Historisk opphav
Ordet fascisme kommer opprinnelig fra latinske "fasci" som betyr forening, samling eller enhet. Ordet ble mye brukt på slutten av 1800-tallet i Italia til å beskrive forskjellige fagforeninger og sosialistiske organisasjoner, men ordet er mest kjent for og tilknyttet den italienske diktatoren Benito Mussolini. Mussolini ble av Vladimir Lenin regnet som en av de lysende stjernene på sosialisthimmelen. Han var leder for sosialistpartiet i Italia frem til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Da ble han kastet ut av partiet fordi han nektet å legge seg på en internasjonalsosialistisk linje. Han valgte i stedet å støtte nasjonale interesser slik de fleste andre sosialistiske partiene i Europa på den tiden gjorde.

I 1921 stiftet han og ble leder av Partito Nazionale Fascista eller "Partiet for Nasjonal Samling" på norsk. Dette partiet var bygget over en nasjonalsosialistisk lest, altså sosialisme innenfor rammen av nasjonalisme. I økonomisk politikk lå fascistene i sentrum. De var tilhengere av "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen, såkalt korporatisme. Dette gjorde at venstreekstremisten Stalin stemplet fascismen som "høyreekstrem."
Nasjonalsosialismen ble meget populær i USA og over hele Europa og i Tyskland fikk den sitt uttrykk gjennom Adolf Hitler og Nazismen. Etter andre verdenskrig døde den klassiske Fascismen men ble videreført over hele Europa i demokratisk variant i form av sosialdemokrati.
Utledning av definisjon

Mange historikere har forsøkt å finne en god definisjon på fascisme, men en objektiv definisjon har uteblitt enten fordi definisjonen blir for snever eller at den etter historikeres mening blir for bred. Fascisme har blitt brukt som et generisk uttrykk på totalitarianisme, og det er i denne betydningen av ordet Mussolini selv også hadde i tankene. Han definerte fascismen som "staten er alt, individet er intet" eller "ingenting utenfor staten, alt innenfor staten." Grunntanken i fascismen er altså at det ikke skal finnes noen privat sfære, alt skal være innenfor staten og offentligheten. Nazist-lederen Robert Ley beskrev en gang den fascistiske velferdsstaten på følgende måte: "vår stat gir aldri slipp på mennesket fra vugge til grav" og la til at folk kun skapp fri fra staten når de sover.
Enkelte har forsøkt å legge til grunn visse kriterier for fascismen: førerprinsippet, militærfokus og korporatisme. La oss gå i gjennom disse kriteriene hver for seg:

Førerprinsippet
I henhold til dette kriteriet kan et demokrati per definisjon aldri være fascistisk, fordi det strider med prinsippet om at staten styres av en diktator. Dette er meget hendig kriterium for politikere som har identisk politikk og ideologi som Hitler og Mussolini men opererer innenfor demokratiets rammer for disse kan da hevde at de ikke er fascistiske. Men førerprinsippet er arbitrært fordi det ikke er noen forskjell for et undertrykket mindretall om det er en Fører eller et flertall som undertrykker dem. Dersom loven forbyr homofili er selve loven fascistisk, og det er likegyldig om loven er vedtatt av et flertall eller av en diktator. Flertallsstyre kan betraktes som en bred form for oligarki.

Militærfokus
Det er kanskje påfallende at både Hitler og Mussolini gikk i militæruniformer, men klesdrakten påvirker ikke politikken. Mussolini gjorde det klart at bruk av militære effekter var basert på hans innsikt at i krig var et folk mye mer villig til å forenes og ofre seg selv for en felles sak. Han hadde selv observert denne forenende effekten i første verdenskrig. Militæret for han var altså bare et virkemiddel for å skape en krisestemning og følelsen av en historisk viktig kamp som krevde et løft.
Selv om den amerikanske presidenten Franklin D Roosevelt aldri gikk i militæruniform brukte han selv nøyaktig samme krigsretorikk i sin første innvielsestale hvor han erklærte krig mot den store depresjonen:
"If I read the temper of our people correctly, we now realize as we have never realized before our interdependence on each other; that we can not merely take but we must give as well; that if we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline, because without such discipline no progress is made, no leadership becomes effective. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. This I propose to offer, pledging that the larger purposes will bind upon us all as a sacred obligation with a unity of duty hitherto evoked only in time of armed strife.
With this pledge taken, I assume unhesitatingly the leadership of this great army of our people dedicated to a disciplined attack upon our common problems."
Roosevelt førte en politikk som var svært lik Hitler og Mussolini, og New Deal ble presset i gjennom med argumentet "men Mussolini får togene til å gå på tiden." Ut i fra dette er det logisk å erkjenne at USA var like fascistisk som Tyskland og Italia, selv om landet både var demokratisk og lederen ikke gikk i militæruniform. Militærfokuset var bare en måte å samle folket om en felles sak, og da nærmer vi oss også kjernen i fascismen: nasjonal samling. Krigsretorikken var bare et virkemiddel mot målet som var enhet. Senere har denne krigsretorikken blitt brukt i "war on poverty" og "war on drugs."

Korporatisme
Både Mussolini og Hitler kjørte en "tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen, nemlig korporatisme, også kjent som blandingsøkonomi i dag. Dette er et kriterium alle nåværende vestlige regimer oppfyller. Mussolinis økonomiske politikk, dypt inspirert av John Maynard Keynes, lever videre i beste velgående, men det er viktig å forstå at både Mussolini og Hitler var sosialister. Mussolini innførte 8-timers arbeidsdag og en kraftig progressiv beskatning av rikdom. De avviste ikke kommunismen fordi de var uenig med målet, men fordi de mente at sentralstyrt planøkonomi ikke fungerte i praksis. Korporatisme var et middel, sosialisme var målet.
Det er også mulig å forstå at sosialisme var middelet mot et dypere mål, nemlig nasjonal samling. Mussolini endret sin retorikk fra å snakke om arbeiderklassen til å snakke om det italienske folk. Hitler snakket på tilsvarende vis om det tyske folk, ikke om arbeiderklassen. En tilsvarende endring kom også i det norske arbeiderpartiet mot slutten av 1920-tallet da partiet tok et oppgjør med bolshevikene i partiet og konverterte til nasjonalsosialismen. Fra og med da av var det nasjonale elementet og en "helhetlig politikk" fremtredende i partiet, noe som ga seg uttrykk i slagordet fra 1933, "By og land hand i hand." Implisitt: nasjonal samling. Nazi-partiet hadde samme slagord i perioden 1933-1939.
Hensikten med sosialisme er først og fremst å skape nasjonal stabilitet for å demme opp om revolusjonære krefter, skape færre forskjeller i samfunnet som kan rive det fra hverandre. En hver form for stabil fascisme vil derfor forsøke å ha flertallet i ryggen og derfor er fascismen som politisk ideologi perfekt egnet for flertallsstyre og korporatismen er den naturlige økonomiske modellen for et slikt system. Likevel, kjernen i fascismen er hverken korporatisme eller sosialisme. Det er nasjonal samling.

Tvungen enhet
Elementet som går igjen i alle former for fascisme er tvungen enhet. Jo flere som er frivillig med på et slikt opplegg jo lettere er det å opprettholde fascismen og fascisme hører derfor naturlig hjemme i det politiske sentrum, men mindretallet blir like fullt tvunget til å være med på flertallets opplegg. Det er ikke de som frivillig ønsker nasjonal samling som definerer fascismen, men de som blir tvunget med i denne nasjonale samlingen mot sin vilje. Det er fullt mulig å ha fascisme i et demokrati og uten militante elementer. Det er ikke nødvendig å være 100% fascistisk for å kunne klassifiseres som fascistisk. Hver enkelt lov kan vurderes separat for hvorvidt den tvinger et fredelig mindretall til å oppføre seg på en bestemt måte. I den grad dette er tilfelle er loven fascistisk.



Når dette er sagt, så kan jeg ikke komme bortifra å tenke at vi lever i et fascistisk samfunn i Norge i dag. Hva mener dere? Kjør debatt!

Kan vel ikke si imot at Norge er et fascistisk samfunn om du rett og slett definerer det som "tvungen enhet", men dette blir jo da litt snevert og inkluderer de aller aller fleste land i verden, så jeg ser ikke helt verdien av det.

Vil ikke akkurat kalle det facistisk, men økonomien er jo kanskje lignende. Men det "alle skal med, enten de vil det eller ikke", du finner jo det i et hvert moderne samfunn. Har vel knapt eksistert noe samfunn som ikke har hatt tvungen skatt (hvertfall ingen jeg kan komme på), så i den grad er jo nesten alle land litt fascistiske.

Men, for all del. Fint å opplysende innlegg, kanskje andre her har noen tilleggsopplysninger og/eller noe de er uenige i. Har alltid vært interessert i Fascisme fordi jeg aldri har skjønt hva det egentlig dreier seg om

Jeg synes den biten om tvungen enhet kommer tydelig fram når folk bruker begrepet. Folk skiller mellom muslimer og islamofascister. Og mellom kristne og kristenfascister. Dette skillet går såvidt jeg kan se på det med tvang. En kristen er bare kristen og ferdig med det. Kanskje han prøver å overbevise andre også, men det skjer på fredelig vis. En kristenfascist er derimot en som mener at alle skal tvinges til å leve etter kristne verdier og bruker gjerne vold for å oppnå dette.

Utifra det du har skrevet, så ligger jo hele forskjellen i styresettet (diktatur vs. sosialdemokrati).
Ja, kanskje samfunnet vårt har visse likheter med den politikken som ville blitt kjørt under et fascistisk styresett. Vi mangler dog det store militærfokuset og krigsretorikken, untatt når det kommer til den (mislykkede) krigen mot rusmidler.

Hadde Norge vært under fascistisk diktaturstyre, ville vi (innbyggerene) hatt svært lite å si, og kunne ikke ha forandret på noe dersom vi ble undertrykket og behandlet dårlig. I vårt demokrati har alle en (så å si) lik mulighet til å påvirke og endre på styresmaktene; flertallet bestemmer hvem som skal lede oss. Men når det er sagt: Veldig mange folk er idioter, og tanken på at idioter skal bestemme hvem som lager/endrer lover og styrer landet vårt... er veldig urovekkende. Kanskje demokrati ikke er den beste styreformen, men der igjen oppfører demokratiet seg "fascistisk".
Dersom en kritiserer demokratiet og "er til fare" for denne styreformen, så kan en vente seg strenge straffer og bli stemplet som landsforreder. Her er demokratiet en "diktator" som forutsetter at demokratiet er den eneste beste måten å styre på.

Det morsomme er jo at sosialister mer eller mindre konsekvent kaller sine meningsmotstandere for fascister og nazister - når nazisme og fascisme faktisk er former for sosialisme

Ja. Det er ganske påfallende hvordan høyresiden hitles omtrent daglig i pressen. Hver gang det er snakk om nazister (nasjonal sosialister) blir de referert til som høyreekstreme. Jeg blir også referert til som ekstremt langt til høyre til tross for at min ideologi har mye, mye mindre til felles med fascisme enn alle andre.

Det finnes ETT samfunnssystem som ikke er fascistisk i henhold til denne definisjonen, nemlig laissez-faire, altså liberalisme. Dette systemet eksisterte i vesentlig grad i USA i perioden 1870-1913 og er i betydelig grad (men langt fra perfekt) implementert også i Singapore og Hong Kong i dag.

At det er noe universelt riktig med denne definisjonen av fascisme kan ses i innvandringsmønstrene. Jo mer fascistisk og totalitært et samfunn er, jo flere ønsker å flytte fra landet. Jo mindre fascistisk og mer liberalistisk et samfunn er, jo flere ønsker å flytte til landet. I perioden 1870-1913 opplevde USA en helt ekstrem innvandring. Nesten 1/3 av Norges befolkning flyttet til USA i denne perioden, og tilsvarende tall utvandret fra andre europeiske land til USA også i samme periode. Hong Kong opplever enorm tilstrømning av kinesere, og i Singapore er 20% av befolkningen -- 1 million mennesker flyktninger fra Vesten og midt-østen. Dette tallet hadde utvilsomt vært vesentlig høyere dersom Singapore hadde hatt fri innvandring, men det stilles faktisk nokså strenge krav for å komme inn (fast arbeid eller 1 million dollar i investeringer).

Dette er veldig interessant. En helsefascist er jo en som vil tvinge alle sammen til å være sunne og friske. Det som skiller en helsefreak fra en helsefascist ser altså å ligge i tvungen enhet. Helsefascisten vil at ALLE skal være helsefreak, enten de vil eller ikke.

Det blir på en måte litt feil å si at Hitler brukte militær uniform. Da hans uniform var en parti uniform slike som man brukte i NSDAP uten noen form merker som tilsa hvilken grad han hadde.

Han hadde en brun NSDAP parti uniform uten noen merker, samme som ble brukt av politikere bare da med insignia som feks for Ortsgruppenleiter.

Hitler hadde en annen uniform under selve krigen. En dobbelt spent militær grønn jakke med kun en gull armørn.

Hitler hadde heller ikke dekorert seg noe voldsomt.

MeMe Roth tror jeg er et godt eksempel på en helsefascist. Jeg synes navnet på organisasjonen hennes "National action against obesity" har en fortreffelig passende klang over seg

Dette er vel også en bruk at ordet fascisme som de fleste moderatorer godtar. Hvis man derimot kaller noen som vil ha tvungen velferdsstat for velferdsfascister så er det fort at man kalles usaklig.

Dette er veldig interessant. En seksualfascist er en person som vil lage lover som styrer folks seksualliv. En helsefascist er en person som vil lage lover som syter folks helse. En islamofascist er en person som vil lage lover som styrer folk etter muslimske prinsipper. Hva bør da en person som ønsker å lage lover som styrer folks velferd kalles?

Jeg liker svært godt din definisjon av diktatur. Vi liberalister er i mindretall i Norge og vi har svært lite å si og vi kan ikke forandre på noe dersom vi blir undertrykket og behandlet dårlig av flertallet, nettopp fordi vi er i mindretall. Mange omtaler dette som flertallsdiktatur. Ut fra din definisjon av diktatur ser det ut som om dette er en meget god benevnelse.


Det er ikke sant. Det er kun flertallet som kan endre styresmaktene. Dersom du tilhører mindretallet har du NULL påvirkningskraft. Med andre ord, vi har kun et demokrati for flertallet i Norge i dag. Mindretallet bor i et diktatur.

Veldig enig i dette. Kanskje løsningen er at INGEN bør styre over andres liv? Kanskje hver og en bør få lov til å styre sitt eget liv så lenge de er fredelige og respekterer andres tilsvarende rett til å styre egne liv?

Regjeringen er ikke de eneste som faktisk har makt i Norge. Stortingsrepresentanter (som også representerer mindretallet) har også relativt stor makt i Norge, faktisk mer i nyere tid enn tidligere.

I tillegg er ikke stemmeseddelen den eneste måten man kan ha påvirkningskraft i Norge. Man kan stille til kommunevalg selv, man kan melde seg inn i organisasjoner, drive lobbyisme osv osv.

Den egoistiske løsningen for folk flest i Norge er jo å opprettholde demokrati-"diktaturet" fordi de selv mener at de tjener på det, at det er den beste styreformen for dem selv. Personlig ser jeg ingen grunn til at det burde endres heller

onarki: er det ikkje då rimeleg påfallande at du ikkje har flytta frå Noreg, og at så mange ønsker å flytte hit frå resten av Europa?

Det er kun et FLERTALL i stortinget som medfører makt. De som tilhører mindretallet har ingen makt, selv om de sitter på stortinget.


Hva gjør man når man er en veldig liten og svak minoritet og det store flertallet setter en veldig høy sperregrense som forhindrer oss i å komme inn på stortinget? Hva gjør man når flertallet kontrollerer alle avisene i Norge slik at vi aldri slipper til i mediene og dermed heller ikke kan påvirke folk? Hva gjør man når flertallet tar det aller meste av pengene fra oss i skatt slik at vi ikke har råd til å starte egne aviser eller finansiere politisk virksomhet? Hva gjør vi når flertallet indoktrinerer små barn i en tvungen offentlig skole i deres ideologi? Alle vet jo at de verdier man lærer som barn er ekstremt vanskelig å endre i voksen alder.

Kort sagt, vi frarøves muligheten til å finansiere politisk aktivitet eller å slippe til i media. Folk hjernevaskes i flertallets ideologi på skolen og flertallet setter opp store hindre som gjør det umulig for minoriteter å komme inn på stortinget. Disse minoritetene er rettighetsløse i Norge i dag. De lever i et diktatur.

Enig at mange er MOTIVERT av egoisme for å opprettholde dagens system, men faktum er at dagens system ikke er i deres rasjonelle egeninteresse. Mennesker har ikke godt av å leve som parasitter.

Vi liberalister kaller dette for empatimuren. Det er umulig for oss å trenge gjennom til flertallet og få dem til å se ting fra mindretallets synspunkt.

Enig i mye av det du sier, men jeg føler (les: ikke vet:P) at full liberalisme vil ha mange svakheter som undertrykker spesielt de som sliter i samfunnet (uføre etc.).

Merk at jeg ikke er forkjemper for dagens sosialdemokrati, og ser alle de samme svakhetene ved systemet som du gjør. Jeg har dog ingen god løsning på problemet. Jeg kan strekke meg ganske langt liberalt når det kommer til individuelle rettigheter, men på økonimidelen syns jeg det er vanskeligere.
Jeg kunne levd relativt fint under økonomisk styre av alt fra SV til Høyre.
Altså, jeg ser ulempene ved kommunisme, men jeg annerkjenner det at markedet ikke er perfekt, og trenger enn viss styring på visse punkter.
Men selv om jeg er relativt sosialist når det kommer til skatter, trygd og offentlige hjelpeinstanser, ser jeg klart mange ulemper ved proteksjonisme, og vil skulle gjerne sett mindre av dette/bedre system.

Med mindre jeg har misforstått liberalisme, (dersom jeg har det ville jeg satt pris på å bli opplyst!), føler jeg at vi trenger skatter og avgifter, trygd og offentlige hjelpeinstanser for de som har havnet utenfor.

Hva i all verden har dette med tråden å gjøre?

At Onar presterte å hevde at dess meir liberalt eit samfunn var, dess fleire ønska å flytte til det, og omvendt. OP kaller Noreg eit fascistisk land, og i så måte er det påfallande at så mange vil flytte hit, og at så få emigrerer.

Norge er en av de frieste landene i verden. Og det er nok av land som er mye verre. Men Norge er fortsatt fascistisk, selv om det ikke er like kraftig som Nord-Korea.

Veldig hyggelig at du brakte opp det temaet. Det er mulig å spå nokså nøyaktig migrasjonsmønstrene i verden ut fra følgende indeks:

http://heritage.org/index/Ranking

Det er en indeks over økonomisk frihet i verden. Dette fanger ikke inn hele begrepet liberalisme, men en veldig betydelig del av det. Som du ser havner Singapore og Hong Kong helt øverst, etterfulgt av New Zealand og Australia. Singapore og Hong Kong er de eneste landene i verden som vestlige flykter til i store hopetall. New Zealand og Australia er også ettertraktede land for europeere å flytte til. Nesten ingen europeere flytter dog til landene lengre ned på lista: Nord-Korea, Zimbabwe, Cuba, Eritrea, Burma, Venezuela, Libya og Kongo.

Som du ser er Norge mye, mye, mye høyere oppe på listen enn de fleste uland i verden. Norge er forholdsvis ufritt sammenlignet med Singapore og Hong Kong, men veldig fritt sammenlignet med Eritrea, Somalia og Hviterussland. Derfor vil det være netto innvandring fra de ufrie landene i verden til Norge, men ikke fra Singapore, Hong Kong, Australia og New Zealand til Norge.

Så er spørsmålet, hvorfor er ikke jeg i Singapore? La meg si det slik at jeg spør meg dette spørsmålet stadig oftere jeg også. Det er flere grunner til dette: 1) jeg er glad i landet mitt, jeg snakker norsk, jeg har familie og venner her, all min lokal- og kulturkunnskap har jeg brukt et helt liv på å bygge opp og det er ikke bare-bare å skaffe seg et nytt hjemland. Man er villig til å svelge ganske mye dritt for å få lov til å være med familie og venner, og å snakke morsmålet sitt. 2) det er faktisk ikke helt trivielt å komme seg inn i Singapore. Man må enten ha fast jobb der eller investere 1 million US dollar der. Dette er faktisk ikke helt enkelt for meg, tro det eller ei.

Det er litt rart at dere fremstiller det som om dere til enhver tid er i mindretall, og at dere ikke får bestemme noe. ER det virkelig slik? Er dere imot hver eneste lovforslag? Hver eneste regjering? Ikkesant, dere er også endel av flertallet ved mange saker, og slik er det for alle.

Alle lovforslag som fører til mer frihet er jeg for, men det er årelangt mellom disse. Nå så ville Sigbjørn Johnsen fjerne revisorplikt for selskaper med driftsresultat < 5 mill, og det er flott. Men i det store og det hele strammer de skrustrikkene.
F.eks. er siste skrik DLD, noe som er veldig trist.

Jeg kan stille meg bak ca. 10 % av statsbudsjettet. Sannsynligvis noe mindre. Hva med deg og flertallet? Hvor mange prosent av statsbudsjettet er du enig i?

Det finnes jo en rekke andre saker jeg støtter flertallet i. Legnings- og religionsfrihet blant annet. Men hvis vi sammenligner meg med folk flest så er det veldig lite vi er enige om. Jeg støtter derimot aldri flertallet i en sak som handler om å nekte minoriteter å bestemme over seg selv.

-Vil det si at du støtter evt stilletiende aksepterer tvangsekteskap, omskjæring og steining dersom det er minoriteter som ønsker dette i landet?

Ikke alle lover er like omfattende og har like stor betydning for folks hverdag. En lov om forbud mot ålfiske i saltvann er bare ikke like viktig som en lov som påbyr en offentlig skattefinansiert skole for alle. Målt i prosent av antall lover som vi liberalister er uenig i vil jeg si at det ligger rundt 80-90%. Men en kanskje bedre måte å måle på, justert for viktighetsgrad er å se på statsbudsjettet. Vi liberalister er uenig med ca 95% av statsbudsjettet, se feks. DLFs alternative statsbudsjett for 2011:

http://dlf.info/statsbudsjett


Så avhengig av hvordan du måler er vi i mindretall i 80-95% av sakene. En sosialdemokrat derimot som stemmer på et stortingsparti er enig i 90-95% av alle sakene. Det er kun små detaljer som skiller stortingspartiene. "Annerledespartiet" Frp sitt alternative statsbudsjett er 90% likt SVs. Høyre og SVs alternative statsbudsjett er 95% like. Kort sagt, sosialdemokrater er uenige i småplukk og relativt uvesentlige detaljer, men er meget enige i de viktige sakene slik som: offentlige skoler, offentlige barnehager, offentlige universiteter, offentlige veier, offentlig kloakk og vann, offentlig arbeidsledighetstrygd, offentlig barnetrygd, offentlig pensjonssparing, offentlig eldreomsorg, offentlig helsevesen, offentlige biblioteker, offentlig sparing til feriepenger, offentlig uføretrygd og offentlige sosialstønader.

Ingen snakket her om enkeltindivid, og forøvrig spurte jeg ikke deg..

Absolutt ikke. Jeg støtter ingenting som involverer vold mot fredelige mennesker.

Skal det bare nevnes at det ikke fantes et spor av sosialisme igjen i Det Tyske Nasjonalsosialistiske parti etter '34 da de tok livet av sosialist-vingen i partiet. Deretter gikk Herr Hitler videre til å kjøre mer eller mindre ren nasjonalisme med litt ssialisme her og der som egentlig var en forkledning for å lage veier og våpen. Har er du altså mindre utdannet enn nynazistene som har fattet hva nazismen egentlig var og utøver den slik. Det ER høyrevridd, med trykk på xenofobi, sosialdarwinisme og tyranni, samt de utallige fordelene som ble gitt til fabrikanter (som forresten var store sponsorer for Nazi-partiet).

Hvis du sier det så

Så du påstår at stalin og hitlers politikk var mer forskjellig en lik?
Jatta jatta..

Da er jeg interessert i hvordan du definerer høyre og venstre. Liberalisme blir jo også omtalt som høyre. Mener du at nazismen har mer til felles med liberalisme enn med sosialisme eller sosialdemokrati?

Jeg vil si arbeiderpartiet har mye mer til felles med fascisme enn med kommunisme. Her kan du lese partiprogrammet til Nasjonal Samling:

http://www.sno.no/applications/Docum.../1999_3_10.pdf

http://www.sno.no/applications/Docum.../1999_3_11.pdf

Jeg syns det er svært overraskende at dere i det hele tatt kan konkludere med at den samfunnsformen vi har her i Norge kan defineres som facisme. Jeg mener: Hvem andre i HELE VERDEN gjør det?
Hvordan i alle dager klarer dere å definere dere selv ut i fra den gjengse oppfatning om hva facisme er?

Poenget er vel at ved å assosiere negative konnotasjoner til det de misliker håper de å få støtte mot det, slik som skatt plutselig har blitt til slaveri og vold fordi objektivister ikke liker det.

-Plutselig og plutselig fru blom. Det har vel vært folk som har murret om skatt siden det ble oppfunnet.

Mer lik enn forskjellig. Stalin sa jo selv at Stalinisme (han brukte så klart ordet 'kommunisme' eller 'marxist-leninisme' om jeg husker rett) og Nazisme var tvillinger.

Jeg synes nyliberalisme helt klart faller under definisjonen fascisme. Om det er en stat, eller et monopolisert marked som forteller deg hva du skal gjøre, så er markedet bare en enda mindre demokratisk makt. Det som mangler i fascsisme-definisjonen er fascsismens syn på makt; den som tar makt fortjener mer eller mindre den makta vedkommende tar. Hitler annerkjente mer eller mindre nederlaget sitt, fordi den sterkere makta vant. Dette er på mange måter grunntankene bak kapitalismen: De økonomisk sterke overlever i form av aksjeeiere og whatnot i markedet, mens de svakere går unner. De som feiler kan råtne i sin egen avgrunn.

Markedet er en tvunget enhet. Om jeg skulle klart å komme meg ut av pengessystemet og markedet, hadde det krevd en ganske stor egenkapital (denne måtte jeg spart opp som en del av pengessystemet) som jeg måtte investert i områder som hadde sikra min selvforsyning. Disse områdene ville fortsatt vært inne i systemet som eiendom, så jeg måtte alltid skatta på de, noe som igjen tilsier at jeg fortsatt hadde vært en del av pengesystemet, selv om jeg ikke ville.

Jeg støtter ingenting, sier bare at pengesystemet har mange likhetstrekk med fascsisme, uansett om det er i blandingsøkonomi, planøkonomi eller markedsliberalisme. Men når det kommer til hvor mye vanlige folk har å si, så er et sosialdemokrati hakket mer demokratisk, og sosialt "rettferdig".
Men ja, kanskje det er pengesystemet som er den virkelige fascsismen, men tviler på at vi klarer å lage et alternativ til det med det første, så vi er nok stuck med fascsisme en stund.

La meg gi deg et lite hint: ingen fascister vil innrømme at de er fascister. Siden de fleste i verden er fascister i større eller mindre grad er det kun en liten andel av verdens befolkning som ser på feks. Norge som liberalfascistisk. Men det blir stadig flere. Etter at Jonah Goldberg ga ut boken "Liberal Fascism" for et par år siden var det mange som fikk øynene opp for hva fascisme er for noe. Stadig flere våkner opp fra sin tornerosesøvn og fra de stalinistiske løgnene som plasserer fascismen på høyresiden.


Vi er ikke fascister og det gir oss et unikt perspektiv på fascismen fra UTSIDEN. De som lever i fjøset kjenner ikke stanken, vet du. De som kommer in fra utsiden, derimot, kjenner den meget godt.

jeg mener det nåværende systemet hvor alt relateres til valuta, ja, rett og slett pengesystemet.
Altså, mennesker har ikke alltid levd med penger, dra et par tusen år tilbake i Norge, eller så og si hvilken som helst annen del av verden, så ville penger vært en ukjent ting. Dette er selvfølgelig "primitive" samfunn, men Inka-indianerne hadde relativt avanserte bysamfunn uten pengesystem. Men nei, veit ikke om noe som hadde fungert på globalskala, men jeg tror at jo enklere det blir å få tilgang på ressurser gjennom teknologisk utvikling, vil verdien av penger sakte falle. Hvis vi får mer eller mindre uendelig tilgang på mat, gjennom automatiserte matfabrikker (det har blitt konstruert noen i Japan om jeg ikke tar feil, masseproduksjon av korn og frukt i tårnlignende bygninger), ville til slutt kanskje behovet for å ha penger som mellomledd forsvinne. Men ja, jeg snakker kanskje hundre eller tusen år fram i tid. Hvem vet?

For det første er kommunismen og nazismen nærmest som to dråper vann. Det er ekstremt vanskelig å se forskjellen på dem. Til og med Dr Goebbels, en av lederne og stifterne av nazi-partiet, innrømmet at med unntak av synet på rase var forskjellene mellom nazismen og marxist-leninismen svært liten.

http://www.youtube.com/watch?v=J_uC0wy_O90

http://www.youtube.com/watch?v=rw7DtjO4V6c

For det andre hadde arbeiderpartiet og andre sosialdemokratiske partier et "oppgjør" med kommunismen. For APs vedkommende skjedde dette på 20-tallet da de vendte seg bort fra internasjonalsosialismen og fokuserte på NASJONAL sosialisme. Kort tid senere viste AP hva de mente med dette i praksis. Slagordet deres fra 1933 er "by og land hand i hand." De var opptatt at det ikke lenger skulle være arbeiderklasse mot bønder, men at folk skulle stå samlet som en nasjon: nasjonal samling.

Andre kjente sosialdemokrater på denne tiden var såkalte "Fabian socialists," deriblant George Bernard Shaw og H.G. Wells. Disse tok avstand fra revolusjon som virkemiddel men var samtidig store beundrere av BÅDE Sovjetunionen OG Fascismen og Nazismen. H.G. Wells omtalte seg selv i positive ordelag som en "opplyst nazist" og en "liberal fascist." Dagens sosialdemokrater fører essensielt samme politikk og har samme ideologi som H.G. Wells stod for. H.G. Wells var ærlig nok til å innrømme hvor nært opp til nazismen og fascismen han stod, men dette var selvfølgelig FØR Hitler startet 2. verdenskrig og myrdet millioner av jøder.

Men samtidig hadde vel sosialdemokratene, med Bernstein som en slags grunnlegger, fortsatt det klasseløse samfunnet, kommunisme, som mål, i motsetning til fascsistene?

Jeg tror du berører noe svært viktig her. Du klarer ikke å se forskjell mellom fred og vold. Du ser på en person som får leve i fred og bestemme over sitt eget liv som en diktator fordi hans frihet fra dine overgrep legger begrensninger på deg. Du blir altså mer ufri av at han får leve i fred. Du får ikke lov til å myrde han, voldta han, plyndre han eller på andre måte forhindre han å fredelig bestemme over sitt eget liv og egen eiendom. Denne begrensningen opplever DU som et overgrep. Årsaken er at du opererer med handlingsfrihet eller pusterom (det Hitler kalte "lebensraum") som det primære og ikke med fred, dvs. frihet fra vold. Fred reduserer din "lebensraum" og det gjør at du føler deg ufri. Du får ikke alltid viljen din.

Men sannheten er at makt ikke bare er makt. Det er enorm forskjell på voldsmakt og fredsmakt. En stat eller en mafia utøver voldsmakt. Voldsmakt innebærer å få andre mennesker til å utføre ting uten å ha noe annet enn noe negativt å tilby. En raner som gir et valg mellom "penga eller livet" gir kun to negative alternativer, og du velger da det minst elendige av dem.

Fredsmakt derimot innebærer det stikk motsatte, nemlig å tilby noe POSITIVT, noe som er så bra at du har store problemer med å si nei til det. Det er denne type makt kapitalister har. Kapitalister tilbyr deg to alternativer: å leve i fred med det du allerede har av alternativer eller å velge det alternativet som kapitalisten tilbyr deg på fredelig vis (dvs. uten voldsmakt). De kapitalistene i samfunnet som tilbyr en vare som er så billig og så bra at folk ikke klarer å la være å si ja til det ender opp med stor fredsmakt i et kapitalistisk samfunn.

Vi liberalister klarer svært godt å se forskjellen mellom voldsmakt og fredsmakt. Vi forstår meget godt forskjellen mellom et væpnet ran og et kjempetilbud. Det væpnete ranet gjør oss nedstemt og vi føler at vi har mistet noe. Kjempetilbudet gjør oss oppstemt og vi føler at vi har gjort et kupp.

Men for en person som ikke skiller mellom fredsmakt og voldsmakt vil et 100% fredelig samfunn fremstå som like fascistisk som et totalitært samfunn hvor folk essensielt lever i en gigantisk konsentrasjonsleir. Jeg slutter aldri å forundre meg over mennesker som føler at de lever i et fengsel når de ikke får lov til å rane andre mennesker, men det gjenspeiler nok moralen til disse menneskene.

Veit ikke helt om jeg orker å slenge meg på, men la gå.

Fredsmakt og voldsmakt? Hva skjer når militæret og politiet blir privatisert? Representerer fortsatt markedet en utelukkende positiv fredsmakt? Tror du ikke de multinasjonale gigantselskapene har blod på henda? Hva med alle de umoralske profittsøkende avgjørelsene et selskap blir pressa til å ta? Hva med den politiske innvirkninga som følger pengemakt? Hva skal hindre monopolisering og konspirering blandt markedskreftene? Nei, faen, å fremstille markedet som noe positivt og antivoldelig blir for dumt. Makt er makt, uansett hvordan man ser på det. Hadde ikke stolt et sekund mer på direktøren i Apple enn på Jens.