Usikker på om jeg er på rett sted til å spørre om dette, men jeg prøver likevel. Jeg er sammen med en mann som ruser seg, på amfetamin, det er i alle fall det jeg tror han gjør. Han er i full jobb, og han vil definitivt ikke få beholde denne type jobb hvis det blir kjent.
Han har ruset seg de siste 15 årene, de første årene så mye at han ikke var i jobb men levde på sosialen. Har vært sammen med han i fire år, og har aldri merket at han har vært ruset mtp oppførsel. Han er sløv med å slette meldinger der han har kontakt med selgeren, har også funnet stoffet flere ganger, gjemt unna i små poser, med snorterør og gamle bankkort ved siden av.. De gangene jeg ikke finner det, ser jeg uansett restene for eksempel i bilsetet, eller han glemmer å tørke bordet han har brukt.. Han sier han bruker amfetamin (men påstår at det er veldig sjelden, noe jeg ser at det ikke er), og må ha det for å holde seg våken (har ekstreme arbeidstider og arbeidsmengde - jobben er livet hans).
Innholdet i posen lukter kvalmende søtt, nesten som honning. Tidvis kommer han hjem og det stinker så søtt av nesa hans at jeg ikke kan gi ham en klem uten å kjenne hva han har gjort. Mitt første spørsmål er om det faktisk er amfetamin som er stoffet som lukter slik. Den er så karakteristisk at den er ikke til å ta feil av.
Han sier han ønsker å slutte, men han klarer det ikke på egenhånd. Samtidig argumenterer han med at det ikke går ut over andre enn han selv, siden jeg aldri merker noe på personligheten hans. Og det er for så vidt sant, han er veldig rolig, på ingen måte aggressiv eller hissig, kjærlig, stiller opp for alle som trenger han og ingen i omgangskretsen ville drømme om at han fortsatt ruser seg.

Vi har sett på hva man kan få av hjelp, men finner ikke noen alternativer ut over behandlinger som fordrer at han må være borte fra jobb. Jeg har gitt opp hans "skal prøve å slutte, gjør alt jeg kan" - det skjer ikke. Det går ut over oss mtp økonomi, (ikke bare stoffet men skyhøye tannlegeregninger) min bekymring for hans helse og den konstante frykten for at noen skal finne ut av det, at han mister jobben eller i verste fall at vi får barnevernet på døra.
Jeg er helt rådløs, har spurt om råd hos de som aldri har slitt med rus selv og får bare svar som ikke hjelper oss. Han nekter å la seg "legge inn" for han vil ikke miste jobben. Hvordan slutter folk på egenhånd? Vil samtaler med en psykolog kunne ha noe for seg? Jeg har til og med begynt å tenke på hypnose, på samme måte som noen bruker det for å slutte å røyke. Noen råd, erfaringer å dele?

Jeg vil tro kortere arbeidsdager vil gjøre susen. Er dette mulig å få til? Vi har svært forskjellige kropper, og noen har en hjerne som kan takle lite søvn og mye stress bedre en andre, grunnet den fysiske, oppbyggingen av hjernen. Tror din mann ikke er istand til å takle denne arbeidsmengden. Det er min tanke, ellers så har alle kontrollen helt til de mister den, og amfetamin er er noe en fort blir veldig glad i. Lykke til! Håper det ordner seg. Og, ja - amfetamin lukter veldig søtt i veldig mange tilfeller. Mannen din høres ut som en svært sterk person psykisk.

Lukt alene kan ikke slå fast hva slags stoff det er, men mye tyder jo på amfetamin, som du sier. Dette høres ut som et klassisk tilfelle for Anonyme Narkomane (nanorge.no), synes jeg. Om du ikke får ham på møte der kan du helt sikkert henvende deg dit og få nyttige råd om hva du kan gjøre.

Å trappe ned jobbingen har vi snakket om, men det virker ikke som viljen egentlig er tilstede til å faktisk gjøre noe. Jobben er ikke engang godt betalt, men han får jobbe med hobbyen sin og mener det gjør ham lykkeligere enn all verdens penger.
Nettopp det at noe skal skje, feks i trafikken, skremmer meg. Han kjører jo også rundt på barnet mitt i blant, og selv om han sverger på at han aldri har vært ruset når han kjører... Vel, det er umulig for meg å vite. Nettopp det at jeg ikke aner når han har ruser seg er ubehagelig. Med mindre jeg kjenner lukten er det ingen antydning til forandringer i oppførsel. Det er han selv som sier det er amfetamin han tar, og han har vel ingen grunn til å lyve om det, det er jo likevel noe av det verste han kunne ta... Antar jeg stusser fordi det jeg leser om amfetaminbrukere, hva som skjer med folk etter langvarig bruk og symptomer på bruk ikke stemmer med min mann. Det med at han sier han tar det for å holde seg våken vet jeg heller ikke..for han kan også ta noe kvelden før en fridag, ha en hyggelig kveld med familien og legge seg tidlig. Det får meg til å lure på hva slags virkning dette har på han, hvorfor han må ta det osv.

Anonyme narkomane har jeg ikke vært i kontakt med tidligere, det skal jeg prøve.

hørres ikke ut som amfetamin for min del ut i fra det du sier om lukta hvertfall da helt rein amfetamin ikke skall lukte noe som helst og er det utblanda amf såkalt makka så lukter det helt for jævlig har selv drevet med amf i 8år og aldri i min tid vert borti noe søt lukt..

Det høres absolutt ut som amfetamin. Hva ren amfetamin luker er irrelevant, da det ikke er å få kjøpt som pulver uansett. Speed lukter ofte søtlig, men folk tolker luktene forskjellig. Noen synes det lukter blomster, andre synes det lukter malingtynner.



Jeg synes det høres ut som at kjæresten din fungerer ganske greit med uvanen sin, foruten det med tannhelsen. Det er jo forferdelig kjipt å ødelegge tennene sine på den måten. Jeg synes du bør forhandle deg frem til at han i det minste skal slutte å snorte, slik at tennene og økonomien ikke går helt i grus. Amfetamin kan helt fint puttes i kapsler og svelges. Over tid er det jo ikke bra for magen heller, men det kan kontrolleres ved å moderere doseringene, og passe på å ikke bygge opp for høy toleranse for stoffet.

Det som er er saken med avhengihet, er at skal man slutte så må man egentlig være dritlei rusen, å er man ikke det så hjelper ikke nødvendigvis behandling... det må som regel gå til ett punkt hvor nok er nok! Hva ditt tilfelle er er vanskelig å si-

Det er veldig vanskelig å slutte med en vane som er så integrert i ens personlighet.

Hva jeg tror KAN hjelpe er mer direkte involvering fra deg, men det forutsetter veldig mye av dere begge, samtidig som at det kan være ekstremt destruktivt for forholdet dersom ikke begge klarer å dra i samme retning og spille skikkelig på lag.

Selv har jeg involvert mange damer oppigjennom i mine årelange forsøk på å slutte, og tidvis har det fungert riktig bra. Men til slutt skjærer det seg alltid, og man ender opp med å ha gått noen skritt frem bare for å sprinte tilbake godt forbi startstreken.

Slik det er nå så lyger han til deg, med rette - fordi han i realiteten faktisk må gjøre det. Han skjermer deg for et aspekt av livet hans du ikke er rustet til å involvere deg i, i praksis er det det eneste han kan gjøre uten å direkte/indirekte avvikle forholdet. Du på din side går samtidig rundt å misstenker, finner spor, reagerer på lukt, osv - også alt dette med rette.

Det er ikke verdens undergang, enda det vil bli adressert som det dersom barnevern, venninner, helsepersonell osv får nyss om det. Bare husk at det er direkte bevis i form av utstyr, dop-rester og delvise innrømmelser som gjør deg oppmerksom på missbruket, ikke faktiske konsekvenser av det. Det er det normative, de indoktrinerte verdiene basert på fordommer og uvitenhet, som forteller at dette er en veldig big-deal. Om du vil bidra i hans rehabilitering er det første du må gjøre å få et realistisk bilde på situasjonen i seg selv og konsekvensene av den. Du må for guds skyld ikke spørre en lege eller en venninne til råds, da den samme uvitenheten og de samme fordommene finnes på tvers av nærmest alle samfunnslag og utdanningsnivå innen emnet. Kvinneforum etc vil ihvertfall krisemaksimere.

Det er ikke min intensjon å bagatellisere dette, men det er virkelig nødvendig med litt nyanser når majoriteten tross alt representeres av idioter som vedkommende jeg siterer nedenfor. Det verste han gjør mot deg og dere i denne situasjonen er at han fører deg bak lyset og lyger. Men som nevnt - han har i praksis ikke særlig til valg. Det første du må gjøre om du vil hjelpe er å gi han det valget, gjennom å faktisk forstå problemstillingen og forstå prosessen dere eventuelt må gjennom dersom han skal rehabiliters med din hjelp.

Du merker kanskje at jeg adresserer deg og din mulighet til å hjelpe han, fremfor å henvise til noe eksternt organ dere kan ty til. Dette er fordi det eskterne organet ikke eksisterer. Det er ingen som kan hjelpe dere! Dette er den triste realiteten for personer som meg og typen din. Vi som er helt funksjonelle, vi som fungerer i alle livets arenaer samtidig som at vi teknisk sett er narkomane. Det finnes ingen mellomting, ingen opplegg som åpner for at en skal kunne få hjelp uten at en skal spenne bein på seg selv. Konsekvensene det medfører å søke hjelp er større enn konsekvensene årevis med rus har påført oss, og slik vil det være i overskuelig fremtid.

Jeg har masse mer å skrive, men jeg har ikke tid. Fortsettelse følger.

Hva i faen er det du våser om?

Trådstarter er ikke interessert i å høre ditt moralske standpunkt, eller dine fordømmelser av kjærestens liv. Dette er rett og slett bare nettsøppel, rart innleggene dine får leve videre.

Det er en seiglivet myte at tannproblemene hovedsaklig skyldes direkte kontakt mellom stoffet og emaljen. Skyteglade speed freaks får også problemer med tannhelsen. På engelsk har fenomenet fått den sjarmerende betegnelsen "meth mouth" og du finner mye informasjon med det som søkefrase.

https://en.wikipedia.org/wiki/Meth_mouth

Det blir bare spekulasjon fra min side, men hvis vasokonstriksjon er en del av problemet, hjelper det kanskje med reseptfrie vasodilatorer som f.eks. l-arginine, citrulline og glysin.

Takk Tøffetom for godt og reflektert svar. Jeg har lest det flere ganger og prøver å ta til meg det du sier.
Jeg tror dessverre du har helt rett når du skriver "Det er ingen som kan hjelpe dere!"

At det er de faktiske "bevisene" som gjør dette til en stor greie for meg, og ikke konsekvensene, det er noe jeg forsøker å fokusere på.. Men likevel; det er slitsomt å spille skuespill for hverandre hver eneste dag. Han vet at jeg vet, men ingen av oss snakker om det. Han fordi han vil skjerme meg for den delen av livet sitt (det er i alle fall det han sier) og jeg holder stort sett munn fordi jeg vet at han blir lei seg de gangene jeg tar det opp.
En annen ting er jo at jeg gjerne vil bli gammel med denne mannen, og jeg er oppriktig bekymret for hvor mange år kroppen hans tåler dette. Som sagt har han allerede holdt det gående en 15 års tid.
Jeg har innbilt meg selv at det ville vært enklere hvis han var åpen om alt, ærlig om alt - at han ikke trengte å si at han reiser en tur på butikken, når det han egentlig skal er å parkere nedi gata for å gjøre det han må..
Samtidig hadde jeg nok ikke taklet å se på at han ruset seg, eller at han fortalte meg at "hei, når drar jeg for å..." og hvis han begynte å gjøre det hjemme ville det sannsynligvis være en sikker død for forholdet. Dette vet han nok bedre enn meg og har klokelig holdt meg utenfor. Men åpenhet ift ca hvor ofte, hvor mye penger bruker vi på dette, og hva han egentlig føler rundt sitt eget misbruk og troen på om det noen gang skal ta slutt, det hadde jeg satt pris på.
Jeg rekker ikke skrive mer nå, men jeg er virkelig takknemlig for at noen har tatt seg tid til å svare meg ordentlig. Å ta opp samme sak med venner/familie eller, gud forby, kvinneforum, ville være dødsdømt.