Vet veldig godt at man må gjøre en innsats selv og det må jeg bare gjøre, for jeg får ikke mer hjelp i psykiatri, har heller ikke økonomi til å gå privat. Det som gjør meg deppa er at jeg ikke ser resultater av det jeg gjør, selv på lang sikt. De få tingene jeg har fått til her i livet klarte jeg bare en stund før de gikk skeis. Ingen forventer lenger noe av meg. Jeg sliter når jeg blir satt i sosiale sammenhenger. Jeg våkner opp om morningen med angst over hvordan livet mitt er og at jeg gjør for lite. Likevel klarer jeg ikke. Selv om jeg prøver å ta dag for dag så sklir det ut og jeg blir så stressa. Livet føles alt for stort og alt for klaustrofobisk på en gang. Får ofte uvirkelighetsfølelse som overvelder meg. Hater virkelig dette og er redd for å miste meg selv. Ikke redd for å skille meg ut men jeg vil ikke bli enstøing heller. Jeg er en som trenger mennesker i livet mitt, men sånn ting er nå er jeg redd for at jeg heller mister. Er det håp for meg å finne roen og trives med meg selv?

Hvor gamnel er du? Ruser du deg?

Beklager, glemte å ta med det. Jeg er da 33 og har aldri rørt hverken alkohol eller narkotiske stoffer. Ønsker ikke det heller.

Skal ikke sette meg i en posisjon til å si at du vil klare deg eller ikke klare deg.
Men, det du skriver gir inntrykk av at du lever veldig mye i for- og fremtid. Gjør så godt du kan med å fokusere på her og nå.
Ting går garantert ikke så fort som du ønsker, men det er helt normalt når man driver med endringsarbeid.
Vil tro at du kan ha mye å hente på å jobbe med å ikke krisemaksimere så mye. Helt iorden at du ikke er der du vil være, men det er nok en realitet for langt flere enn du måtte tro.
Hva var det du fikk til i livet, men deretter gikk skeis?
Det er helt normalt i endringsprosessen at man gjør fremskritt og deretter trekker seg litt tilbake igjen.

Føler med deg, sliter med mye av det samme. Med uvirklighets følelse mener du dissosiasjon? Sånn typ derealisering? Har vært borti det en del selv, veldig rart og skummelt. Men det er nok bare et symptom på angst, tror ikke du trenger å bekymre deg for å miste deg selv og bli gal.

Hvis du virkelig sliter og det ødelegger hele livet ditt skal du ikke nektes psykisk helsehjelp. Kontakt lege og få ny henvisning, i mellomtiden kan du kontakte lavterskel tilbudet i kommunen din. Det er desverre ikke uvanlig at man må flere runder i psykiatrien før man får plasset ting slik at man kan få riktig hjelp. Kanskje du kunne trengt en utredning i første omgang?

Tror noen over her har litt høye forventninger til hva helsevesenet kan hjelpe med. Det hadde vært deilig om det fantes en pille eller et kurs eller noe man kunne deltatt på, og så ville man finne indre ro og lykke.

Jeg fant en ny ro etter at jeg stiftet familie. Men vil ikke akkurat anbefale det som en "kur". Du kan gjøre det man vet hjelper for å fremme psykisk helse. Les om det her: https://www.helsenorge.no/psykisk-he...psykisk-helse/ Og så har helsenorge noen verktøy som kanskje hjelper? https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/selvhjelp/

Natur hjelper også for mange. Hva om du bygger en fuglekasse, og har det som et lite prosjekt gjennom våren og sommeren? Du kan poste bilde av fuglebibiene her på freak

jeg er også plaget med samme problem stilling , mann 36

har nettopp oppdaget TRE (trauma release exercises). har lest mye bra om det og tror det kan virke ,

https://www.reddit.com/r/longtermTRE...fore_starting/

https://www.youtube.com/watch?v=SdQJg-HwsMQ&t=982s

Takk for alle rådene, setter pris på det.

Nyt våren alle.