Hei, jeg kjenner meg ganske godt igjen i innlegget ditt. Jeg har faktisk hatt eksakt samme løpebane. Har du tenkt over at det kanskje kan være medisinske årsaker til disse problemene? En enkel blodprøve vil kunne avsløre om du sliter med en tidligere ikke oppdaget lidelse, som for eksempel Aspergers syndrom (eller ADD, ADHD, MDB). Mange av problemstillingene du beskriver, er typiske for denne diagnosen, som ofte ikke blir oppdaget før i voksen alder. For eksempel motivasjons- og konsentrasjonsvansker. Dette er seriøst ment og kun ment som et tips. Jeg ville ha fått en proteinanalyse av blodet for å se om det kan være noe slikt, for sikkerhets skyld. Dersom legen din ikke vil teste deg for dette, må du stå på kravene, eller finne en annen lege, som har kompetanse på dette. Greit å få sjekket slike ting ut i alle fall. Dersom en slik diagnose blir stilt, er det enkelt å få medisiner (ritalin) som avhjelper situasjonen. De fleste sier at de har fått et nytt liv, etter at de begynte å ta medikamentet. Arbeidskapasitet, motivasjon, konsentrasjon, evne til å interessere seg, stiger radikalt, og en kommer ut av zombie tilværelsen. Mye fysisk trening, kan også være til stor hjelp, med eller uten medisiner. Ett stort minus som du må være oppmerksom på, er at du kan står i fare for å miste bilsertifikat m.m. hvis du får denne diagnosen. Håper du finner en løsning.

Floyd

Jeg kunne like gjerne laget denne tråden. Har akkurat samme problemet som wiggles og ochyl! Jeg går på NTNU i trondheim, så her kreves det at man gjør en innsats. Men klarer jeg å gjøre noe? Nei.. Istedet for å studere blir det slik at jeg skal bare sjekke noe greier på pcen eller se noe sport på tv. I skrivende stund skulle jeg ha vært på forelesning, men dro ikke dit pga været og at jeg ikke klarer å følge med på timene uansett. Jeg planlegger å gjøre en øving istedet, men jeg vet jo egentlig at jeg ikke kommer til å gjøre den heller Det hjelper bare på den dårlige samvittigheten for å ha skulket forelesningen.

Jeg er relativt flink til å gjøre øvinger når jeg først gjør det, men jeg gjør ingenting annet ekstra, slik som å lese pensum. Jeg har aldri klart å lese en hel bok faktisk. Jeg klarer ikke å konsentrere meg og blir urolig/rastløs av å sitte med en 1000 siders fagbok på komplisert engelsk.

Jeg har ingen råd fordi jeg er like mye lost som dere, men jeg har mine teorier. Om man finner seg venner i klassen som er flink og som sitter mye på skolen og studerer. Da bør man vel få litt mer motivasjon til å være der og jobbe?

EDIT: Jeg tror ikke jeg har ADHD da, for ting som jeg synes er morsomt har jeg ingen problemer med å finne motivasjon til.

Ut i fra det du skriver kan det virke som om du er mye nedfor og kanskje en smule deprimert.
Som allerede nevnt er fysisk aktivitet utrolig god terapi for kropp og sjel fordi det produseres endorfiner, altså kroppens egen lykkepille. Ved at du får humøret opp, vil motivasjonen din også komme i og med at problemet ikke er at du er en latsabb, i allefall av egen erfaring.

Et annet godt tips er avspredning, altså ikke gjør det samme dag ut dag inn. Pass på å være med venner, eller kjæreste, noe som får tankene over på noe annet. Det dummeste du kan gjøre er å lukke deg inne.

Så lenge disse kriteriene er oppfylt, og du eventuelt fortsatt skulle slite med motivasjon og din generelle sinnstilstand så er det ingenting i veien med å ta en samtale hos en psykolog. Heldigvis lever vi i en tid hvor det har blitt en del av hverdagen, altså på linje med å gå til legen om man har vondt i foten. Lykke til.

Jeg er godt kjent med at dette er en helt vanlig utredningsmetode, da jeg selv har et familiemedlem som har vært igjennom dette, på den "gamle" måten.
Men, jeg tor ikke jeg har bommet så veldig kraftig, da jeg personlig kjenner en lege (phd) som selv har fortalt meg at dette er en ny revolusjonerende test. Intill videre stoler jeg mer på hans 20 års erfaring som spesialist innenfor dette feltet. Men du må gjerne prøve å overbevise meg om at han det han sier er feil, så skal jeg kanskje revurdere min tro på slike autoriteter

Som dere kanskje skjønner er vi alle mennesker, og ingen er alene om problemer - vi finner dem igjen i andre mennesker. Å innse dette er et godt førsteskritt - ikke velt deg mer i dine egne problemer enn nødvendig, du er ikke unik med disse utfordringene. Og egentlig er ikke dette problemer heller, ikke før dere sier det er det - det er utfordringer som ligger og venter på deg - klarer du å ta kontroll over ditt eget liv? Dette betyr ikke at man skal tvinge seg til å gjøre noe man ikke har noen interesse av noensinne, men det er ikke meningen at alt skal være enkelt - da lærer man jo ingen ting? Hvor behagelig er det ikke å føle at man møtte utfordringen face to face og faktisk håndterte den? I mange tilfeller er det nettopp det å gidde å gå løs på det i det hele tatt som er greia - vi vet at vi fikser det, så vi lar være. Overbeviser vi noen? Er det noen som tror at vi fikser det om vi lar være? I lengden er svaret nei, for det er langt fra teori til praksis, og man overbeviser i hvert fall ikke seg selv ved å la være gang på gang.

Det er riktig at underbevissheten ikke er overbevist, men å legge dette i hendene til hypnoterapi er allikevel ikke riktig vei å gå - det kan selvsagt være et hjelpemiddel, men man ikke plutselig blir bevisst på noe som ved magi, du vil ikke bli full av motivasjon og lekselyst uten videre. Man er rett og slett nødt til å bli bevisst på utfordringen, på din egen holdning - er dette en holdning du egentlig vil ha, eller er det en holdning du har fordi den er trygg? Det finnes ingen ting som er lettere enn å velte seg i sin egen selvmedlidenhet, og selv om vi ikke nødvendigvis liker å klare overfor andre liker vi å vite hvor "jævla ille" vi selv har det. Det å skulle skape seg motivasjon og innsatsvilje innebærer gjerne at man er nødt til å innrømme overfor seg selv hvor skoen trykker, hva som egentlig er kjipt - er det virkelig så kjipt? Er det virkelig berettiget å ha det så kjipt, forutsetningene tatt i betraktning? Hva gagner det deg å være negativ - blir du bedre, flinkere, gladere; kommer du videre? Det å gi slipp på slike følelser og tanker kan desverre være svært vanskelig, vi vil gjerne fortsette å ha det ille for oss selv.
Fikser du utfordringene? Kan du, om du prøver litt mer og er litt mer likegyldig til hvorvidt du har det dritkult eller ei? Å lære kan være en stor utfordring, men se så mye du har fått ut av det - helt siden du var bitteliten. Hvorfor skulle du slutte å lære nå?

Et annet spørsmål er selvsagt om du gjør noe du liker, noe du vil satse på. Det betyr ikke at man skal unngå alt som er stress og ubehagelig og utfordrende, tvert i mot. Det ligger ofte mye arbeid bak mye moro, og det er ingen som flyter gjennom livet uten en eneste ubehagelig eller slitsom periode.

Det er ditt hode, ditt liv. Du kan ta kontroll, du kan føre det dit du vil. Det finnes ingen predefinerte veier, det er ingen som har sagt hvordan vi skal leve, det finnes ingen regler. Du kan gjøre hva du vil, bli hva du vil. Man trenger ikke utdanning for å leve, og egentlig er hele livet utdanning, for vi lærer jo hele tiden. Vi lærer å håndtere mer, vi lærer å leve. Får du en vanskelig oppgave i fanget må du kanskje stresse litt, men til gjengjeld vet du mye bedre hva du skal gjøre neste gang noe liknende skjer, du har lært noe, erfart noe. Vi vil alltid få vanskelige oppgaver i fanget uansett hva vi velger å gjøre, og jobb og skole kun er ett aspekt av livet.

Du vil alltid måtte står for at du er deg, det er det aldri noen andre som vil gjøre - heldigvis. Bevis det overfor deg selv, bevis at det er ditt liv, at det er du som har styringa. Du kan alltid lære mer, du er aldri ferdig, det er mer å mestre. Du kan alltid bli bedre, du kan møte flere utfordringer. Dette er ikke lett, og ofte henger mange ting sammen - man må innse at det å håndtere seg selv er en stor og vanskelig oppgave, at det tar lang tid og hardt/skummelt arbeide, og man blir aldri ferdig. Heldigvis er det mange førstepremier underveis, hvem andre kan vel ta pallplassering i ditt eget liv?

Dette er _din_ virkelighet - bruk den, form den, forstå den, utvid den.

Blblabalebalbaleanbalabalalalala. Pjattpjatt fra min side! Vet ikke hvor sammenhengende dette ble. Gudd løkk :-)
Husk at vi kan jobbe sammen, åpne kjeften og snakk med andre, _hør_ på dem. De har jammen samme problem! Forstå at deres problemer er like utfordrende for dem som dine er for deg - du har det ikke nødvendigvis verre, og i alle fall ikke verre enn du gjør det til. Det er bare ord du plumper ut med, de er ganske fjerne fra dine følelser. Samarbeid, det er lettere å være to om ting, men ta ansvar for deg selv - ikke legg mer av din skjebne i andres hender enn du må, det er ikke deres liv. Forsøk å tenke etter - det er faktisk ganske mange situasjoner der vi ubevisst forventer at andre skal ta seg av våre issues, der vi forventer at andre skal underholde oss og føre oss inn i nye faser av vårt liv, men er engang slik at det kun er du som føler og tenker og mener akkurat det du gjør - det er bare du som lever i din egen virkelighet.

Stemmer, det er derfor alle disse lidelsene går under MDB paraplyen. Også kalt gjennomgripende utviklingsforstyrrelser...

Hvorfor er folk så kvikke med å bedømme hva som er feil og rett?
Vær så snill å slutte med å skyte fra hoften; gå heller litt dypere inn i materien...
Hvis man ikke har mistet sertifikatet har man vært heldig. Det finnes nok av eksempler på andre som ikke har vært fullt så heldige. Her er to av dem:

Kjennelse av 28. november 2003. Ankesak nr. 03/03429. ftrl § 11-6. Ytelser under
yrkesrettet attføring - nødvendige og hensiktsmessige tiltak. Stønadsbehov for personer
med "ADHD."
Vedtak om å avslå krav om bistand fra aetat, jfr. ftrl. § 11-6 ble omgjort:
28årig mann hadde hyperkinetisk atferdsforstyrrelse, og var ansett å fylle såkalte medisinske vilkår, jfr. § 11-5 i loven. Lagt til grunn at personer med slik tilstand alltid sto i fare for å miste arbeid og at de dessuten ville ha særlige vansker med å finne nytt. Ansett å foreligge en hjerneorganisk betinget funksjonsforstyrrelse, som for vedkommende innebar nedsatt evne til å planlegge, igangsette, målrette, gjennomføre og kvalitetsvurdere egne handlinger. Vedkommende hadde mistet arbeid etter å ha blitt fratatt førerkort, og funksjonshemmingen tilsa etter rettens mening at et krav om bistand fra aetat sto sterkt.

Les også denne så ser du at ting kan bli problematiske, hvis en treffer på feil folk...

JohnB: Hvis jeg virker deprimert så er det en direkte følge av at jeg ikke eier motivasjon
Når det kommer til å lukke seg inne så bor jeg sammen med to kamerater og vi er veldig sosialt aktive, det er ALLTID folk i leiligheten, enten det er venner eller folk som bare dukker opp som ingen av oss helt vet hvem er. Det med kjæreste tror jeg faktisk er veldig sant. Hadde jeg hatt en kjæreste som drev på med noenlunde samme saker som jeg gjør så hadde det vært lettere for meg å bli påvirket til å gjøre noe. Spesielt hvis denne jenten f.eks var veldig motivert og sterk.

comicz: Lang og interessant post, men har vært gjennom mesteparten av det i hodet mitt før desverre. Freakforum er nest siste utvei for meg, før jeg går og søker profesjonell hjelp.

Når det gjelder ADHD så høres det så fjernt ut for meg. Men det er vel forskjellige "typer" osv.. Uten at jeg har satt meg videre inn i det.

Tegn på ADD:

Uoppmerksomhet
Skyhet
Snakke med lav stemme
Motorisk urolighet
Lærevansker
Glemsomhet
Rotete/vimsete
Lav effektivitet
Følsomhet for kritikk
Initiativløshet
"Lathet"

Hvis du ikke kjenner deg igjen i noe av dette, så har du nok rett i at det er fjernt. Hvis ikke, kan det jo kanskje være vært et par bloddråper, bare for å det ut av verden.
Som sagt bare et tips, det er slett ikke sikkert at dette er noe som relevant for deg.

Dette var en nice tråd. Som andre ha sakt før; er det som jeg kunne ha startet tråden selv.

Jeg går nå på høgskole og studerer data. Har null problem med datafagene, men klarer ikke motivere meg for realfagene. Har strøket i to fysikk fag og ligger dårlig an til eksamen i matte.

Hver søndag tenker jeg over hva jeg har gjort i uka får å bli bedre i fysikk og matte og kommer framt til at jeg har gjort INGEN TING (har lyst til å slå meg selv får å være så lat). Tenker å forbedre meg neste uke, men blir det samme, klarer bare ikke å sette meg ned å jobbe med realfag.

Etter å ha lest denne tråden tenker jeg at det er på tide å kutte ned på cola, drikker omtrente 2 Liter hver dag og kanskje begynne med noen for av fysisk aktivitet.

Men noe som har hjulpet med å få litt mer motivasjon var å sette opp en SWOP-annalyse (noe jeg lærte på høgskolen). http://en.wikipedia.org/wiki/SWOT_analysis Med en SWOP annalyse kan en se hvilke svakheter en må jobbe med, og kanskje finne ut hva som hindrer en med å nå målet.
Og jeg har også laget en plan for hva jeg skal jobbe med hver uke, og prøver så godt jeg kan å følge planen. Jeg har også tenkt litt framover og sett på hva jeg kan oppå hvis jeg består studiene. Det å tenke på at jeg kan eie 1 hus og stor bil hvis jeg klarer å bestå studiene er en god motivasjonskilde.

Det norske skolevesenet med sin ”Ansvar for egen læring” og INGEN motivasjon mener jeg er en STOOOR del av grunnen til at så mange ikke klarer å motivere seg. Det norske skolevesenet burte snart gjøre noe med at så mange elever/ studenter får dårlige karakterer og er late.

I fjor sommer fikk jeg vite at vi skulle flytte utenbys, noe som jeg selv synes jeg taklet ganske greit. Jeg hadde da gått GK musikk og hadde helst sett for meg å fortsette på en musikklinje, men det fikk jeg ikke. Musikklinjene var fulle og det ble allmenn på meg. Gikk ut fra ungdomsskolen med ca. 5.2 i snitt, og etter GK hadde jeg 5 blank. Jeg gjorde de leksene jeg måtte, og ingenting mer, men det funket for meg.

Den første uken gikk fint, men så begynte det å rakne. Jeg passet ikke inn i "miljøet" på skolen jeg begynte på, noe som endte med mye ensomme friminutt og kjedsomhet (ganske stor kontrast fra hvordan det var i gammelklassen min). Fagene var kjedelige og lærerne var daffe. Hadde 2 dager og 4 timer fravær forrige skoleår, mens jeg på to måneder i Trondheim pådro meg 5 dager og rundt 10 timer.

Jeg fikk ingen nye venner og dro hjem ganske ofte for å møte de "gamle" vennene mine. På fritiden satt jeg på dataen hele tiden og kjedet rævva av meg, motivasjonen var på bunn og femmerne hadde blitt til toere og treere. Fraværet steg, og morgenene ble tyngre.

Humøret mitt sank, jeg ble dyster, tilbaketrukket og deprimert. Jeg trente tre ganger i uken, uten å bli noe mere arbeidsvillig av den grunn. Jeg hadde også kjæreste, men ble såpass "ødelagt" at dette ikke fungerte noe særlig lengre (det hadde vart en god stund i forveien).

Det var min kjære mor som skjønte at jeg ikke kunne fortsette slik. Hun ringte gammelskolen min og spurte om det var muligheter for meg å komme tilbake, noe som det var! Etter dette tok det bare to uker før jeg var tilbake i hjembyen min.

Jeg strålte opp som en sol. Spratt opp om morgenen og var alltid full av energi. Fikk stor interesse for de nye fagene, og tok lett igjen de andre i klassen. Lærerne var veldig snille mot meg, jeg fikk gratis bøker av de, og ALT fraværet mitt ble strøket ( 9 dager og 20 timer ).

Løsningen min var en radikal forandring, et miljøskifte. Vet ikke om du kan kjenne deg igjen i noe av det jeg skriver, men det kan hende en forandring vil hjelpe. Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke en situasjon jeg ønsker oppleve igjen! Håper du finner en løsning snarest Jeg er iallefall lykkeligere nå enn jeg har vært på lenge.

Lykke til! :-)

Vet dette kan høres en 'smule' søkt ut for noen, men om du har noen venner som driver med psykedelika kunne du muligens gi dette et forsøk. Ingen ting som gir deg mer 'direkte kontakt' med underbevistheten en ved feks, Sopp. En tur kan resultere i en meget dyp introspektiv stund der man kan ta et oppgjør med det som måtte være aktuellt.

Hvorfor tar du høyere utdanning om du ikke er motivert for det?
Hva var motivasjonen for å begynne på studiet? Penger? Arbeidsoppgavene?
Penger er etter min mening en veldig dårlig motivasjonsfaktor. Aldri har penger gjort meg lykkelig. Personlig gir jeg de bort så fort jeg får de..
Tror du at du blir mer motivert når du skal ut i arbeidslivet å gjøre jobben du lærer deg på skolen? Arbeidsgivere er vel heller ikke overivrige etter jobbsøkere med dårlige karakterer og liten motivasjon.
Jeg synes som du syter for ingenting og synes kanskje litt for synd på deg selv.

Jeg mener løsningen er ganske åpenbar. Dropp utdanningen og gjør noe du er motivert for..

Er du sosial og er med i en studiegruppe, og henger deg med på andre studentaktiviteter? Dette er nok viktig for å holde motivasjonen oppe under tunge studier, og er en vesentlig del av studietiden.

Som nevnt ovenfor kan også et sunnere og mer variert kosthold og mye mosjon hjelpe en god del. Psyken er veldig ofte styr av fysikken, og f.eks mangel på viktige vitaminer kan føre til depresjoner o.l.
Psykolog kan sikkert være en utvei, men selv mener jeg at det er ingen som er bedre utrustet for å fikse sitt eget hode enn en selv.
Ofte kan nok svaret være å gi litt mere faen i fremtid, forventninger fra familie, regninger, penger osv. Drikk en murer, pul noen damer, og drep et par-tre samer.
Finn ut hva livet dreier seg om eller så kommer resten av livet ditt til å være et helvete formet av den tidsalderen og delen av verden vi lever i.

Når det gjelder asperger så vil jeg utifra sympotmene, konkludere med at de fleste da lider av asperger. Det er vel helt vanlig at folk er mer motivert og konsentrerer seg bedre om ting de liker å gjøre?

Men hvorfor skriver jeg så mye vas?
For det første: Jeg kjeder meg.
For det andre: Jeg greier ikke å se problemet ditt. Det vil si, jeg ser problemet, men kan ikke se at det skal være et problem.

Moose2k: Problemet er at han kommer til å droppe skolen, flytte til skogs, avsosialiere seg, bli vegetarianer, starte en miljøvernsorganisasjon og filosofere mye om ånder, guder og meninga med livet. Kanskje strukket litt langt, men jeg tror nok heller han vil distansere seg heller enn å nærme seg den optimale livsstilen i vårt samfunn.

Moose: Er veldig enig i det du skriver, men tror kanskje ikke psykadeliske stoffer trenger å være veien å gå. Dette kan gjøres ved å lære å kjenne seg selv, og innse hva som er viktig å hva som ikke er det.

Har fått med meg litt av en diskusjon i media om at barn i Norge ikke var særlig lykkelige, og da tenkte jeg på akkurat det du skrev. Man mangler rett og slett noe givende å fylle all tiden med.

Derfor tror jeg at man kan bli et mer positivt menneske av å gi litt mer faen i de kjedelige dagligdagse tinga, bryte litt grenser å ikke være redd for å skille seg fra mengden, og være mer impulsiv. Ta vare på familie og dyrk nærmiljøet. Gi faen i krigen i Irak og at kongen fyller 70 år.

En fin tradisjon som er blitt helt borte i Norge er å ta vare på familien. Man setter mor og far på gamlehjem, sønnen og døttrene flytter ut i 16 års alderen. Hadde Foreldre bodd hos sønn eller datter, hadde de sluppet å tenke på å hele tiden spare opp penger til pensjonisttilværelsen.
Poenget er at mange går i samme jobb i 20-40 år og sporer inn på en kjedelig rytme, mens man sakte men sikkert blir matet med hvordan man skal være gjennom kolegaer og ikke minst TV (Nå skal jeg holde meg for god til å ta opp diskusjonen om TV som et massemedie).

Indre og ytre motivasjon

Det motivasjonsteoretiske grunnlaget for prestasjonsbaserte incentiver finnes blant annet innenfor forsterkningsteori, forventningsteori og prinsipal–agent-teori. I disse teoriene ligger det til grunn at ansatte og ledelse eller eiere ikke har felles interesser.

Et annet sentral aspekt er at disse teoriene har forutsetninger om jobbmotivasjon og atferd som innebærer at ansatte i utgangspunktet er enten umotiverte og late eller smarte opportunister som kun er opptatt av å følge sine egeninteresser. Det er derfor lite kontroversielt å hevde at hovedhensikten med prestasjonsbaserte belønningssystemer er å få de ansatte til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Hvis de ansatte ikke endrer atferd som følge av belønningssystemet, og så lenge man ikke får de ansatte til å gå merkbart ned i fastlønn, vil jo det å gi prestasjonsbasert belønning i tillegg til fastlønn være det samme som å kaste penger ut av vinduet.
Fra et psykologisk perspektiv har motivasjonsforskere i over tretti år skilt mellom to motivasjonssystemer kalt ytre og indre motivasjon.

Ytre motivasjon refererer til atferd hvor drivkraften kommer fra ytre belønninger, for eksempel når vi tar oppvasken for å få skryt, for å bli framstilt i et godt lys eller for å tjene en hundrelapp. I arbeidslivet vil rendyrket ytre motivasjon tilsi situasjoner hvor vi gjør jobben vår utelukkende for å oppnå ytre belønninger som lønn, bonus, frynsegoder eller en forfremmelse. Kilden til motivasjonen ligger altså utenfor det å utføre jobbaktiviteten, og er i stedet knyttet til resultatet som følger av den.

Indre motivasjon derimot refererer til atferd utført med bakgrunn i indre belønninger som tilfredshet, interesse, glede eller velbehag knyttet til de oppgavene vi utfører, som når vi er engasjert i en hobbyaktivitet og «glemmer tid og sted». Da vil spørsmålet om hva vi får for å utføre aktiviteten, være mindre viktig.

Både indre og ytre motivasjon er viktige kilder til forklaring av atferd. I diskusjonen om hvilken som er best av de to motivasjonstypene, kan det være fruktbart å ta utgangspunkt i egenskapene ved en oppgave eller en jobb. I generell forstand kan vi da si at indre motivasjon som kilde til gode prestasjoner synes å være mer effektivt enn ytre motivasjon for oppgaver eller jobber hvor kvalitet, forståelse, læring, utvikling og kreativitet er viktigere enn kvantitet.

Ytre motivasjon ser derimot ut til å være best egnet for relativt trivielle, enkle og standardiserte oppgaver eller jobber som i utgangspunktet ikke er indre motiverende, hvor det viktigste er få oppgaven løst eller jobben gjort med et tilfredsstillende resultat, og hvor det ikke forventes vedvarende positive langtidseffekter på atferd eller holdninger. For slike jobber eller oppgaver kan organisasjoner med fordel kjøpe medgjørlighet og forutsigbar atferd av sine ansatte gjennom ytre belønningsformer, for eksempel prestasjonsbaserte incentiver.

For mange kunnskapsintensive organisasjoner er dette imidlertid ikke tilstrekkelig. Ansatte må jobbe betydelig mer selvstendig, noe som krever større initiativ og engasjement, som igjen er avhengig av mer lidenskap og tilfredsstillelse enn det ytre belønninger kan bidra med. Kunnskapsøkonomien tilbyr ikke bare større muligheter for indre motivasjon knyttet til selve jobben. Indre motivasjon blir også en viktigere drivkraft enn tidligere for at jobben skal gjøres godt.

Hvordan kan organisasjoner jobbe strategisk med økonomiske incentiver uten at det går ut over indre motivasjon? Problemet er ikke at ytre belønning alltid reduserer indre motivasjon. Tvert imot kan det øke den indre motivasjonen dersom belønningsmottakeren tolker belønningen som informasjon om egen kompetanse. Problemet oppstår når fokuset blir flyttet fra arbeidsoppgavene til belønningen slik at arbeidet i all hovedsak oppleves som et middel for å nå målet, altså belønningen.

Sammenhengen mellom ytre og indre motivasjon er spesielt viktig i arbeidslivet, hvor en rekke ytre faktorer utover økonomiske incentiver som gir høy grad av ytre motivasjon (for eksempel muligheter for forfremmelse, tidsfrister, regler og rutiner som skal følges), skal eksistere ved siden av indre motivasjon.

Bedrifter og organisasjoner bør utvikle en internt konsistent HR (Human Resources)-strategi, basert på en av de to hovedretninger (indre og ytre motivasjon). En HR-strategi har som mål å motivere de ansatte til å utvikle ønskede holdninger og atferd som kan bidra til å nå organisasjonens overordnede eller strategiske mål. En mulig tilnærming kan være å tenke på om man ønsker ytre eller indre motivasjon som hovedkilde til prestasjoner i organisasjonen, og deretter vurdere hvert enkelt HR-tiltak med sikte på om det støtter den valgte hovedmotivasjonskilden. Samtidig blir kommunikasjon av ulike HR-tiltak og HR-praksis sentralt.

Til tross for at vi snakker om at vi befinner oss i en kunnskapsøkonomi, er mange av de styrings- og incentivsystemene som brukes mer preget av industrialiseringens tidsalder enn av kunnskapsøkonomiens logikk. Hvis vi avgrenser oss til kunnskapsorganisasjoner bestående av ansatte med relativt høyt utdanningsnivå og med arbeidsoppgaver med potensial for indre motivasjon, er det spesielt viktig å huske på at prestasjonsbasert belønning virker motiverende, men som oftest kun på mottakernes ytre motivasjon. En bør derfor utvise forsiktighet i forbindelse med implementering av slike belønningssystemer i denne typen organisasjoner.


5 råd om belønning og motivasjon
• De som virkelig gjør en god jobb, liker å bli godt betalt, men god betaling er ikke årsaken til at de gjør en ekstra god jobb. Betal derfor de ansatte godt, og på en måte som oppfattes som rettferdig.
• Gjør deretter alt som kan gjøres for å få de ansatte til å glemme økonomiske incentiver som drivkraften for å gjøre en god jobb.
• Bruk ikke incentivprogrammer som får de ansatte til å føle seg kontrollert og manipulert av belønning og straff.
• Indre motivasjon har dårlige vekstvilkår i organisasjoner som behandler de ansatte som om de ikke vil gjøre en god jobb dersom de ikke får ekstra belønning for å gjøre det.
• Har man først etablert et slikt regime, kan de ansatte bli mindre interessert i sine arbeidsoppgaver for arbeidsoppgavenes egen skyld, og de vil kunne kreve ekstra belønning for god innsats.
¨
Ta deg tid til å jobbe - Det er prisen for suksess

Ta deg tid til å tenke - Det er kilden til kraft

Ta deg tid til å leke - Det holder deg ung lenger

Ta deg tid til å lese - Det er visdommens kilde

Ta deg tid til å være vennelig - Det er veien til sann glede

Ta deg tid til å elske og å bli elsket - Det er mat for sjelen

Ta deg tid til å dele - Livet er for kort til å være egoistisk

Ta deg tid til å le - Det er hjertets egen musikk

Ta deg tid til å drømme - Det er slik du når stjernene

Driver du med det du virkelig brenner for ?

Hei adm.inter, dette var et glimrende og interessant innlegg!
Men, en kildehenvisning hadde kanskje vært på sin plass?

http://www.bi.no/templates/NyhetsArtikkel____32410.aspx

Artikkelen baserer seg på en lengre artikkel skrevet av Bård Kuvaas publisert i boken "Hvordan kan frynsegoder bli belønning?", utgitt av Cappelen Akademisk Forlag, 2005.

Men, hvis du er forfatteren, så er forsåvid alt ok, all ære til deg!

jeg går på ntnu. gjorde lite lekser på vgs (masse sløving på nettet), men tydeligvis nok. 2mx, 3mx, 2fy osv var jo bare plankekjøring, fikk sånn 5-6 i realfagene, og 4-5 i resten, 3 i tysk.. og problemet mitt er at jeg gjør for lite nå på ntnu, selv om jeg gjør "mye" mer enn på vgs.
og med tanke på at jeg helst vil ha syv-sifret lønn i oljebransjen, så må jeg skjerpe meg. så du er hvertfall ikke alene!

jeg er hvertfall overbevist om at jeg er en av de som er naturlig glup, men som rett og slett bare er giddalaus; jeg bruker ikke potensialet mitt liksom. sånn at om jeg bare får fingeren ut, så presterer jeg bedre enn de som ikke er naturtalenter, men som rett og slett studerer, jobber og leser ræven av seg fra morgen til kveld. innimellom skulle jeg ønske at jeg klarte å lese sammenhengende i timesvis!! tar gjerne imot tips jeg også..

går altså i 2. klasse på en sivingutdanning nå, og karakterene har gått fra middels (1. semester) til dårlig. har stått i alle fag hittil, selv om det bare har vært såvidt i mange fag. vurderer sterkt å ta et friår (som fakultetet sier er tillatt, uten noen andre ulemper enn at man blir ferdig 1 år senere, og kanskje glemmer noe i mellomtiden), og få meg en kosejobb som sjåfør, i posten eller peppes eller noe (jeg liker virkelig å kjøre bil)..

ellers kjente jeg meg igjen på skremmende mange av ADD-symptomene..