Hei
Jeg er en gutt\mann, som har hatt to ganske turbulente år nylig. Det hele startet med at jeg mistet jobben grunnet en krangel med sjefen. Ble ganske mye oppstyr rundt dette og jeg var ganske langt nede til slutt.
Perioden etter dette fant jeg mye trøst i amfetamin, hasj og piller. Kan vel si at jeg tok ut sinnet mitt via denne idiotiske løsningen.
Etter en stund som arbeidsledig begynte jeg i en ny jobb. Dette var en jobb jeg stortrivdes i og følte jeg endelig hadde havnet på riktig hylle. Jeg klarte å kutte ned på rusmisbruket mitt, men ikke helt.
Etter et år i denne jobben fikk jeg en sykdom som gjorde at jeg ikke kunne følge turnusen som var praksis (4 dager på og 6 dager av).
Dette resulterte i en ny periode som arbeidsledig og rusmisbruket steg deretter. Sånn holdt jeg det gående i to måneder før jeg fant ut at dette går ikke lenger.
Jeg fikk meg igjen ny jobb som jeg stortrivdes med. Etter ca to måneder i denne jobben klarte jeg å ramle og brekke armen. Noe man skulle tro var en kjapp ting å fikse. Slik gikk det ikke.
De to første ukene som sykmeldt var helt topp. Sove lenge, sitte våken lenge. Rett og slett ferie. Etter disse to ukene ble ting etterhvert mer og mer kjedelig. Daglige rutiner forsvant, latskapen tok overhånd og jeg fikk meg en ganske heftig depresjon.
Igjen valgte jeg å ty til rusen som en enkel utvei for mine problemer. I begynnelsen gikk det ganske kontrolert for seg. Litt amfetamin, litt hasj og noen piller innimellom.
Jeg sitter ganske godt i det økonomisk så det var ikke noe problem sånn sett.Eller kanskje det faktisk var det som var problemet? Jeg kjøpte store kvantum av gangen slik at jeg slapp å gjøre dette så ofte. Planen var å bare ha det ligende slik at når jeg skulle ruse meg hadde jeg alltid noe tilgjengelig.
Enhver som har slitt med rusproblemer tror jeg forstår at dette ikke fungerer. Dopkonsumet tiltok og jeg forandret meg lenger og lenger bort fra den personen jeg i utgangspunktet er. Jeg trakk meg mer og mer bort fra det gode miljøet som jeg var så heldig å være endel av. Ting som ikke dreide seg om rus ble mindre og mindre viktig.
Dette var ting jeg selv ikke la spesielt mye merke til på den tiden. Jeg har altid klart å holde på fasaden utad. Jeg kler meg pent, klarer å fremstå som en smilende og kjekk gutt utenpå. Inni meg derimot, var alt kaos.
Å være sykmeldt over så lang tid er ikke sunt hverken for kropp eller sinn. Når jeg i tillegg propper i meg piller, hasj og speed, blir ikke sinnstilstanden bedre akkurat.
I høst toppet det seg. Jeg hadde mistet den kontrollen jeg selv innbilte meg at jeg hadde hele iden. Jeg begynte å røyke heroin på fulltid. Dealeren min så på meg som en såpass god kunde at han var tilgjengelig dag og natt. I min naivitet tenkte jeg at `det er jo bare røyking, så å bli hektet skjer ikke`. Det skjedde.
I en periode over fire måneder handlet jeg heroin for 96000 kroner!
Til sist skjedde det uungåelige. Samboeren min som hadde hatt mistanke til dette tor meg på fersken med hodet ned i folien. Som forventet ble det en formidabel oppvask. Denne innbefattet samboer, og foreldre. Jeg ble straks overvåket 24\7, ihvertfall virket det sånn i mitt hode.
Etter fem jævlige dager uten søvn, svetting fra helvete og angst som holdt på å ta knekken på meg, virket ting litt bedre. I ukene som fulgte klarte jeg å holde meg fullstendig borte fra rusen. Livet begynte å ta form igjen.
Etter omtrent halvannen måned klarte jeg likevel å gå på en smell. En liten jakt etter dragen kunne vel ikke skade. Det kunne den.
Jeg fallt mer og mer tilbake til rusmiljøet og steinen begynte å rulle i feil retning igjen. Etter noen uker var jeg tilbake igjen for fullt. Hasj, piller, heroin og amfetamin.
Dette kjøret kunne selvsagt ikke vare. Jeg røk så det holdt og ny oppvask var igang. Denne gangen var det ingen kjære mor. Jeg måtte flytte ut av min nyinnkjøpte leilighet og hjem på gutterommet. I ettertid ser jeg at dette var det beste som kunne skje meg. Jeg fant tilbake til mine gamle gode venner. Begynte å trene og livet smilte sakte men sikkert igjenn.
I det ting virket som om de gikk min vei igjenn kom det et samlivsbrudd mellom meg og min kjære. Dette klandrer jeg henne ikke for overhodet. Hun har stått ved min side gjennom alle disse årene, men mennesker har en grense for hvor lenge det kan holde ut et slikt forhold.
Som følge av dette gikk jeg igjenn inn i en meget depresiv periode. Dagene mine var helsvarte og livet ga ikke mening lenger. Jeg ble innesluttet og selvmedlidene.
Etter hyppige samtaler med fastlegen min valgte hun til slutt å henvise meg til en psykolog. Dette var noe jeg fant meget pinlig og skammet meg veldig over at jeg faktisk trengte noe slikt.
Uanasett, jeg valgte å stille til den første sesjonen slik at jeg ihvertfall kunne si at dette var prøvd.
Møtet med psykologen min ble noe helt annet en jeg hadde sett for meg. En meget hyggelig mann litt eldre enn meg selv. Vi fant tonen umiddelbart og jeg lærte meg etterhvert at han var en veldig god samtalepartner.
Jeg fulgte opp disse ukentlige sesjonene og følte at jeg fikk mer og mer innsikt i hva, hvordan og hvorfor jeg hadde det så vondt med meg selv. Selvbildet mitt var så og si brutt helt ned. Selvutslettelse, dårlig samvittighet og anger for å nevne noe. Søvnproblemer var også et tema. En klok mann sa en gang; `Den som faller hen til depresjonens fortvilelse og ser seg selv i speilet og oppdager hvor lite det er å elske, vil til sist synke meget dypere i sin egen selvforrakt`. Dette synes jeg setter ord på hvordan jeg hadde det ihvertfall.
Etter som tiden gikk fant jeg mer og mer tilbake til meg selv. Pr. nå har jeg det igrunn ganske bra. Jeg er rusfri, er sammen med mine ekte venner og gjør `normale` ting.
Selv om jeg har det bedre en på lenge føler jeg fortsatt en bit av håpløshet. Enkelte dager føler jeg at jeg ikke vet hvem jeg er, hva jeg står for og hva som er poenget med alt. Jeg har blitt tilbudt div. benzopreparater, men tør ikke ta imot de av frykt for hva som kan skje.
Det jeg lurer på er som følger: Har, eller tror noen av dere tro på at en tur på sopp kan hjelpe meg å finne tilbake til min iegentlige identitet? Jeg har prøvd sopp ved noen annledninger og funnet at dette har gjort meg til et bedre menneske. På noen områder.
Settingen er planlagt ned til minste detalj for å forhåpentlig vis gi meg den opplevelsen jeg ønsker.
Så hva sier dere til denne tanken?
Er det helt på jordet (sinnstilstanden min er ganske ok for tiden)?
Tror dere at dette kan hjelpe meg til å se lysere på fremtiden?
Hvil jeg klare å finne en identitet jeg kan leve med og være stolt over?
Vil jeg klare å se på det som har vært som en vond fase i livet, som nå er over?
Psykologen min er skeptisk, men samtidig nyskjerrig på hva som vil komme ut av et slikt "eksperiment".
Jeg vet at det ikke finnes noe fasitsvar på dette, men jeg viil gjerne høre deres meninger.
Mvh
ColdPac
Jeg er en gutt\mann, som har hatt to ganske turbulente år nylig. Det hele startet med at jeg mistet jobben grunnet en krangel med sjefen. Ble ganske mye oppstyr rundt dette og jeg var ganske langt nede til slutt.
Perioden etter dette fant jeg mye trøst i amfetamin, hasj og piller. Kan vel si at jeg tok ut sinnet mitt via denne idiotiske løsningen.
Etter en stund som arbeidsledig begynte jeg i en ny jobb. Dette var en jobb jeg stortrivdes i og følte jeg endelig hadde havnet på riktig hylle. Jeg klarte å kutte ned på rusmisbruket mitt, men ikke helt.
Etter et år i denne jobben fikk jeg en sykdom som gjorde at jeg ikke kunne følge turnusen som var praksis (4 dager på og 6 dager av).
Dette resulterte i en ny periode som arbeidsledig og rusmisbruket steg deretter. Sånn holdt jeg det gående i to måneder før jeg fant ut at dette går ikke lenger.
Jeg fikk meg igjen ny jobb som jeg stortrivdes med. Etter ca to måneder i denne jobben klarte jeg å ramle og brekke armen. Noe man skulle tro var en kjapp ting å fikse. Slik gikk det ikke.
De to første ukene som sykmeldt var helt topp. Sove lenge, sitte våken lenge. Rett og slett ferie. Etter disse to ukene ble ting etterhvert mer og mer kjedelig. Daglige rutiner forsvant, latskapen tok overhånd og jeg fikk meg en ganske heftig depresjon.
Igjen valgte jeg å ty til rusen som en enkel utvei for mine problemer. I begynnelsen gikk det ganske kontrolert for seg. Litt amfetamin, litt hasj og noen piller innimellom.
Jeg sitter ganske godt i det økonomisk så det var ikke noe problem sånn sett.Eller kanskje det faktisk var det som var problemet? Jeg kjøpte store kvantum av gangen slik at jeg slapp å gjøre dette så ofte. Planen var å bare ha det ligende slik at når jeg skulle ruse meg hadde jeg alltid noe tilgjengelig.
Enhver som har slitt med rusproblemer tror jeg forstår at dette ikke fungerer. Dopkonsumet tiltok og jeg forandret meg lenger og lenger bort fra den personen jeg i utgangspunktet er. Jeg trakk meg mer og mer bort fra det gode miljøet som jeg var så heldig å være endel av. Ting som ikke dreide seg om rus ble mindre og mindre viktig.
Dette var ting jeg selv ikke la spesielt mye merke til på den tiden. Jeg har altid klart å holde på fasaden utad. Jeg kler meg pent, klarer å fremstå som en smilende og kjekk gutt utenpå. Inni meg derimot, var alt kaos.
Å være sykmeldt over så lang tid er ikke sunt hverken for kropp eller sinn. Når jeg i tillegg propper i meg piller, hasj og speed, blir ikke sinnstilstanden bedre akkurat.
I høst toppet det seg. Jeg hadde mistet den kontrollen jeg selv innbilte meg at jeg hadde hele iden. Jeg begynte å røyke heroin på fulltid. Dealeren min så på meg som en såpass god kunde at han var tilgjengelig dag og natt. I min naivitet tenkte jeg at `det er jo bare røyking, så å bli hektet skjer ikke`. Det skjedde.
I en periode over fire måneder handlet jeg heroin for 96000 kroner!
Til sist skjedde det uungåelige. Samboeren min som hadde hatt mistanke til dette tor meg på fersken med hodet ned i folien. Som forventet ble det en formidabel oppvask. Denne innbefattet samboer, og foreldre. Jeg ble straks overvåket 24\7, ihvertfall virket det sånn i mitt hode.
Etter fem jævlige dager uten søvn, svetting fra helvete og angst som holdt på å ta knekken på meg, virket ting litt bedre. I ukene som fulgte klarte jeg å holde meg fullstendig borte fra rusen. Livet begynte å ta form igjen.
Etter omtrent halvannen måned klarte jeg likevel å gå på en smell. En liten jakt etter dragen kunne vel ikke skade. Det kunne den.
Jeg fallt mer og mer tilbake til rusmiljøet og steinen begynte å rulle i feil retning igjen. Etter noen uker var jeg tilbake igjen for fullt. Hasj, piller, heroin og amfetamin.
Dette kjøret kunne selvsagt ikke vare. Jeg røk så det holdt og ny oppvask var igang. Denne gangen var det ingen kjære mor. Jeg måtte flytte ut av min nyinnkjøpte leilighet og hjem på gutterommet. I ettertid ser jeg at dette var det beste som kunne skje meg. Jeg fant tilbake til mine gamle gode venner. Begynte å trene og livet smilte sakte men sikkert igjenn.
I det ting virket som om de gikk min vei igjenn kom det et samlivsbrudd mellom meg og min kjære. Dette klandrer jeg henne ikke for overhodet. Hun har stått ved min side gjennom alle disse årene, men mennesker har en grense for hvor lenge det kan holde ut et slikt forhold.
Som følge av dette gikk jeg igjenn inn i en meget depresiv periode. Dagene mine var helsvarte og livet ga ikke mening lenger. Jeg ble innesluttet og selvmedlidene.
Etter hyppige samtaler med fastlegen min valgte hun til slutt å henvise meg til en psykolog. Dette var noe jeg fant meget pinlig og skammet meg veldig over at jeg faktisk trengte noe slikt.
Uanasett, jeg valgte å stille til den første sesjonen slik at jeg ihvertfall kunne si at dette var prøvd.
Møtet med psykologen min ble noe helt annet en jeg hadde sett for meg. En meget hyggelig mann litt eldre enn meg selv. Vi fant tonen umiddelbart og jeg lærte meg etterhvert at han var en veldig god samtalepartner.
Jeg fulgte opp disse ukentlige sesjonene og følte at jeg fikk mer og mer innsikt i hva, hvordan og hvorfor jeg hadde det så vondt med meg selv. Selvbildet mitt var så og si brutt helt ned. Selvutslettelse, dårlig samvittighet og anger for å nevne noe. Søvnproblemer var også et tema. En klok mann sa en gang; `Den som faller hen til depresjonens fortvilelse og ser seg selv i speilet og oppdager hvor lite det er å elske, vil til sist synke meget dypere i sin egen selvforrakt`. Dette synes jeg setter ord på hvordan jeg hadde det ihvertfall.
Etter som tiden gikk fant jeg mer og mer tilbake til meg selv. Pr. nå har jeg det igrunn ganske bra. Jeg er rusfri, er sammen med mine ekte venner og gjør `normale` ting.
Selv om jeg har det bedre en på lenge føler jeg fortsatt en bit av håpløshet. Enkelte dager føler jeg at jeg ikke vet hvem jeg er, hva jeg står for og hva som er poenget med alt. Jeg har blitt tilbudt div. benzopreparater, men tør ikke ta imot de av frykt for hva som kan skje.
Det jeg lurer på er som følger: Har, eller tror noen av dere tro på at en tur på sopp kan hjelpe meg å finne tilbake til min iegentlige identitet? Jeg har prøvd sopp ved noen annledninger og funnet at dette har gjort meg til et bedre menneske. På noen områder.
Settingen er planlagt ned til minste detalj for å forhåpentlig vis gi meg den opplevelsen jeg ønsker.
Så hva sier dere til denne tanken?
Er det helt på jordet (sinnstilstanden min er ganske ok for tiden)?
Tror dere at dette kan hjelpe meg til å se lysere på fremtiden?
Hvil jeg klare å finne en identitet jeg kan leve med og være stolt over?
Vil jeg klare å se på det som har vært som en vond fase i livet, som nå er over?
Psykologen min er skeptisk, men samtidig nyskjerrig på hva som vil komme ut av et slikt "eksperiment".
Jeg vet at det ikke finnes noe fasitsvar på dette, men jeg viil gjerne høre deres meninger.
Mvh
ColdPac
