker er det mest sannsynlig flere mål og oppgaver som ligger til bunns i det skaperen har sett for seg. Tenker en slags parallelisme/multiple partitions med flere mål.

Har du tenkt over din rolle i simuleringen? Om du var en NPC, ville du "våknet" og blitt opplyst med hva din rolle er?

Tenker du da hensikten ved de som simulerer oss eller X antall ledd opp til du når den virkelige verden som også er den eneste verden som ikke er simulert? Tenker det er jo umulig at vi ikke lever i en simulasjon, men kvaliteten på simulasjonene forringes naturligvis med hvert ledd. Undres hvor mange ledd med simulasjoner det er igjen. Mtp. kvantefysikk er det vel egentlig ganske logisk at vi er i en simulasjon, når teorien om at hvis du kopierer hele universet i den staten (klarer ikke skrive Norsk) som universet er i nå, og lager en nøyaktig kopi, da skal jo begge versjonene være identiske i evig tid, men innen et planck unit of time så er ikke versjonene identiske lengre pga. kvantefysiske reaksjoner som splitting av atomer, etc, som ikke kan forhåndsberegnes som tilsynelatende er tilfeldig.

Jeg regner med du har lest deg opp på Nick Bostrom. For å ta det et steg videre ville jeg sett litt på analysene til Robin Hanson. Han har noen teorier rundt motivasjon rundt simuleringen og hvordan det påvirker sjansen for simulasjonsteorien. En enkel inngangsport er dette korte klippet: https://www.youtube.com/watch?v=SMGJzN4CLZE
Her er noen matematiske argumenter for at sjansen for at vi er i en simulasjon er mindre enn det den originale ideen tilsier: https://www.overcomingbias.com/p/fad...n-argumenthtml

Ja, om jeg visste hva min rolle var kunne jeg gjort stikk motsatt.

Kanskje det er din rolle?

Den sier ingenting om mål eller motivasjon, så vidt jeg vet. Det er heller ikke nødvendig. Gitt at det er korrekt har vi fortsatt lite å si om hvorfor. Men for å synse: vi kjører simulasjoner for moro skyld selv. Hva skulle en NPC i f.eks. Truck Simulator kunne vite om våre motivasjoner?

Kommer an på hvor kostbart det eventuelt er å kjøre simulasjonen. Hvis det er veldig kostbart, så blir universet vår sikkert studert i detalj på alle mulige måter. Det kan være forskning innen fysikk, kosmologi, søken etter liv osv. Kanskje er formålet å finne ut hvorvidt de selv lever i en simulasjon. Hvis det er midt på treet ressurskrevende, så kan det tenkes at vi er i noens hobbyprosjekt, eller et slags spill. Om det er helt trivielt å simulere et univers, så er det kanskje mest sannsynlig at vi er i en gruppe på trilliarder av simulasjoner, som kjører kun for å produsere statistikk.

Dette forutsetter riktignok at den overliggende virkeligheten, og vesenene som lever der, har en del fellestrekk med oss, og vår virkelighet.

Det er interessant at vi i det hele tatt stiller oss spørsmålet. Som Erwin Schrödinger skriver i kapittelet "Philosophical Wonder" i sin profunde og vakre bok My View Of The World (Meine Weltansicht):

"It was said by Epicurus, and he was probably right, that all philosophy takes its origin from θαυμάζειν, philosophical wonder. The man who has never at any time felt consciously struck by the extreme strangeness and oddity of the situation in which we are involved, we know not how, is a man with no affinity for philosophy—and has, by the way, little cause to worry. The unphilosophical and philosophical attitudes can be very sharply distinguished (with scarcely any intermediate forms) by the fact that the first accepts everything that happens as regards its general form, and finds occasion for surprise only in that special content by which something that happens here today differs from what happened there yesterday; whereas for the second, it is precisely the common features of all experience, such as characterise everything we encounter, which are the primary and most profound occasion for astonishment; indeed, one might almost say that it is the fact that anything is experienced and encountered at all.

It seems to me that this second type of astonishment—and there is no doubt that it does occur—is itself something very astonishing.

Surely astonishment and wonder are what we feel on encountering something that differs from what is normal, or at least from what is for some reason or other expected. But this whole world is something we encounter only once. We have nothing with which to compare it, and it is impossible to see how we can approach it with any particular expectation. And yet we are astonished; we are puzzled by what we find, yet are unable to say what we should have to have found in order not to be surprised, or how the world would have to have been constructed in order not to constitute a riddle!

Perhaps the lack of any standard of comparison can be felt even more strongly than over θαυμάζειν in general, when we are confronted with the phenomena of philosophical optimism and pessimism. There have been, we know, very notable philosophers—such as Schopenhauer—who have declared that our world is a sad and ill-made place, and there have been others—like Leibniz—who have declared it the best of all conceivable worlds. But what would we say of a man who, having never in all his life left his native village, chose to describe its climate as exceptionally hot or cold?

These phenomena of value judgement, wonder and riddle-finding, which do not refer to any particular aspect of experience but to experience as a whole, and furthermore have impressed themselves not on idiots, but on highly competent minds, seem to me to indicate that we encounter, in our experience, relationships which have never (at least so far), even in their general form, been grasped either by formal logic or, still less, by exact science: relationships which keep forcing us back towards metaphysics; that is, towards something that transcends what is directly accessible to experience—however much we may flourish a death-certificate bearing no less valid a signature than that of Kant himself."

ja hvis gud har noen fellestrekk med meg og alle jeg har vert borti så har det vert at det er mye vondt urettferdig, og noe hysterisk morsomt og at en kan slå av en samtale med folk på gata og preike som om det var broren din er ganske merkelig. men ett felleskap er fundamentalt i mennesker og det er desverre noen som blir dyttet hardt ut i intet pga gener/oppvekst. men hvis de kommer gjennom det så har vi løst ett problem/gledet en person/systemet. så en outcast could be a good catch if you know what i mean tror jeg skrev noe lignende tidligere. have a good night!