Det er jo akkurat det som er poenget mitt; religion har ikke noen forrang, men spørsmålene de stilte har fortsatt relevans og betydning selv etter man har benektet svarene dems.

Samtidig så er mye av poenget mitt at det finnes visse spørsmål, som jeg syntes diverse religiøse tenkere har svart bedre på enn ateister.

Jeg kikket opp han Sam Harris, og det virket som en interessant kar som prøver å blande vitenskap og etikk - noe mange mener er umulig. Kunne virke som en form for konsekvensialisme men med en mer vitenskapelig backing enn utilitarismen og andre konsekvensialistiske teorier.
Jeg får kanskje gå til anskaffelse av noe han har skrevet..

Allikevel syntes jeg de største problemene fortsatt gjenstår - moral kan man snakke ganske fornuftig om uten å trekke inn noen gud, selvom religion løser dette veldig enkelt - , og da hovedsakelig motivasjonsaspektet.
Bare pga man vet det "rette", så betyr ikke det at man gjør det "rette"; hvordan kan man motivere folk til å gjøre det "rette"?

Utan å ha lese gjennom heile tråden, må eg seie at eg ikkje heilt kan skjøne kvifor det er naudsynt å ha ei tru eller å være tilknytta "høgare makter" for å ha ein meining med livet.

Personleg er eg ikkje av den truande sort, men har uansett satt meg i den rekka, kvar eg ser på personlege ambisjonar og mål som meininga med livet.

Som det Ondes Problem seier, så ser eg ikkje føre meg nokon grunngjeving til kvifor ein skal tru på ein gud. Dersom du tvilar på di eiga tru - sett menneskjet i sentrum i staden.

Det blir helt feil å si at vi vet det "Rette" og gjør eller ikke gjør det "rette". Men du kan mene at noe er mer eller mindre rett en annet, i den situasjonen du befinner deg i.

Det er vel mye derfor Moral blir sammenlignet av Sam med mat. Det er ikke en frukt eller en potet som er den "rette"
En appelsin kan være riktig for deg men helt feil for meg, men etter situasjonen så kanskje vi begge må ty til en appelsin selv om jeg hater den og du elsker den.

Jo mer ekstremt resultatet er jo mindre avhengig av situasjonen blir du. Vi er alle enig i at proteinet Ricin i bønnen fra kristpalmen er dødelig så ingen burde spise den, nesten helt uavhengig av situasjonen.
Samme som vi er nesten helt uavhengig av situasjonen når det kommer til voldtekt på spedbarn, dette er og forblir felt feil i alle tilfeller.

Det å servere en hasselnøtt dessert kan være riktig 99 av 100 ganger helt til du kommer til en som er allergisk. Så her er den individuelle situasjonen helt avgjørende fra gang til gang for å ikke påføre unødvendig ubehag.

Det om hvor Moral kommer fra og hvorvidt i hvor stor grad vi må motivere folk til å handle rett så er nok svaret kort og greit: "Jeg, du og alle oss."

Det er jeg du og alle andre som setter opp hva som er moralsk riktig der vi starter med: Liv er bra så drap er feil, helse er bra så lemleste/tortur er feil.
Sånn kan du fortsette i lange tider som en grunnregel.
Jo mindre skillen blir mellom det positive og det negative resultatet jo mer trer den gitte situasjonen inn i regnestykket.

Vi har også et omfattende lovverk i Norge som gir deg en straff om du handler feil i en gitt situasjon der det er klart at du skulle ha handlet annerledes. Dette lovverket er også laget av jeg, du, og alle oss og fungerer bra som motivasjon mot det å utføre en riktig handling til gitt situasjon.

Hersketeknikk hvor?

Kanskje jeg var utydelig, så jeg skal forsøke å oppklare. Du har flere ganger klaget over at "alle", og spesielt ateister, er helt uinteresserte i relevante eksistensielle og moralske spørsmål i diskusjoner om Guds eksistens, og at det alltid dreier seg om, eller drar seg til, en diskusjon bare fokusert på Guds eksistens. Til dette hadde jeg to poeng: 1) Det er ikke riktig at spørsmål om mening, hensikt og moral uten en Gud ikke diskuteres, og 2) det er ikke noe iboende negativt eller ufullstendig i å diskutere Guds eksistens uten å ta hensyn til disse spørsmålene.

Dette har jeg jo forklart for to innlegg siden. For å oppsummere hva jeg har sagt i den forbindelse veldig raskt: Om det ikke finnes noen Gud, så betyr det at liv ikke ble skapt med en hensikt – ingen plan, ikke noe mål, ikke for å fylle noen funksjon, det bare er slik. Denne formen for mening, som er alt som vil endre seg ettersom Gud finnes eller ikke – mangelen på en overordnet hensikt eller plan med skapelsen av liv generelt og ditt liv spesielt – er uvesentlig og irrelevant for den eneste formen for mening som har noe å si: Hvorvidt du selv finner livet og dine handlinger meningsfulle. Som jeg skrev tidligere: Hvorvidt din far hadde en hensikt, eller plan, med å få deg – for eksempel å slippe unna plenklipping og snømåking, eller at du skulle bli oppmann for det lokale fotballaget – vil jo være uvesentlig for din opplevelse av mening og motivasjon i ditt eget liv. Og dette endrer seg ikke om faren er himmelsk heller enn jordisk.

For å ta en litt annen vinkling: Du har selv nevnt Nick Bostrom og hans simuleringsargument. Dersom vi skulle leve i en datasimulering – på hvilken måte skulle den simuleringsansvarliges hensikt og plan med simuleringen ha noe å si for din opplevelse av et meningsfullt liv og motivasjon for altruisme?

Ja, eller "Hva var hensikten med, og motivasjonen bak, den handlingen?". Når du i det etterfølgende spør "hvorfor valgte du å leve det livet du har levd", er det egentlig det samme spørsmålet i større skala. Dette er et tydeligere spørsmål som ikke trenger å involvere eller avhenge av Guds eksistens.

For det første er jeg uenig i premisset, dersom du forsøker å si at det ikke kan finnes objektiv moral uten en guddom.

La oss først se på hva en eventuell guddoms betydning kan være for moralens fundament. Dersom moral er gudegitt, er det fortsatt to muligheter, som påpekt allerede av Platon gjennom Eutyfrons dilemma: Er det som er moralsk godt befalt av Gud fordi det er moralsk godt, eller er det moralsk godt fordi det er befalt av Gud? Dersom det er det første, har moral et annet utspring enn Gud selv, og vil eksistere også uten en Gud.

Derfor, hvis moralens fundament skal direkte avhenge av Gud, så må det bety at det som er moralsk godt er moralsk godt kun fordi Gud har sagt det. (Dette er kjent som "divine command theory".) Det betyr nødvendigvis at Gud like gjerne kunne sagt at voldtekt og vilkårlig barnedrap er moralsk godt, og da hadde det vært det. Hvordan kan vi da vite hva Gud befaler? Hellige tekster som Bibelen og Koranen? I så fall handler vi grovt umoralsk når vi lar være å drepe og amputere armene av folk for bagateller. Eller er det gjennom vår moralske intuisjon og fornuft? I så fall står du overfor akkurat samme utfordring som du ga meg.

Jeg nevner dette for å vise at hva som er moralens fundament og hvordan man vet hva som er moralsk ikke på noen måte blir trivielt enkelt selv om man innfører en Gud. Eller flere. Dette er nødvendig å ha i bakhodet om man gjør et poeng av at moral blir et vanskelig tema uten Gud.

Så, uten en Gud, hva kan moralens fundament være? Det er det flere meninger om. Moral kan for eksempel bare være en beskrivelse av levereglene i et samfunn basert på hva deres tabuer og konsensus for sømmelig oppførsel er til enhver tid. I så fall er moral kulturrelativistisk. Moral kan også være fullstendig personlig og individuelt, noe som betyr at den er subjektivistisk.

Men moral kan også være "objektiv". Altså, at moralske spørsmål har objektivt rette og gale svar. Et annet navn på dette er "moralrealisme". Konsekvensialisme og utilitarianisme er to nært beslektede undergrupper. Sam Harris, som Xasma nevner, mener alle spørsmål om moral egentlig er spørsmål om bevisste veseners velvære og lidelse. Han argumenterer godt og grundig for dette i "The Moral Landscape", som jeg anbefaler deg å lese. Ut fra dette er det da fornuft og kritisk tenkning som kan gi oss svarene på moralske spørsmål.

Som sagt: Gjennom empati og forståelsen av at ens egen velvære ikke er viktigere enn andres. Til dels intuisjon og instinkt, og til dels fornuft. Handler du "moralsk godt" kun fordi du frykter personlige represalier eller hungrer etter personlig belønning, så har det ingenting med moral å gjøre.

Det spørs jo hva du mener med dødsangst, og hva slags handlinger du sikter til. Men innsikten i at livet ikke er evig burde være den beste motivasjonen man kan tenke seg for å gjøre noe for seg selv og andre.