Jeg leser med interesse at noen sammenligner seg selv med psykopat fordi de har lett for å bli kjent med folk. I mine øyne er dette en dårlig sammenligning, for det fins et hav av forskjellige metoder for å bli kjent med andre mennesker på, uten at man skal sammenligne seg selv som psykopat. Å lese om psykopati, og finne likhetstrekk med egen personlighet eller egenskaper, er på grunn av de diagnostiske retningslinjene enkelt å kjenne seg igjen ved - men det er ikke dermed sagt at likheten er så store for det! Retningslinjene er ofte referert til mer sammensatte beskrivelser og kriterier for nettopp personlighetsforstyrrelse, at det er nærmest umulig å bare via retningslinjene sammenligne seg selv med en psykopat, siden du på et eller annet subjektivt nivå ville få det meste av retningslinjene, eller detaljer rundt disse retningslinjene i diagnosen, til å stemme eller delvis stemme med egen selvoppfattelse.
Det å få lett kontakt med andre mennesker, eller finne seg selv i sosiale setting der et annet menneske åpent forteller om sine innerste psykologiske problemer er i mine øyne ganske vanlig, spesielt hvis man fremstår som en sympatisk person. Personlig har jeg opplevd det samme selv, at andre kommer med sine problemer til meg og åpner seg i håp om å få litt medsympati for å lette på trykket som ligger innesperret hos en, uten at jeg anser meg som nevneverdig psykopat for det. Men i tidligere post har jeg også feilaktig benevnt paranoid personlighetsforstyrrelse som psykopati, mens det i virkeligheten er noen symptomer i paranoid personlighetsforstyrrelse som ligner på psykopati. Visse forskjeller der - bare å beklage fra min side. Det samme gjelder schizoid personlighetsforstyrrelse. De to sistnevnte er ikke psykopati - så har jeg fått korrigert meg selv der.
Det er i mange tilfeller lettere å åpne seg for en venn eller bekjent enn det er å åpne seg for en terapeut eller psykolog. Men det er lettere å snakke med psykologen om ting som ligger dypt forankret i ens personlighet eller psykiske helse enn det er med sine medmennesker. Det at kvinner som prater åpenlyst om at de er blitt voldtatt osv. har også jeg opplevd, uten at jeg nevneverdig har kjent vedkommende noe særlig, eller at det har vært noen grunn til at disse skulle fortelle meg det. Men antageligvis har de funnet meg rent sympatisk, eller så har de sine egne grunner for å fortelle om det. Eksempelvis ville en kvinne med psykopatiske trekk uten videre fortalt meg om en voldtekt, mishandling av typen hennes eller mannen hun er gift med, private og dels konfidensielle problemer internt i familie eller vennekrets, psykiske problemer som medfører til sympati, osv. Det mange ikke ser ut til å forstå i sjangeren psykopati, er at nettopp slike ubegrunnede henvendelser eller usannsynlig åpenhet kan like så godt være et tegn på psykopati som annet. Dermed kan man - uten å være klar over det selv - ha vært "offer" for psykopatisk strategi og kaldberegning.
Psykopaten har i første omgang et utvalgt offer den manipulerer. I tillegg til dette utvalgte offeret har psykopaten omgivelsene som den forsøker å manipulere. Hvis psykopaten allerede i utgangspunktet har et offer, vil den søke allianse i omgivelsene rundt ved å øke sin popularitet. Menneskelig medfølelse, eller
empati, er et av de grunnleggende følelsene psykopaten vender seg til for å øke sin popularitet. Ved enten å fremstå som en vellykket, snill, omgjengelig, morsom og utadvent person, tillitsfull og pålitelig, etc. vil psykopaten automatisk opparbeide seg en form for empati fra omgivelsene, og til dels også offeret. Dette til tross for at psykopaten er uten empati selv, han lærer seg det.
I motsatt fall kan psykopaten fremstå som et offer. Dette kan være offer for voldtekt, offer for mishandling, offer for urettferdig behandling (som også kan overlappe med empati som nevnt over), offer for kriminelle handlinger, offer for arbeidspress, offer for psykiske lidelser, etc. vil psykopaten kalkulerende opparbeide seg en form for
sympati fra omgivelsene, og til dels også offeret. I utgangspunktet kan spill på menneskelig empati og sympati være selve fundamentet i en psykopatisk kalkulering av offerets og omgivelsenes reaksjoner. I slike tilfeller vil stort sett alle andre enn vedkommende selv ha skylden - for noen har skylden ved psykopati, utenom tilsynelatende psykopaten selv.
Det er utallige måter en psykopat kan erverve seg tillit fra omgivelsene på eller overtak over offeret på. I slike former benytter psykopaten seg av skjulte hersketeknikker. Hersketeknikk er en viktig forutsetning for psykopaten. Han eller hun er en mester i hersketeknikker og når å bruke dem, eller ikke. Selv jobbet jeg i lengre tid med en psykopatisk sjef. Men så var jeg heller ikke, med de paranoide egenskapene - eller ulempene - jeg har, et særlig lett offer å bryne seg på. Dette fordi jeg til stadighet, begrunnet eller ubegrunnet, mistenkte vedkommende for å påføre meg skjulte hersketeknikker. Noe som også var riktig! Og for de som har opplevd en paranoid person, vet at de er uberegnelige. Psykopater trenger kontinuitet og beregnelighet slik at de kan kalkulere sin strategi overfor vedkommende og omgivelsene rundt denne. Det får de ikke hos en paranoid. Stadig vekk endte jeg opp med å kverulere med sjefen min, eller i tide og utide ta igjen med samme mynt. Dette forverret straks forholdet, men jeg hadde allianse i medarbeiderne på laget mitt. Så da var det lønning, overtidsarbeid og forskjellsbehandling, samt det å more seg på min bekostning, eller legge skylden på meg som ble løsningen hennes. Jeg takket og bukket for hennes mistillit ved å poengtere at hun brukte hersketeknikker på meg åpenlyst foran laget mitt, på samme måte som hun
faktisk brukte hersketeknikker på meg foran laget mitt. Lang historie kort - jeg fikk, ikke uventet, sparken - til tross for at formannen gav meg de beste referanser. Det er litt mer til historien, men det er irrelevant her.
For de som ikke vet hva hersketeknikker er for noe i slike sammenheng, kan lese litt om det
her.
En kan lese litt om å gjøre seg mindre utsatt for psykopati
her.
Hvis du er av den oppfatning at en psykopat fokuserer på seriøse samtaler for å tvinne deg rundt pekefingeren, er dette mer en feiloppfatning enn usant. Det kan virke som, men i det hele og store er psykopater sjelden ute etter seriøse samtaler. Litt om fremgangsmåte kan du lese om
her.
Generelt sett vil jeg bare si at hvis du skulle oppleve en bekjent du nesten ikke kjenner, og denne personen begynner å lange ut i det store og det hele om sine personlige problemer som normalt ville vært hemmeligholdt i slike sosiale setting, kan du like gjerne ha blitt offer for psykopatens sympati-jakt i omgivelsene, som at du skal tenke på at det er du som kan sammenlignes med en psykopat. Sosiale antenner er ikke ensbetydende med psykopati, men utbredt bruk av hersketeknikker i sosiale setting kan være et tegn på psykopatiske trekk og viktig å følge med på. Men det kan rett og slett bare være en uskyldig "spark-under-beltestedet"-tilfelle, som i vanlig bruk av hersketeknikker i sosial setting også. Men ondskapsfulle og helst skjulte hersketeknikker i en sosial setting gjentatte ganger, eller til stadighet - også etter at vedkommende har blitt avslørt for sin hersketeknikk - kan være et pekepinn på hverdagspsykopati.
Manglende empati og skyldfølelse, samt en veldig forstyrret sinn - som for eksempel overdreven kontroll over partnerens liv og velvære - og i tillegg evnen til å alliere seg med offerets nærmeste for å kontrollere vedkommende (heller enn å undertrykke offeret med dennes tidligere fadeser av å fortelle om ting som ikke skulle vært sagt, siden undertrykkelsen kommer automatisk av at vedkommende psykopat mottar empati fra omgivelsene etter å ha manipulert de), er typiske trekk felles for psykopater av den dyssosiale og antisosiale typen. Sosiopater er et eget tilfelle som ikke er verdt å nevne her. Der er ofte frykt, redsel og dominans rådende virkemidler i å kontrollere offeret. "Stalking" (forfølgelse) er et typisk tegn på sosiopatiske trekk, eksempelvis.
Sist endret av paranoy; 23. november 2009 kl. 17:33.
