Som tittelen sier, begynner å lure på om jeg er institutionalized.

Har vært i fengsel og behandling, der er det kort vei til alt og det er veldig sosialt. Man går ikke i kjelleren av å ta seg noen «fridager» uten å sosialisere.

Det er koselig i fengsel, men behandling er kanskje litt hyggeligere da, de ansatte i behandling er innom flere ganger i døgnet hvis du blir sittende inne, ting som gruppeturer, felles spising, turer til butikk, veldig mye fokus på at man skal ha det bra og lignende. Minner litt om barnehage for voksne.


Har vært mer deprimert etter jeg kom ut av både fengsel og behandling enn når jeg var på innsida, faktisk så føles det mer ut som ett fengsel å være her ute. Enorm ensomhet, plikter jeg ikke klarer å holde og alt dette her. Har såpass lite energi at jeg sliter med å komme meg til LAR selv om det tar 4 minutt.

Går i LAR som sagt, røyker litt weed men that’s it for øyeblikket, har tidligere brukt absolutt alt. Vurderer å kaste meg på det igjen for å få litt glede.

Beklager at tråden ble så rotete, men lurer på om andre som har vært i fengsel og;eller behandling, savner det? … hvis ja, hva kan man gjøre for å få det bedre?

Ja, jeg savner å være på dps døgn. Der var det sosialt og en strukturert hverdag og oppfølging. Alene hjemme for meg selv har jeg det jævlig

Nøyaktig slik jeg har det. Vurderer nesten å prøve få plass igjen i rusbehandling, men tror kanskje det kan gjøre det verre. Man får jo ikke bo sånne steder for resten av livet(utenom gamlehjem da, men er knapt blitt 30)

Jeg er 33 og var på dps døgn to måneder i 2018, ble regnet som ferdigbehandlet hos psykologen min i 2020 og har siden ikke fått noe tilbud om plass, bortsett fra ei uke i starten av 2022 på døgn, etter at jeg gikk store deler av 2021 i møter med ambulant akutteam. De mener kommunen er de som har ansvar for å følge meg opp nå, problemet er at jeg har ekstrem angst og sliter med å fungere utenfor. Hadde et selvmordsforsøk i fjor høst og har slitt tungt siden. Sitter bare hjemme og har kun familien som stiller opp for meg. Tror jeg hadde hatt godt av et døgnopphold. Men som du sier er det jo midlertidig og ikke noe man kan regne med å få så ofte, de er blitt strenge på det. Jeg sitter nærmest og planlegger hva jeg skal gjøre jeg også, er ganske desp. Så sånn er nå jeg, ikke bra.

Savner også å være i behandling, koselig å få middag servert og ansatte som gir en god omsorg hver dag og det å være med på fine fellesaktiviteter. Har tatt meg selv ofte i å søke opp ulike behandlingssteder på nettet, men så kommer jeg på at jeg er jo trossalt rusfri.

Hører flere sier det var bedre før i psykiatrien, for da ble det gjerne minst 2-4 uker på døgnbehandling på DPS. Nå skal vist alt skje veldig raskt og det er ofte snakk om 2-4 døgn før de blir skrevet ut. For kort tid til at de har rukket å ble stabilisert og for kort tid til at noen behandling er satt igang.

Er det ikke et slags overgrep mot psykisk syke mennesker å sende de hjem før behandlingen har fått noen effekt?

Jeg tror dette snakket om at "livet leves ikke døgnbehandling" og slikt egentlig bare handler om økonomi. Det er blitt om å gjøre at folk som havner på døgnbehandling skrives ut raskest mulig.

Burde det ikke heller være slik at folk ble på døgnbehandling helt til de har fått fremgang i behandling og kanskje starte forsiktig med noen helgepermisjoner først for å avdekke om det går greit eller om det trenges mer tid på døgnbehandling?

Selvmordstallene våre øker. Jeg tror det er en sammenheng her. Når psykisk syke mennesker aldri får den hjelpen de trenger er det lett å bli suicidal og tenke tanker som at døden er tross alt bedre enn et liv i et helvete.

Stemmer det ja, antall døgnplasser er jo kuttet veldig ned også. Det skal sies at jeg var veldig fornøyd med de to månedene jeg fikk i en akutt situasjon. Men etter jeg fikk diagnosen Aspergers året etter har jeg stort sett blitt bedt om å klare meg på egenhånd, noe jeg sliter veldig med. Synes antall sengeplasser bør økes betraktelig i Norge.

Det virker tydelig at dere som savner institusjonene egentlig mangler et fellesskap på utsiden. Det kan man skape selv, til tross for at det er vanskelig. Finn en arena der du kan bety noe for noen så er mye gjort! Prøv grupper på nett, i regi av hva som helst, kommunens turgruppe. Det er å komme i gang som er vanskelig, men langt fra umulig.

Men det er jo noen mennesker som ikke takler livet på egenhånd. De blir aldri med i noen turgruppe, de klarer ikke opprettholde rutiner, fikser ingenting på egenhånd. De kan jo egentlig ikke noe for det heller. For det er jo mental sykdom som er årsaken. Og har de ikke familie eller gamle venner har vendt dem ryggen så blir det jo isolasjon og ensomhet. De har ingenting i livet før de er blitt så syk at de ender opp tvangsinnlagt. Så er de nesten helt frisk, bare ikke frisk nok til å klare seg helt selv og da skrives de ut. Rett hjem til isolasjon, mer ensomhet og vi vet jo hvor det ender. Et år eller tre senere er det nye tvangsinnleggelse også starter runden på nytt. Imens har det ikke blitt noen fremgang i sykdomsbildet, kanskje heller tvert imot, fordi ensomhet ofte gir depresjon og da kommer depresjonen i tillegg til det de sleit med tidligere.

Det hjelper ikke si til sjuke folk at de må ta seg sammen og skape seg et liv. For de er jo for sjuke til å gjøre det. Ofte er de kanskje så sjuke at de ikke engang klarer å be om hjelp. Det skjer ingenting før en nabo eller tilfeldig sender inn en bekymringsmelding og politiet kommer på døren. Da blir det ny runde tvangsinnleggelse. Med rask nok utskrivning til at ingenting er blitt bedre. Og hjemme har ingenting endret seg, for det skjer jo ikke av seg selv. Og pasienten er jo for sjuk til å fikse det.

Er akuratt sånn det er

Det er ikke å være institusjonalisert det å savne fellesskap og aktiviteter i fengsel eller andre institusjoner. Begrepet omtales som et syndrom og brukes der man ikke fungerer i det vanlige samfunnet fordi man har vært så lenge på institusjon. Glemt hvordan man kommuniserer med andre, angst for å gå på butikken, føler seg totalt fremmed og utilpass i verden, klarer ikke tenke selvstendig, en traumeskade som kommer av lang tid med regler og et regime man har blitt indoktrinert til å følge. Noe forskning sier at en får en autistisk oppførsel.

Jeg kan også savne fengsel eller institusjon, men det kan ikke sammenlignes med en jeg kjenner som vokste opp på voldelig barnehjem på 60-70 tallet, vært inn og ut av fengsel siden og lengste dom på 13 år. Han klarer omtrent ikke å si annet enn hei, ja og ok, eller gjenta de samme historiene fra fengsel, evner ikke forholde seg til noe normalt og eter ikke annet enn fjordland fordi han ikke vet åssen man lærer seg å lage mat.

At man kan ha fått visse vaner eller tanker fra institusjon eller ikke har motivasjon til å skape seg et liv på utsiden blir ikke helt det samme. Enig med den som sier at det dere savner er fellesskapet og rutinene og det gjelder like mye fra speideren eller sommerleir med skolen som fengsel eller psykiatri. Et av målene ved innleggelse i psykiatrien er jo at man skal fortsette å ha rutinene når man kommer hjem. Husker jeg måtte lage ukeplan osv for tida hjemme før jeg ble skrevet ut. Om man velger å bruke verktøyene man har fått til skape seg et liv eller gå i samme spor som før er veldig ofte et valg en selv kan velge.

Takk for tilbakemeldingene. Det er «fint» å se at jeg ikke er helt alene om det. Håper det ordner seg for dere andre også.

Det er definitivt ensomheten som er driveren her. Hadde jeg feks hatt en kjæreste eller gode venner, noe å gå til, ett sted hvor jeg hørte til, jobb eller andre sosiale aktiviteter , så hadde dette nok vært mye enklere, men når man går i fra 100 til 0 så blir det veldig stor forandring.
Jeg har nesten vært to år i behandling og fengsel sammenhengende, og hatt ett halvt år ute. I løpet av det halve året har jeg ikke utrettet noe, null kontakt med mennesker utover familie. Er egentlig en helt vanlig gutt i 30-årene, men nå føler jeg meg så rusten på det å leve at.. ja.. er veldig nære det å lyve på meg ett nytt rusproblem for å kunne dra på behandling, men da skjer det samme igjen når jeg kommer ut.

Er vanskelig å oppsøke turgrupper og lignende på utsiden, særlig grupper og aktiviteter tiltenkt rusbrukere. Vil jo ikke at «vanlige» folk skal se meg sammen med en sånn gjeng i nærmiljøet(ja, jeg bryr meg for mye om hva andre mener).


Selv i tung rus så har jeg hatt ett nettverk som jeg ikke har lengre. Når jeg solgte drugs så hadde jeg også alltid folk rundt meg, men nå når det er slutt på dette så er jeg helt alene. Kun litt kontakt med noen venninner som bor alle andre steder og ett par kompiser jeg ikke henger med.

Skulle ønske jeg kunne finne en kjæreste som var helt anti-rus. Har hatt det før, og de er de beste periodene i mitt liv. Savner virkelig å bety noe for noen også, at noen forventer noe fra meg. Uff, begynner å høres ut som en 12-åring som hverken har hatt venner eller kjæreste.

Høres ut som et aktivitetssenter eller fontenehus ville vært midt i blinken for deg. Anbefaler deg å søke på det + kommunen du bor i. De aller fleste kommuner har sånn.