Hei godtfolk.
Jeg røykte DMT her forleden, retter sagt changa.
Jeg hadde 0.25 som jeg fordelte på tre trekk. Et lite trekk, et stort, og et lite på slutten.
Jeg har hørt veldig mye fint om DMT, alt mulige syke historier fra a til å, så jeg gledet meg virkelig.
Jeg satt meg ned med bongen, tok det først trekket og la meg tilbake for å enjoy the show. Fikk en veldig fin body high og svake geometriske former og mønstre likt det når man tripper på sopp.
Etter ti minutters tenke tid tok jeg bongen opp på nytt og ladet den med det største trekket. Jeg tok inn så mye røyk jeg kunne, holdt pusten, la fra meg bongen og la meg ned i sofaen. Det var da jeg ikke skjønte noe som helst, jeg fikk en følelse av å dø, dødsangsten kicket inn, jeg-et begynte å gå i oppløsning, min indre stemme forsvant helt. I mens jeg føler jeg holder på å dø, så har jeg visuals av en evig geometrisk verden. Denne verdenen minnet meg mye om det jeg opplevde i en drøm der jeg døde.
Men på mange måter var det skuffende, det var for mye farger, for geometriske former, det var så ulikt det jeg hadde trodd det skulle være.
I midten av alle disse fargene er det en mimer, som lokker meg lengre å lengre inn, men jeg ville ikke lengre inn, jeg stridde imot, panikken ga seg ikke med det første. Panikken hadde nå snudd seg mot meg, og hvem jeg er som person. Alle mine feil, alle negative tanker om hvem jeg er ble vist til meg, ikke med ord men med følelser. To store hender som også kunne vært tenner holdt rundt hodet mitt i det jeg følte jeg ble spist.
Jeg stridde imot denne følelsen fordi det er noe av det kvalmeste jeg har følt.
Til slutt hadde jeg ingen valg en å bare godta det og flyte med, og da jeg gjorde det forlot jeg kroppen min, jeg døde. Jeg viste ikke om jeg pustet, jeg var redd for at jeg hadde glemt å puste, jeg prøvde å minne meg selv på å puste men det var ingen å minne på. Jeg ble skytt ut fra den geometriske verdenen opp og ut i ingenting, svært likt det jeg har drømt tidligere. Totalt avkoblet fra kroppen og i et med alt.
Jeg kom tilbake til meg selv og fant meg selv puste veldig tungt, og med hvert åndedrag ble jeg mer våken og dratt inn til virkeligheten.
Jeg tok det siste trekket og la meg tilbake, denne gangen fikk jeg ingenting ut av det. Hvert fall ikke som jeg kan huske.
Det jeg fikk ut av denne trippen var egentlig det samme jeg fant ut av for to måneder siden under meditasjon. Jeg ble skuffet over at jeg ble minnet på det, det var vondt.
Er det noen av dere som vet hva eller om det er noen i det hele tatt som har opplevd denne mimeren?
Jeg røykte DMT her forleden, retter sagt changa.
Jeg hadde 0.25 som jeg fordelte på tre trekk. Et lite trekk, et stort, og et lite på slutten.
Jeg har hørt veldig mye fint om DMT, alt mulige syke historier fra a til å, så jeg gledet meg virkelig.
Jeg satt meg ned med bongen, tok det først trekket og la meg tilbake for å enjoy the show. Fikk en veldig fin body high og svake geometriske former og mønstre likt det når man tripper på sopp.
Etter ti minutters tenke tid tok jeg bongen opp på nytt og ladet den med det største trekket. Jeg tok inn så mye røyk jeg kunne, holdt pusten, la fra meg bongen og la meg ned i sofaen. Det var da jeg ikke skjønte noe som helst, jeg fikk en følelse av å dø, dødsangsten kicket inn, jeg-et begynte å gå i oppløsning, min indre stemme forsvant helt. I mens jeg føler jeg holder på å dø, så har jeg visuals av en evig geometrisk verden. Denne verdenen minnet meg mye om det jeg opplevde i en drøm der jeg døde.
Men på mange måter var det skuffende, det var for mye farger, for geometriske former, det var så ulikt det jeg hadde trodd det skulle være.
I midten av alle disse fargene er det en mimer, som lokker meg lengre å lengre inn, men jeg ville ikke lengre inn, jeg stridde imot, panikken ga seg ikke med det første. Panikken hadde nå snudd seg mot meg, og hvem jeg er som person. Alle mine feil, alle negative tanker om hvem jeg er ble vist til meg, ikke med ord men med følelser. To store hender som også kunne vært tenner holdt rundt hodet mitt i det jeg følte jeg ble spist.
Jeg stridde imot denne følelsen fordi det er noe av det kvalmeste jeg har følt.
Til slutt hadde jeg ingen valg en å bare godta det og flyte med, og da jeg gjorde det forlot jeg kroppen min, jeg døde. Jeg viste ikke om jeg pustet, jeg var redd for at jeg hadde glemt å puste, jeg prøvde å minne meg selv på å puste men det var ingen å minne på. Jeg ble skytt ut fra den geometriske verdenen opp og ut i ingenting, svært likt det jeg har drømt tidligere. Totalt avkoblet fra kroppen og i et med alt.
Jeg kom tilbake til meg selv og fant meg selv puste veldig tungt, og med hvert åndedrag ble jeg mer våken og dratt inn til virkeligheten.
Jeg tok det siste trekket og la meg tilbake, denne gangen fikk jeg ingenting ut av det. Hvert fall ikke som jeg kan huske.
Det jeg fikk ut av denne trippen var egentlig det samme jeg fant ut av for to måneder siden under meditasjon. Jeg ble skuffet over at jeg ble minnet på det, det var vondt.
Er det noen av dere som vet hva eller om det er noen i det hele tatt som har opplevd denne mimeren?