Sitat av
Synderen
Nei, hovedmålet bak terrorangrepet var å ramme sivile, det ser vi fra ordrene terroristene hadde fått fra sine ledere. Hovedmålet var å drepe så mange sivile som mulig. Eventuelle militære mål var bar mål i den forstand at det de kunne hindre Hamas fra å utføre de de hadde planlagt, som var å drepe så mange sivile som mulig.
Innledningsvis: Mediedekningen av krigen i Ukraina ser ut til å ha knesatt et prinsipp om at positive beskrivelser av et militært forløp er å betrakte som støtteerklæringer, og vice versa. De logiske bristene – om enn forståelige psykologiske mekanismene – involvert i dette resonnementet (egentlig sentimentet) turde etter bare litt gjennomtenkning være åpenbare. Det skal ikke være noen hemmelighet at jeg er en tilhenger av palestinernes frihetskamp, men jeg støtter ikke Hamas’ krigsforbrytelser og angrep på sivile. Ikke desto mindre er det selvfølgelig en verdi i å analysere deres handlinger og motivasjoner.
Det er godt mulig at det umiddelbare målet var å påføre så mye destruksjon som mulig, som krigshandlinger gjerne har til formål, dog med det overordnede å tvinge igjennom en tilstand som vurderes som fordelaktig. Man kan kalle det “terrorisme”, som et uttrykk for despekt overfor voldshandlinger ikke begått av statlige aktører, men det er et spørsmål om man med det ikke bare tåkelegger sitt eget synsfelt, og om man ikke i virkeligheten definerer sin egen oppgave som umulig.
Det er en viss forskjell her, om ikke en vesensforskjell, mellom denne typen handling – et omfattende, i lang tid planlagt og hemmeligholdt, komplekst koordinert angrep – og å ta en lastebil og kjøre inn i noen sivile eller stikke ned forbipasserende med en kniv. Man kan nesten spørre seg om det siste egentlig er “terrorisme” (i seg selv et ullent begrep, “skape frykt” er ikke en videre klart delineert beskrivelse), eller om det bare er sinnssyke. Man kan som Anniken Huitfeldt nervøst kalle “hele Taliban-delegasjonen terrorister” (hvorfor arrangere samtaler da?) men de drev USA, verdens sterkeste militærmakt, ut av Afghanistan. Men nok om det.
Poenget – apropos å tilskrive/frarøve mindre aktører agens, som – og dette er et godt eksempel – ikke minst i historiefaget er en konstant vanskelighet – er at denne nøye planlagte handlingen har vidtrekkende
konsekvenser, og da mener jeg ikke kun for israelske og palestinske sivile. Jeg har allerede beskrevet noen av dem:
Demonstrere at israelske styresmakter ikke kan garantere sikkerheten til sine bosetninger, som en stor del av deres legitimitet bygger på, demonstrere svakheter i israelsk etterretning og punktere myten om israelsk militær usårbarhet, ta gisler som valuta i byttehandel om palestinske politiske fanger (som ikke sjeldent undergår tortur; verdenssamfunnet kan ikke gjøre noe for dem), og avlive normaliseringsforsøkene mellom Israel og den arabiske verden, som ville ha beseglet palestinernes skjebne. Hvorvidt støtten til palestinerne nå synker i vestlige land, som du påstår, vet jeg ærlig talt ikke – 7. oktober fremstår mer og mer som et halmstrå med massedrapene som nå pågår. Men det gjør den ikke i resten av verden, og selvfølgelig aller minst i den islamske.
Og dette er avgjørende: Disse kan alle forstås som koherente politiske
mål, som, som han herr Clausewitz sier, enhver militær handling må sikte på hvis den skal ha en mening, og ikke være meningsløs og potensielt kontraproduktiv og farlig. Israel viser seg i dette øyeblikk ute av stand til å svare på det. Å “straffe palestinerne/Hamas” er ingen definerbar politisk
tilstand. “Eliminere den aktuelle konstellasjonen ’Hamas’ som maktfaktor i Gaza” er ørlite bedre, men det er vanskelig å si hva det egentlig skulle oppnå (annet, igjen, enn straff/hevn), og hvilket politisk mål det skulle tjene på sikt. En bakkeinvasjon i Gaza vil ikke bare være kostbar (terrenget er vanskeligere enn Bakhmut), men heller ikke gi noen definitiv militær seier, da “motstanderen” i siste ende er hele den palestinske befolkningen. Israel er i en politisk og militær blindgate. Som Prof. Vrøvel innsiktsfullt poengterte ovenfor her, vil det under en slik okkupasjon alltid være et “Hamas”.
Ifølge denne definisjonen, “krig som politikk med andre midler”, som et middel til definerbare politiske mål, og krig som meningsløs og kontraproduktiv adskilt fra dette, tapte Israel denne krigen på få timer. Fem tusen døde barn, eller hele boligområder lagt i grus, vil ikke endre på dette. Men det vil innprente en uutslettelig avsky i alle mennesker i hele verden.
I de 17 årene siden Israel ensidig (dvs. uten forpliktelser) trakk seg ut av og gjerdet inn Gaza, har en ny generasjon vokst opp, som har gått igjennom, og overlevd, fire store kriger med tusenvis av drepte, sett at reaksjonene i verdenssamfunnet på deres i ekstrem grad disproporsjonale lidelse viser seg som tom retorikk, og at de “politiske prosessene” i EU og USA og andre steder, ingen med reelle konsekvenser for Israel, ikke leder noen vei.
Dette er med andre ord ikke slutt. Aksjonene og reaksjonene vil være av forskjellig type, men intet ser videre lyst ut hvis man fortsetter i samme spor som nå. Veien frem er en umiddelbar våpenhvile og igangsettelse av samtaler om en ende på okkupasjonen. Ikke som en militær seier, men som en enighet om en modus vivendi med like rettigheter for alle menneskene i landet.
Israel begår massedrap i Gaza. Under de to massakrene i apartheid-Sørafrika som brente seg inn i netthinnen til hele verden, Sharpeville og Soweto, ble henholdsvis 69 og 176 mennesker drept. Se på hva som foregår i Gaza nå. Det er
ikke en modus
vivendi.
