Hallo. Nå skal jeg prøve å forklare en rar følelse jeg får inniblant, og håper at noen kjenner til denne følelsen, og vet om den har noe navn eller noe sånt. Den er VELDIG vanskelig å forklare og kan høres tullete ut, men jeg skal gjøre mitt beste.

Første gang jeg opplevde dette var vel da jeg var omtrent tolv.

På den tiden sov jeg i en køyeseng som var ganske tett under taket og jeg hadde hvitt tak. Det høres kanskje ikke viktig ut, men hver gang jeg har opplevd dette, er det når jeg har liten form for stimuli. Jeg ser bare hvitt tak og det er helt stille.

En dag jeg skulle sove, lå jeg og stirret opp i taket, så tenkte jeg omtrent slik: "JEG lever, JEG tenker, JEG eksiterer." Brått får jeg på en måte en "Innsikt" eller hva du måtte kalle det. Jeg tenker plutselig helt anderledes, det virker som om hjernen har flyttet seg til ett annet sted. Jeg tenker plustelig på en helt annen måte! Nå innser jeg at jeg lever nå, og at jeg eksister. Men den følelsen er veldig skummel, så jeg stirrer rundt meg i rommet mitt for å tenke på andre ting og bryte den tankerekken jeg var i.

Helt siden den dagen har jeg kunnet gjøre det på kommando, men jeg syntes det er like ekkelt hver gang, så så fort det har gått ti sekunder eller noe i sånne tanker, må jeg bryte ut av den.

Ok, dette høres kanskje helt teit ut men jeg skal love dere at jeg får like mye noia hver gang. Jeg har faktisk ikke turt gjøre det de siste månedene.

Ingen av kompisene mine skjønner en dritt av hva jeg prater om når jeg prøver å forklare det sånn som her, og det er ganske frustrerende. Håper at noen andre kanskje har hatt samme innsikten, eller hva det heter før.

Jeg vet ikke om det funker like bra med alle andre, men hvis noen vil prøvde det, så gjør som dette:
- Sett deg i en stol eller hvor som helst.
-Prøv å gjøre det så stille som mulig rundt deg.
-Stirr i taket, eller ett sted hvor du ikke får så mange uttrykk gjennom øynene, og tenk som dette:
"Jeg lever, jeg tenker, jeg lever, jeg eksisterer, jeg lever, jeg tenker, jeg lever, jeg eksisterer" og sånne tanker.

Hvis du får en sånn rar/ekkel følelse som jeg får av at du tenker helt annerledes, og på en måte prater med sjelen din, så vær så snill å legg ut din historie her!


Håper noen forsto litt av det jeg prater, og ignorerer skrivefeilene mine.


-Anders

Eksistensiell angst IMHO. Hadde nylig dette konstant i 3 måneder, anbefalles ikke.

Kan gjøre dette på kommando, ser dog på det som en positiv ting, unntatt når jeg føler at jeg flyter ut av kroppen min og feks hvis jeg snakker med noen og det skjer ufrivillig så er det som om jeg sitter bak en skjerm og ser på et "bilde" av personen som snakker, og personen blir større og større, mens jeg blir mindre og mindre, uten at det egentlig er forandringer i synsfeltet mitt. Dette er dog bare hvis det blir ekstremt intenst.

Les "The power of now" av Echard Tolle, han tar for seg dette temaet, og hvordan man kan utnytte det. Såklart HVIS det er det samme som jeg opplever.

tror jeg har opplevd dette? har ofte lagt i køyeseng eller stor seng når det har skjedd. jeg kan bare ligge der og stirre i taket og plutselig flyr jeg opp og får ekstremt filosofiske tanker! jeg tenker på livet og meninger selv om jeg ikke vet hvorfor. jeg har heller ikke turt å gjøre dette i den siste tida :S

Leste litt om eksistensiell angst nå, og det var ikke det jeg trodde. Eksistensiell angst er vel plutselig at man innser at en gang blir man å dø, en gang blir alt å slutte og bli svart (med mindre man er religiøs, men da burde man ikke få dette). Skjer meg cirka en gang i uka hvis jeg har vært våken i over et døgn, det er helt for jævlig men jeg har hatt så sykt mye panikkangst/panikkanfall når jeg var liten at jeg klarer å takle alle jeg får nå (Det er JÆVLIG sjeldent, men iblant, feks når jeg er fyllesyk, da får jeg alltid eksistensiell angst) uten engang å røre på en ansiktsmuskel.

av og til gråter jeg faktisk når jeg innser at jeg skal dø! det er helt sykt. men jeg er et litt noia-menneske...

Jeg har flere ganger hatt sånn som defqon beskriver som eksistensiell angst. da jeg tenker i tanker som at hvis alt blir bare svart når man dør og man kan ikke tenke at man er dø engang, da er det på en måte ikke noe vits å leve, man bare utsetter det litt. og jeg merker at jeg føler meg skikkelig trist i hele meg og tenker på hva hvordan det er å dø og alt sånn og jeg føler at jeg ikke får nok ut av livet og bør tilbringe mer tid med venner og familie+++ egentlig litt ekkel følelse. Merker jeg får sånne tanker som oftest når jeg er ganske trøtt å bare ligger i senga og prøver å sove.

Vist jeg prøver på det samme så "zoomer" bare alt inn og blir mørkere og mørkere til jeg beveger øynene mine. Kjenner til den følelsen men har ikke angst, men blir bare sittende og tenke på at man er en kropp som lever og at det er mange andre i verden.

Jeg har opplevd det samme selv. Både dette med eksistensiell angst, og jeg kan få en følelse av at jeg er veldig, veldig liten og ubetydelig. Før, når jeg prøvde å sove, opplevde jeg en scene, eller kanskje mere en følelse, av at noen sto over meg og kjeftet og skrek, imens jeg bare ble mindre og mindre.. Sjelden jeg føler sånt nå lenger.

Når jeg får det så er det ikke som om jeg føler at jeg er mindre og mere ubetydelig enn folkene og objektene rundt meg, det bare føles ut som om jeg er materalistisk mindre enn de og på en rar måte så kan jeg se at de blir større men samtidig ikke. Det blir stort sett borte hvis jeg ser bort litt med blikket, men kommer fort tilbake igjen når jeg ser tilbake.

Angående det du sier epledisco så er det stort sett akkurat sånn jeg får iblant, og det er bare helt for jævlig. Kanskje vi bare har ekstremt mye mere overlevelsesinnstinkt enn andre mennesker ellernoe?

Velkommen til virkeligheten!

Dette er en av de mange tingene vi opplever i løpet av livene våre, og det er sannelig nydelig. Jeg husker jeg selv fikk lignende greier når jeg satt på do som liten og kikket ned på hendene mine. Like fascinerende hver gang. Jeg har dog aldri forbundet hele greia med noe skummelt, men heller noe helt fantastisk. Samme tanker kan streife meg fra tid til annen om tiden er rett for det og da bryter jeg som regel ut i en aldri så liten gledes latter over hvor fantastisk alt sammen egentlig er. The Cosmic Giggle, A miracle... and I am a part of it!

Hvorfor ikke tørre å kjenne på dette fantastiske dere er med på sammen med alle oss andre? Hvorfor gi det motstand? Just go with it, it's called life... Slutt å frykt det =)

Kjenner meg godt igjen i dette. I mitt tilfelle kan det beskrives som en blanding av eksistensiell angst og dødsangst. Tanken på å eksistere er ekkel nok, men tanken på å ikke eksistere gir meg nærmest panikkanfall, og jeg knekker sammen i krampegråt. Jeg klarer ikke å akseptere at jeg skal dø, det hele virker bare for brutalt.

Det første jeg tenkte når jeg leste akkurat denne posten din var... "Vi e bra lik vi to".

Da jeg var 10-13 år fikk jeg for første gang denne opplevelsen.
Og ja, jeg lå faktisk i køyeseng da, øverst, over min lillebror da vi delte "gutterommet".

Og det er en helt syk følelse, og jævlig ekkel.
Å etter det har jeg hatt den ofte, altfor ofte.
Nå er jeg snart 18 år å har den opplevelsen flere ganger i måneden...

Alle vet jo at man skal dø en gang, men denne følelsen er nesten som om første gang man får vite at man en dag skal dø. Kan være i natt, i morgen... Hvem vet?
En helt stygg-ekkel følelse, nesten så man får ondt inni seg.

Og det er akkurat som jeg prøver å forestille meg hvordan det er å være død, vet det høres helt hjerneskadet ut, men når jeg kommer i denne "tilstanden" så gjør jeg det. Alt er helt svart, jeg hører meg selv puste, tungt, nesten som om jeg akkurat har holdt på å drukne å bryter overflaten å trekker pusten.
Så puster jeg roligere, og det er som om jeg står uttafor vinduet å ser inn hva vi holder på med.

Også begynner jeg plutselig å tenke, masse, stille meg selv de mest sykeste spørsmålene.
"Hvem er jeg? Har noe av det jeg har tatt meg til, gjort livet mitt til et bedre sted?"... Slike tanker streifer meg hver gang.

en gang stirret jeg på tissen min i over 30 minutter.. mens jeg lo og sang "i wish i was a little bit taller".. men fra spøk til alvor.. har hatt et par ut av kroppen opplevelser, men det er yderst sjeldent.. og gjerne i kombinasjon med overtrøtthet, eller like etter jeg har våknet.. ekkelt å være våken uten å kunne bevege en muskel i kroppen sin.. men går et par sekunder så er man lys våken. Det finnes naturlige forklaringer på alt slikt.. og det trådstarter snakker om relaterer jeg mer til angst enn en åpenbaring.

Opplever noen gang før jeg legger meg at hvis jeg begynner å tenke på store ting: Universet, planeter og tenker stort. Så klarer jeg liksom å tenke så syke detaljert, er nesten så ut av kroppen følelse mens jeg ligger i senga.... Mener å ha sett for meg et ansikt og telte ansiktshår, får det en gang i mnd den følelsen og det er konstant. Klarer ikke å forklare følelsen uansett hvor mye jeg prøve!

Når jeg prøver på det her, utifra råd fra trådstarter.
så får jeg ikke noe angst, men heller en ganske kjent følelse...

Akkurat som jeg enten blir liten eller så blir alt annet stort. Med øynene åpne eller lukket spiller ingen rolle.
Brukte å få det mye når jeg var syk som liten.
å det hender jeg får det rett før jeg sovner.
Mange av mine venner får og sån, så jeg inbiller meg at flere gjør det.

Er det noe annet det jeg prater om kanskje?

Du snapper ut og inn av en annen bevissthetstilstand. Det er folk som driver på med meditasjon i praksis i årevis for og klare og gjøre nettopp det. Hvis du gjør som Sky forteller lengre opp her, flyt med det, ikke frykt det, så kan jeg love deg du vil sette pris på i framtiden, og du vil sikkert få en god del "mystiske" opplevelser med denne "evnen" så godt praktisert.

Denne tråden er spennende. Hehe, dette er mer spennende enn dere selv tror!

Ganske interessant faktisk. Ja neste gang skal jeg prøve å praktisere å flyte videre.
Har aldri opplevd latter av det though.
Men jeg bruker å få både glede, tårer å latter av å dagdrømme =)
Fantasy<3

Det var deilig å vite at det er flere enn meg som kjenner til dette og forsto tråden min!

Pussig, når jeg får sånne eksistensopplevelser, blir jeg dritredd FORDI vi lever. Har vel noe med å gjøre at jeg har sett for mye på The Wall og laget meg ett budskap om hvor jævlig det er å eksistere eller noe, mens jeg var stein.

Er stein så beklager skrivefeil.

Fascinerende tråd!
Jeg har opplev dette flere ganger, gjerne i forbindelse med at jeg skal sovne.
Men jeg har aldri opplevd det som noe negativt, though.
Jeg har også opplevd å plutselig forstå hvor små vi er, sett fra både universet og historien.
Det å plutselig oppleve at mennesker og alt annet bare oppstod ut av intet. Og at vi har kort tid igjen før vi dør og blir en del av jorda. Og at jeg har fucka opp livet allerede. Det bør nevnes at jeg er ateist, men likevel har slike merkelige "utavmegselv"- opplevelse.

Denne får jeg ofte! Er helt sykt digg.....

er køyeseng obligatorisk?

Hm.... personlig syns jeg det høres ut som en slags snarveis til opplysthet (som i Buddhismen), om angsten og skrekken kan overvinnes såklart.
Får noe lignende i litt... skal vi si spessielt påvirkede tilstander, noe jeg dessverre ikke har hatt muligheten til å oppleve på lenge.
Men resultatet er som regel at jeg sitter å mediterer og tenker på nattes tid og tar innover meg det enorme omfanget av universet og hvor uendelig liten og ubetydelig vi er som individer og som en rase i den store samenhengen.
Personlig så elsker jeg denne følelesen, men kan dessverre ikke oppnå den i en vanelig tilstand slik som deg.
Misunner deg muligheten om du kan overvinne frykten.

MinoDyhes: Ateisme er ikke det samme som å ha 'funnet svaret', som å kunne forklare 'alt', det hindrer deg ikke i å være forvirret menneske eller oppleve ting du ikke klarer å forklare med ord, erfaringer og setninger du allerede innehar eller har blitt fortalt av andre. Dersom du opplever noe 'spaca', men er i stand til å rasjonelt forklare en sammenheng samt beholde sunn fornuft og skepsis i løpet av prosessen er du vel fortsatt en ateist, uansett hvor lite et annet menneske måtte tro deg? Du tror på det du selv erfarer, opplever - du tror på _deg_ ;-)

...et viktig punkt å fronte for mange mtp ateisme er nettopp denne rasjonaliseringen, nødvendigheten av å selv observere eller oppleve ting for å kunne tro (...'vite'), og at man ikke får tredd en rekke meninger og sannheter nedover hodet. Med hodet klart for rasjonalisering og analyse i retning av 'de virkelige sannheter' er det synd så mange blir hengende fast i båsen 'ateisme' og lar normen og etablerte rammer av denne styre omfanget av 'legitime' (på egne vegne) tankerekker å bevege seg inn i. Lev som menneske, ikke som ateist ;-)

Skjedd meg også, men på en "annen" måte..

Lå i senga mi som 12-13 åring, og tenkte på skapet mitt.. Plutselig ser jeg skapet går "fremover" mens det det stille - som om det skulle rullet på en matte eller noe.

Så ser jeg læreren min (som jeg hatet) som "liten".. Nesten som en fyrstikk x 2. Hun løper vekk fra skapet som om det skulle knuse henne, og hun måtte hoppe over hinder.

Ganske latterlig! xD

Kan faktisk få det til enda.

Den følelsen vi snakker om er absolutt ikke å leve i nuet; Når man er totalt i nuet så kan man ikke tenke bevisst, når vi får denne opplevelsen så tenker vi vanligvis ekstremt mye, så det blir nesten som det motsatte.

Tror du meg ikke? Les boka, "The power of now", eller "Det er nå du lever".

Det høres jo i teorien ut som meditasjon. Det er den sinnstilstanden man prøver å oppnå, å være i nuet, å være klar over sin egen eksistens. Minus den ekle følelsen selvfølgelig, kanskje du oppfatter det som ekkelt fordi det er noe nytt, uvanlig? (og dermed skremmende i seg selv). Det er jo veldig bra at du kan gjøre det på kommando, du har kontrollen, husk det.

Først og fremst: Dette er en emne jeg har vært svært oppatt av den siste tiden..Så glad for å se denne tråden=)

Så over til saken: Først, siden jeg syns dette faktisk er et meget interessant tema vil jeg gjerne at vi får oppklart i noe... Det er Eckhar(t) Tolle som for tiden har den mest interessante ideologien i min mening.(selv kaller han det noe annet)..

Den nyeste boken Oness with all er en bok hvor han har valgt ut utrag fra boken A new earth/En ny jord... Boken er til salgs i de fleste bokhandler på norsk...Altså En ny jord er en bok som forlarer Eckhart's teorier..Og Oness with all er er utvalgt tekst fra En ny jord skrevet mer som lyrikk..

Anyways, først lurer jeg bare på om det er noen som har lest den boken? Jeg la merke til at puffman snakker om nuet slik jeg har forstått det, mens Defqon mener motsatt....Kan vi få avklart dette?

Teorien går ut på hvordan egoet er en funksjonsfeil vi har utviklet sammen med hjernen og bevissthet..

Et eks. kan være som Eckhart selv bruker, historien om to zenmestere som skulle gå fra en liten landsby til tempelet..Husker ikke helt, men får nok frem poenget mitt=)

Da de startet fra landsbyen var det mye regn og dette hadde gjort slik at veien ut av landsbyen var svært gjørmete.. Rett før de gikk ut av landsbyen kom det en dame og spurte monkene om ikke en av de kunne bære henne og hennes nye kimono over gjørmen slik at kimonoen ikke skulle bli skitten...

Den ene monken løftet opp kvinnen og bar henne over gjørmen.. Uten å si et ord gikk de videre, helt til de kom til tempelet's inngang... Da klarte ikke den andre monken holde seg lengere og bryter ut i frustrasjon: Hvorfor bar du henne over gjørmen? Da så den andre monken forbauset på vennen sin og sa: Hæ? Jeg brukte 10 sekunder på å bære henne over gjørmen, men du bærer henne tydelighvis enda!

Regner med de fleste skjønte poenget...

Og det var sammen med egoet av vi begynte å synde eller "gå glipp av poenget" med menneskeheten..

Vel, såvidt jeg har forstått det er det dette Bibelen mener med arvesynden.
Altså arvesynden går ut på at 1 syndet og pgaden ene må vi alle synde.. Først er ordet synd meget mistolket...Jeg mener ordets egentlige betydning er "å bomme på målet" det er å synde..Bommer du på blinken med pil og bue har du altså syndet..

Vel videre er det snakk om at det er faktisk bare er i nået du faktisk kan være bevisst og "til stedet i ditt eget liv" og slippe unna syndingen. Hvorfor? Vel enkelt forklart fordi fortid og framtid er tanker og har ingenting med hva organismen din opplever..Et eks. her kan være flesh eating bacteria, som i min forståelse ikke smitter fra noe og er egentlig ikke en bakterie i det hele tatt. Om jeg har forstått det riktig utvikler det seg slik: Man kan få flesh eating bacteria av noe så enkelt som å ta en tattovering.. Det som skjer er at området som blir skadet opplever faktisk noe svært traumatisk selv om du sitter i stolen og tror alt er i skjønneste orden.. For så lenge tanker og andre løsninger hentes igjennom egoet og ikke bevissthet vil livet føles falskt og man vil aldri penetrere de dypere lagene med mennesker..

Hva mener jeg med dybde i en person? Vel et eksempel kan være: Første gangen du hørte setningen: Å være eller ikke være, betydde den garantert ikke det samme som den betyr for deg i dag. Og i livet er det mange slike "løklag" å penetrere, men det krever at man ser igjennom sin egen funksjonsfeil.. Eller som Nate sier så vakker til Brenda i Six Feet Under: Det handler ikke om hvor smart du er, det handler om spirituell dybde..

Videre mener Eckhart at grunnen til at det bare har vært et fåtall av mennesker som har "våknet" som Buddha og Jesus,var fordi tidligere var det bare noe som var tilgjengelig for menneske, men ikke nødvendig... Nå er det slik at menneske står ovenfår 2 valg, stryke med eller gjøre et evolusjonshopp..

Og her blir det spennende, den siste tiden er det mange som er føler noe "rart"som trådstarter snakker om...Ser det kanskje mer når man er oppi det, men still...

Noen?

Vil gjerne legge til at alt dette som Eckhar(t) Tolle snakker om bare en en videreføring av Søren Kirkegårds tanker.
Søren Kirkegård som levde på 1800-tallet har skrevet om alt dette.
Søren Kirkegård er også en av verden største filosofer, så tror han har den mest grundige forklaringen.

Søren Kirkegård var kristen og hatet kirken, han mente at gud var inni en. Alt man trengte å gjøre var å tie så var man i kontakt med han.
Men når man tier, så møter man angsten, den må man gjennom for å komme til Øyeblikket.

Skjønner veldig godt hva du sikter til!
Og har selv prøvd å sette ord på denne "opplevelsen", men ikke fått det til;P

Kjekt å vite at man ikke er gal, og at det er andre som også har slike opplevelser av og til^

jeg bruker derimot å få dette når jeg tenker på hvordan det er å være død. I den betydningen av at ingenting skjer, alt er svart og man tenker ikke. Det bare er slutt.. Blir noen ganger helt ør i hodet av dette, og greier på en måte å forstille meg hvordan dette er! og det er en veldig ubehagelig følelse:P Som du sier, så føles det som om man bruker andre deler av hjernen din, eller at den flytter på seg!

Også får jeg dette noen ganger når jeg tenker på størrelsen av universet...

Lurer på om denne følelsen du får, forekommer av at hjernen din ikke er vant til å tenke på den måten? at det blir for "stort eller hardt" for å hjernen å sette seg inn i? tenk om man faktisk tenker med en del av hjernen, som man vanligvis ikke greier å tenke med, at man liksom greier å presse hjernen til å gjøre det likevell..


Uansett...


Ja, jeg vet hva du prater om - interessant at andre føler det slikt også=)

Kan også dra frem episoder til barndommen min da jeg for eksempel satt i ro på kjøkkenstolene og skulle spise middag.. Så føltes det plutselig ut som om rommet/huset ble helt skjevt, og jeg sklei bakover med stolen lenger og lenger unna middagsbordet! Husker faktisk jeg sa dette til mamma og pappa og de bare lo godt:P

Også når dere nevner søvn.. Før når jeg var liten - så hadde jeg ett mål. Og det var å komme meg inn den store "porten/ståldøra", for når jeg kom meg inn - sovnet jeg.. Jeg fløy ofte, jeg fløy mot denne døra, prøvde å presse meg gjennom osv - og når den ble åpnet så kom jeg inn i et land full av palmer og sand, og jeg kunne fly fritt over alt.. Så sov jeg:P

Får en slik følelse ganske ofte, får faktisk også denne følelsen hver gang jeg har feber, og det er helt for jævlig. Hater å være slik. Får en følelse av at jeg ikke har noen mening, og at egentlig så er jeg bare her for å bare være her. Dessuten begynner jeg å svette å få panikk anfall hver gang dette skjer, hater det..

I det store og det hele, er vi ingeting.
Vi er så små og uinteressange i forhold til universet og "ingeting".
Che Guevara ble kjent for revolusjonen på Cuba.
De to verdenskrigene har satt igjen et fotspor på jorda, og det er mye annet stort som har skjedd.
Vel, i forhold til jorda, så er det stort. Men, til og med noe slikt, har tilnærmet null innvirkning på resten av universet rundt oss.
Om du velger å leve istedet for å skyte deg selv i hodet, så spiller det ingen stor rolle, historisk sett.
Det bittelille nettverket av personer rundt deg blir nok lei seg. Men, det spiller ingen fortsatt ingen rolle.

Og om jeg dør, så merker jeg jo ingeting. Det som skaper et større hull i hjertet er tanken på å dø fra alt rundt meg.
Dø fra min mine bestevenner, familie og alle andre. Forsvinne fra jordens overflate og ikke være mer.
Ingen stopper opp. Det blir ingen revolusjon. Fordi man simpelten ikke har noen innvirkning på alt.

Dette er tanker som kan holde meg optatt med grubling i fler timer.
Og for å understreke det, nei, jeg går ikke rundt å har så depresive tanker.
Er bare noe som er interessant å tenke over. Argumentere for og imot i hodet ditt.

Joda, universet er ufattelig og vi er så små og alt dette her i forhold. Men slik jeg ser det så har det skjedd noe fantastisk på denne kloden, nemlig liv. Fra å være et tilsynelatende dødt og kaldt sted så dukket det etterhvert opp bevisste skapninger. Om jeg følger denne tankegangen så er vi plutselig ikke så kjedelige og ubetydelige allikevel. Ut fra denne materien som omringer oss så har det i løpet av ufattelig lang tid med prosesser og systematiseringer dukket opp liv og bevissthet. Og dette livet og denne bevisstheten har også kompleksifisert seg selv og utviklet seg, bare se på teknologien vår i dag kontra hvor den var for 1000, 500, 100 eller 50 år siden. Spennende, hva?

Hvordan dette kan være så ubetydelig for folk klarer jeg ikke helt å fatte, men det kan være en uheldig og destruktiv tankegang å dvele for mye på. Og det virker for meg som om den dukker opp fordi mange setter et skille mellom seg selv og alt det som foregår rundt dem. Akkurat som om man ikke er en del av det i det hele tatt. Men hvor er logikken i det? Vi er jo universet er vi ikke? Du hadde da for søren ikke vært til i det hele tatt om ikke alt rundt deg hadde vært til. Disse mønstrene og sammenhengene mellom systemer kan forklares gjennom økologi, kjemi, biologi og fysikk for eksempel. Så vi er en del av alt sammen! Vi ER alt sammen.

Og så denne døden som så mange av dere frykter. Hvorfor det? Døden er en helt naturlig biologisk prosess som rammer oss alle. Selve konseptet ser vi overalt ellers også. Stjerner dør, planter og dyr dør, ting blir brutt ned og andre ting blir bygget opp. Eksistens kommer i bølger og i forskjellig former.

Og så er det opp til deg selv om dette skal være kult eller ikke. For mitt vedkommende er det helt fantastisk at noe eksisterer i det hele tatt. Det er utrolig artig og fantastisk at vi er her sammen! Og så prøver jeg så godt jeg kan å spre lykke og kjærlighet rundt meg. Så slutt og snu det inn i noe negativt og skummelt, for det trenger ikke å være det. Smile and the world smiles with you =)

? Kan du ikke ut i fra hva jeg skriver, se at det har vært både zenmestere, Buddha, Jesus osv.. Tviler sterkt på at spirituell dybde var noe Søren Aabye Kierkegaard kom på Jeg liker veldig godt Søren, men tror kanskje noen ganger hans verk kan være litt misledende slik Bibelen er for mange?

Jeg driver fortiden å øver meg på å være bevisst min egen kropp mens den sovner... Det kan høres litt villt ut, men jeg tror det går, jeg tror det er en av "dimensjonene" med menneske, jeg har selv opplevd å "våkne" i min egen drøm og da kunne jeg ta kontroll over drømmen og jeg valgte naturlig nok å fly..Beste drømmen ever....Jeg har for tiden en fornemmelse av at det også er slik det i det tilsynelatende "våkne" livet fungerer. Man kan plutselig som jeg fikk i drømmen også oppleve i "våken" tilstand at man våkner... Og med dette ha en følelse av å for første gang siden fødsel at man faktisk er "til stedet" i sitt eget liv.. Om det gir mening...

Okei, jeg fikk jævlig noia av å lese trådstarters første post. For da jeg var ca 10 år, sov jeg øverst i en køyeseng under hvitt tak og fikk akkuratt den samme følelsen i ca en måned. Jeg husker jeg ble liggende å se på en stikkontakt nede på gulvet nesten hver gang, mens jeg fikk en følelse av at hue mitt var freaka ut av en eller annen grunn, eller at jeg bare var på vei til å bli schizofren eller noe liknende sinnsyktdom.

Jeg har ikke kunne klare å gjøre dette etter den perioden der, men har ikke akkuratt prøvd på det heller. Skal prøves asap når jeg kommer hjem.

Faen så noia jeg fikk nå.

Jeg vet ikke om det er det samme, men jeg har av og til sånne rare "syns-bedrag". Jeg kan ikke kontrollere det, men hvis jeg ligger lenge i senga å prater med en person uten å skifte stilling, eller røre så mye på øynene utenom ansiktet til vedkommende, så kan jeg få slik at personen som ligger ved siden av meg begynner å "krympe" i ansiktet og overkroppen, blir liksom bitte liten.

Og fortsetter jeg å holde samme posisjon, bare veksle synsområdet rundt ansikt og overkropp til den som ligger ved siden av, så etter en stund så kan man rett og slett snu blikket rundt i rommet å alt er blitt smått, eller smått å pulserende, den er på en måte pulserende slik at den blir litt større også mindre, men det er fortsatt smått. Men hvis jeg konsentrer meg om at den er pulserende så slutter den å pulser, blir bare smått.

Hvis jeg liksom "avbryter" når ansiktet til vedkommende som ligger ved siden av begynner å bli smått, og ser rundt meg så er alt normalt når man ser tilbake på personen.

Men hvis jeg drøyer den til alt blir smått i rommet så er alt smått ganske lenge, jeg har aldri lagt merke til når det går over til "normal" størrelse igjen.

Jeg har ikke det ofte nå for tiden, men hadde det ganske ofte når jeg var liten. Sist jeg hadde det var vel på våren, da lå jeg å ei vennina å prate i sikkert 3 timer i strekk og plutselig fikk jeg sånn, når jeg for slik så pleier jeg å drøye den til alt er smått, det er faktisk litt kult.

må prøves