Sitat av
*pi
Kan forstå det som en foreløbig greie. En psykiatrisk diagnose er bare et verktøy for å gi deg rett behandling. Man må ta utgangspunkt i den infoen som foreligger, og justere etterhvert. Jeg har en annen diagnose nå enn da jeg startet i behandling.
I mitt tilfelle var det nok ikke sånn at hoved diagnosen min ville endret seg, Schizoid er vel en ganske uvanlig personlighetsforstyrrelse og i følge wiki
"Schizoid er en lite studert lidelse fordi det sjelden har forekommet. Lidelsen er tilknyttet en rekke negative utfall som lavere livskvalitet, redusert funksjon og har ikke minst en av de laveste nivåene for livsuksess av alle personlighetsforstyrrelsene."
Og som den siste psykologen min sa,
"du er integrert med din lidelse og det er desverre ikke noe mer vi kan gjøre for deg enn å hjelpe deg med uføretrygd og ønske deg lykke til videre og håpe du finner en måte å leve med det på", det er vel det mest ærlige og den eneste timen jeg følte jeg ble hørt.
Bi diagnosen, generalisert angstlidelse har blitt mye bedre med tid, spesielt med uføretrygd, det ga meg muligheten til å eksponere meg for den dosen sosialisering jeg orket og øke etterhvert som tiden gikk, i mitt eget tempo. PTSD'en føler jeg er helt bearbeidet.
Sitat av
*pi
Jeg vet ikke helt, jeg har blitt overrasket over hvor mye psykologen forstår. Mye mer enn meg. Nå kan han selvsagt ha hundre diagnoser selv for alt jeg vet, men han virker unektelig ganske stabil
Jeg mente selvfølgelig forstå hva jeg opplever og hvordan det føles for nettopp meg, ikke generell kunnskap om andre ting
Sitat av
*pi
Hehe, sant det. Men har du først bestemt deg for å prøve på aksept så nytter det visst ikke å gå tilbake til fortrenging.
Ord. Jeg tror det er en grense for hvor langt ned i kaninhullet man kan gå før veien tilbake lukkes.
Sitat av
*pi
Tenker vanligvis det samme, alt er bedre enn den tomme ikke-følelsen, uansett hvor jævlig det er. Men akkurat nå har jeg oppdaget en slags negativ tilbakekoblingsmekanisme der all antydning til bedring automatisk stenger tilgang til videre jobbing så man blir hengende i et slags evig limbo. Så akkurat nå tenker jeg why, oh why didn't I take the blue pill. Men jeg vet det er feil.
Sikker litt forskjell, men jeg føler den, jeg hadde en lang periode der jeg tenkte at det er kun de harde og vonde opplevelsene som kan gi selvinnsikt og utvide horisonten, heldigvis, etter mange år med å fornekte meg selv å faktisk gå videre.
Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at selvinnsikt ikke er alt og følte jeg hadde vokst til potta på akkurat det punktet, dessuten var jeg blitt såpass godt kjent med meg selv at jeg ikke lenger var redd for å miste den jeg var selv om jeg tillot meg selv å fylle hodet med andre ting enn hvordan mennesker og verden henger sammen og heller delta.
Vil legge til at jeg har full forståelse og respekt for valget til Cypher.
Sitat av
*pi
Tror kanskje dette bør leses mer som en subjektiv opplevelse av livets grunnvilkår, enn en faktapåstand. Det gjorde jeg, i alle fall
Det er selvfølgelig subjektivt, jeg tror vel at, faktiske objektive sannheter er utenfor vår rekkevidde, men samtidig er det ikke så subjektivt at det bare omhandler mine opplevelser og følelser.
Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare. Kjærlighet, det er en av grunnsteinene for å gidde å henge hær på planeten, den gode følelsen av å elske og bli elsket, men jeg ser også den mindre subjektive siden av den.
Kjærlighet er en egenskap vi har for å formere oss og for å overleve. Ingen er skapt for hverandre og enhver partner kan byttes ut.
Den kjærligheten jeg føler for kidden min er størst, den føles uerstattelig, og såvidt jeg kan forstå, en kjærlighet man aldri slipper, men også den har en mindre subjektiv side, grunnen for den sterke kjærligheten er for overlevelse av nettopp mitt mitt gen, den handler om å ta vare på mitt eget avkom uavhengig av egenskaper.
Stort sett lever jeg helt fint med den viten, men jeg har også dager hvor den innsikten gjør at alt føles så enormt meningsløst.