Ja da er dagen kommet for og få noe av det jeg bærer på ut, dette vil inneholde både positive møter med psykiatrien og det jeg følte var negativt, som egentlig ikke var så mye i mitt tillfelle, da jeg erkjenner att jeg trengte medisiner i en periode, da steroider var på full vei ut av kroppen og dette gikk utover de rundt meg, inklusive personale.


Det var innledelsen, det hele startet en helt typisk natt/kveld husker ikke helt, da jeg satt hjemme og surfet på en chatte side, hadde akkurat tatt meg en av mine økter på boksesekken, noe jeg brukte som en form for terapi og godtgjørelse for sjelen, dessuten måtte jeg gå på sekk ettersom jeg hadde mye aggresjon i meg, på denne tiden brukte jeg Trenbolone (Anbefales virkelig ikke) og hadde trent meg opp til det jeg tenkte var mitt genetiske maksimale potensiale på forhånd, jeg trente ikke kampsport på denne tiden i livet mitt da jeg tenkte det var unfair overfor de andre jeg trente med, jeg ville ikke ha den fordelen men jeg var god i det jeg drev med før jeg i det hele tatt var dum nok til og bruke Trenbolone.


Trenbolonen tok ting til ett nytt nivå kan man si, og for og fortsette der jeg slapp litt før, jeg satt hjemme og plutselig så hørte jeg noen utenfor, de sa disse ord vi går rett inn og skyter han nå med en gang, jeg reagerte ganske instinktivt på dette og prøvde og orientere meg selv angående hvem som var utenfor, jeg hadde en rifle på veggen plombert men tenkte att det visste ikke de som var utenfor, jeg glimtet raskt i vinduet att det lå noen kamuflert i buskene med det som så ut som automatvåpen og rifle med kikkertsikte, såkalt sniper rifle så jeg kastet meg på gulvet og bevegde meg mot kjøkkenet da så jeg en i vinduet der og, som siktet meg inn så jeg kastet meg ned trappen bokstavelig talt, dette var overlevelses instinktet som slo inn, og jeg kom meg fort ned i kjelleren hvor de sto og siktet gjennom vinduet så jeg var rett og slett fanget i kjelleren med en kniv i hånden og riflen som ikke virket engang ved siden av meg.


Deretter ringte jeg politiet og forklarte de att det var kamuflerte menn i hagen min ute etter å drepe meg og intet annet, de skulle sende noen som var i nærheten og det endte jo med att de sendte innsatstyrken ettersom de tok dette veldig alvorlig, i dette øyeblikket var jeg utrolig påvirket av min tilstand og var ifølge legene inne i en psykose på dette tidspunkt, men jeg husker alt og innser att jeg var veldig paranoid og ute av meg selv i etterkant, og har forsåvidt innsett att dette da var en psykose, siden det i følge leger og politi må ha vært nettopp det.


Politiet sparket inn verandadøra mener jeg og huske, og jeg med kniven i hånden løp rett opp siden jeg var glad for att de var der, og tenkte att faren var over de ba meg slippe kniven i en helvettes fart, og det gjorde jeg, tenkte ikke over att jeg holdt den i bunn og grunn.


Så ble jeg lagt i håndjern og kjørt direkte til legevakten, jeg husker att jeg snakket med politiet i bilen som sa att alt skulle bli bra, de var veldig flinke å berolige meg og snakke med meg, takk til dere som var med meg i bilen, i etterkant ser jeg att jeg må ha blitt stein psykotisk for og ha sett de tingene jeg så, uansett så kom jeg til legevakten etter en stund og fikk snakke med livskrisehjelpen, mener jeg å huske.


Jeg forklarte akkurat hva som hadde hendt, i den tro att det ikke ville gjøre noe, siden de var leger og kunne hjelpe meg jeg mener att de ga meg noe beroligende og, men det kan jeg ikke helt huske men det skal sies att legene var veldig profesjonelle og henviste meg da direkte til mentalsykehus, hvor da det skjedde en del ting.


En stund senere ble jeg kjørt til mentalsykehuset og igjen de var svært hyggelige og forståelsesfulle i min situasjon, jeg fikk gå gjennom metalldetektor og var således på vei inn på sykehuset, jeg var veldig paranoid på sykehuset men hallusinerte ikke den første perioden iallefall, jeg begynte dog å hallusinere etter att jeg fikk medisiner, dette kan ha vært tildeldig det vet jeg ikke noe om, men iogmed att jeg så de soldatene i hagen så velger jeg å tro att det var også tilfeldig og ikke skyldtes medisinene.


Så kommer teppet, nemlig ett grått teppe over en 4-5 måneder da jeg ikke husker omtrent en skit av hva som har hendt i denne perioden, jeg husker først att jeg våknet opp i en belteseng som jeg var værende i en lang periode, skal ærlig innrømme att til den dag idag har jeg ikke lest journalen min, men min teori er att steroidene trengte såpass tid til og gå ut av kroppen, så att det dermed var litt logikk bak det hele.

Det første jeg husker etter de månedene er 4-5 politifolk som kommer inn på rommet med en pleier, som jeg mener hadde en sprøyte med noe, så våknet jeg i belteseng der jeg ble værende og fikk bare bevege meg med transporter belter, jeg lurer på vil dere som leser dette anbefale att jeg leser min journal eller venter med dette?

Til slutt men ikke minst vil jeg nevne, att det og være der var slett ikke som på slike skrekkfilmer på tv, det var genuine og ekte mennesker som arbeidet der, noen kunne virke litt alvorlige av seg men var gode mennesker tvert igjennom, og forståelsesfulle i en vanskelig periode av livet, jeg var ca 1 år ++ litt til på sykehus, jeg fikk god omsorg samtaler, og hjelp som jeg trengte i en kritisk periode av livet, jeg fikk en schizofreni diagnose som er under revurdering da det hele kan virke som en selvpåført livskrise, av ande grunner igjen som jeg ikke hadde kontroll over.


Har nå vært ute i ca 1 år, og er på nedtrapping på medisiner og er kommet av tvungent vern, nå er jeg frivillig pasient og trapper rolig ned, nå på abilify siden jeg hadde lang tillvenning vil jeg ta minst like lang avvenning, dette kan ta opptil 2 år.



Har ikke gått i detaljer om alt her, men det jeg følte var viktig og takk til dere som leser dette visste ikke helt hvor jeg skulle poste.

Les journalen din. Uansett hva som står der så vil du få svar på hva som skjedde de månedene.