Hey freaks,

sitter og filosoferer om det derre med å først love hverandre alt resten av livet, for så å bryte løftet relativt raskt igjen (eller etter 20 år for den delen).

Jeg leste et eller annet sted at grunnen til skillsmisse er gjerne enten utroskap, eller at noen skal "realisere" seg selv på en måte (mannen begynner å finne yngre dame og sykler birken, eller dama finner en uten ølmage og grå hår over øra).
Ellers skal man jo liksom ha vokst fra hverandre. Men skal man ikke vokse sammen når man er gift?

Det er mulig jeg pisser i kjerka og alt sånt nå, men utenom utroskap eller rus / mishandling / vold etc så burde det vel være unødvendig?

Jeg kjenner 2-3 par som giftet seg som er skilt igjen, før det har gått 5 år. Det ene paret bare kranglet til slutt, lite penger og dårlig råd etc (I etterkant har jeg hørt at det startet lenge før bryllupp), Ett par der mannen fant seg en annen osv.

Er ekteskapet på vei til å fases ut? Er ikke løftet verdt noe lenger? Jeg har vært borti bryllupp der enklete ikke gav så dyre gaver siden de "kjente brudgommen" og fikk rett, separert etter i underkant av 2 år.

SKal vi fortsette tradisjonen med å fyre av ei halvårslønn på ekteskap og lure famillie og venner til å betale tusner i gave når vi likevel oppløser det på direkten?

Opplyser for øvrig om at jeg ikke er bitter, godt voksen og gift i mange år med barn, stasjonsvogn og hvitt gjerde. Jeg bare ønsker å høre fra andre.

Hva gir du i gave når du VET at det ryker liksom? Det begynner å bli så kunstig for meg...

Tjahttps://www.ssb.no/befolkning/statistikker/ekteskap

Tipper oppgangen du ser i antall folk rundt deg som skiller seg er som følge av din og dine venners alder.

Angående grunner er dette interessant: http://forskning.no/kjonn-og-samfunn...-kjaerligheten

Jeg tror du undervurderer hvor mange forskjellige komplekse forholdsproblemer som kan forekomme. Ingen vet virkelig hva som kommer i fremtiden. For de fleste er jo kun dette løftet symbolsk og en fin ting å si, da det bare er to mennesker som står der og mennesker er langt fra feilfrie for å si det mildt.

Hvis noen av mine venner opplever at ekteskapet ryker, så tror jeg kanskje "søren at jeg kjøpte så dyr gave" er langt nede på lista over tanker jeg ville tenkt.

En mann har ingenting å vinne på å gifte seg idag. Annet enn disse skattefordelene. Kvinner er vell også de som er bak 75 prosent av skilsmissene eller noe?

Ingenting å vinne? Hva tror du ekteskap handler om?

Kan du forklare hva du mener med at kvinner er bak 75% av skilsmisser?
Mener du at 75% av skilsmisser er kvinnens "feil"? Eller at 75% av de skilsmisser som gjennomføres intieres og gjennomføres primert av kvinnen?

Jeg skjønner hva du spør om, men jeg har aldri tenkt slik om en bryllupsgave.
Selv er jeg gift for andre gang, og da ønsket vi ikke gaver. Når voksne mennesker gifter seg har de som oftest alt de trenger, så en flaske vin eller noe sånt er en ok gave.
Når det gjelder grunnene til skilsmisse så er de nok mange og svært forskjellige. I dag er det lett å klare seg alene, men med barn er det en stor fordel å være to.
Klem fra Betty

Det siste du sa. og 69% er mer i den rette gata

Washington Post - Women are more likely to initiate divorce
Rosenfeld - Gender of breakup. Stanford University

Spennende! Takker for interessant artikkel

Jeg er enig med de andre her. "hva skal jeg gi i gave når jeg vet det går til helvete" er et ikke-problem. Gi en flaske vin, who cares?
Men om vi skal snakke om ekteskap, og problemstillingen rundt det å love troskap til noen i 80+ år. Ja det er mer interessant.
Vistnok er utroskap ganske lavt på lista. (huffingtonpost.) I de fleste undersøkelser om emnet.
Høres ut som en win/win situasjon for begge parter.
Hvorfor I all verden skal vi tvinge folk til å fortsette å være med hverandre?

Her er en bedre ide, kvitte oss med hele ekteskapsrøret. Om du digger dama di, og hun digger deg, så må dere gjerne bo sammen og gå på kino og ha så mange kids dere vil ha. No need for dere å skrive en juridisk binende kontrakt med staten for å bevise noe så flyktig som kjærlighet.

Man måtte vel i alle tilfelle hatt noe kontraktgreier for å regulere sånt som arverett og ansvar for eventuelle barn. Så da blir det jo en juridisk greie likevel og man kan like gjerne kalle det ekteskap. Om man vil feire det som en fest eller ikke er nå valgfritt uansett. Jeg for min del tar gjerne en fest for mindre anledninger enn det☺ Ikke at det trenger å koste en halv årslønn da.

At ting og tang er i orden juridisk gjør livet så mye lettere.
Jeg er glad for å leve i ekteskapets trygge rammer.
En kvinne, eller mann kan fint klare å oppdra et barn alene.
Dersom det blir mange barn blir det vanskelig.
Det er fint å føle seg trygg i livet. Hvis jeg kuker det til en kveld....
Klem Betty

Viss du trenger en kontrakt som binder mannen din til deg, fordi du er litt redd for at han kommer til å hive deg ut på gata viss du kuker det til en kveld?
Hva med å finne en mann som du stoler 100% på da.

Og arverett og ansvar for kidsa er en ting vi kunne funnet ut av. Om vi skulle satt oss ned nå og bygget samfunnet vårt fra scratch, så hadde jeg slengt ekteskap rett ut av vinduet.

Der tror jeg at du muligens tar litt feil.
Jeg, som en gammel kvinne, har ikke så mye å hente på er ekteskap, men det er en fin ramme rundt barn og felles oppdragelse.
Dette har jeg ingen kilder på, bare et levd liv.
Klem fra Betty

Du har kontrakt med jobben, du har kontrakt med huseier/utleier/leietaker/borettslag. Hvorfor ikke finne sjef/boligpartner du stoler 100% på?

Fordi folk forandrer seg, bedriver bedrageri, og du ikke er et objektivt tillitsbarometer. Særlig når det er noen du er forelsket i.

Men er ikke den juridiske denne av ekteskapet egentlig bare det da, ordningen rundt økonomiske ting og det med unger, som du sier vi måtte funnet ut av uansett? Det er jo ikke noe juridisk som binder ektefellen din til deg, det er helt frivillig å "si opp" avtalen - men da med noen regler som regulerer at det skal skje noenlunde ryddig for partene og barna. Det er en dårlig plan å stole 100% på at partneren skal oppføre seg rimelig ved et brudd. Jo større kjærligheten er desto mer bitre og urimelige blir folk når det rakner, etter min erfaring.

En juridisk ekteskapskontrakt tror jeg man bør ha. Det som virker mer logisk for meg er å kutte ut vigselsretten til tros- og livssynssamfunn. Det er en rar sammenblanding av jus og livssyn. Staten kunne godkjent det juridiske ekteskapet, så kunne folk feiret det som de ville, om det var med velsignelse i kirken, humanistisk seremoni, seremoniell kjødelig fullbyrdelse, et skikkelig sjøslag eller bare business as usual. Eller ulike kombinasjoner av disse.

Ekteskap er vel langt fra perfekt, men når to mennesker skal stifte bo, ha felles store investeringer og kanskje få en haug med unger sammen da er det helt ok å ha en juridisk kontrakt. Om ikke annet så er det ett sett med kjøreregler om en ønsker å avslutte, og med barn i bildet er det jo greit å få til et evt. brudd så ryddig som mulig. Såfremt det ikke er vold, tvang etc i bildet så er vel normen å gå til rådgivning før? og under separasjonen - og da er det en nøytral tredjepart som kan være tilstede og hjelpe til å holde en fornuftig tone og finne løsninger som passer for alle. Hus og hjem skal deles, andre verdier, lån skal avregnes. Og aller viktigst barna skal fortsatt ha kontakt med både mor og far.

Uten ekteskap er det mye enklere å dra i raseri og gjennomføre et brudd kanskje i affekt og gjerne på en dårlig måte. Og når to som har hatt sterke følelser for hverandre bryter så blir det fort at den ene parten føler seg bedratt, ført bak lyset og sveket. Det kan føre til vrangvilje, og elendige avtaler.

Ekteskap i tradisjonell forstand, med stor og kostbar bryllupsfeiring har jeg ikke så mye til overs for. En markering for de som er nær er helt grei. Men jeg ser på ekteskap som en praktisk ting, ikke som noe som er voldsomt romantisk og som jeg er villig til å betale hundretusenvis av kroner for å gjennomføre. Og når en snakker med brud og brudgom en stund etterpå så har jeg ennå tilgode å møte noen som sier bryllupet var fantastisk. Det fleste nevner stress, nerver, kaos med altfor mange "kokker" og altfor mange driftige familemedlemmer på begge sider som insisterer på å følge sine tradisjoner - ofte til tross for at brud og brudgom har vært klare på hva de ønsker.

Til tross for et pragmatisk syn på ekteskap så mener jeg ekteskap er bra for to som ønsker å stifte familie, hjem og ha felles gjeld og forpliktelser.

Ser nå at jeg formulerte meg litt klønete. Jada er veldig enig i det du sa.
Separat økonomi er vanskelig. Hvem eier bolig og får verdistigning/tap/skatt/skattefordel? Og hvordan blir det for den andre parten ved et brudd?
Nei bedre å være gift, kjøre felles økonomi og felles eie. Blir det brudd så får en gjøre opp og dele evt. gevinst eller tap. Ryddig og greit og begge har muligheten til å starte et nytt liv som oftest da med noe penger i banken. Om en har hver sin økonomi så er det gjerne en som eier bolig og den andre leier, eller betaler mat, bil etc. Og de siste 20-25 årene så har jo boligprisene økt helt sykt, noe som jo for mange gir en veldig fin gevinst. Kjipt da om den ene parten får gevinst mens den som har betalt på bil og handlet mat sitter igjen med en bil som er mindre verdt pga slitasje og alder og 400 tomme plastposer fra Coop.