OBS! Dette ble kanskje litt langt men når jeg først begynte å skrive, så klarte jeg ikke å forkorte dette. Og det er utrolig deilig å bare få sagt dette her til noen i det hele tatt
Jeg er en gutt på 15 år, straks 16.
jeg er som alle andre 15 årige gutter, jeg liker sport, spill, jeg har gode karakterer på skolen og være sammen med vennene mine. Jeg er helt lik de, bortsett fra at jeg er homofil.
Og dum som jeg var kom jeg ut av skapet til alle vennene mine.
Helt siden det har jeg ikke hatt noen venner, alle bare ignorerer meg fullstendig og jeg har ikke snakket med en jevnaldring på omtrent ett år.
Jeg får også mange negative kommentarer, nesten i hver eneste time, hver eneste dag. Men jeg ga faen i det de patetiske menneskene sa og trodde om meg og bare ignorerte de. Men etterhvert utviklet mobbingen seg til noe værre.
Så med jevne mellomrom skulle da de som var værst av mobberne da banke meg opp, og dette holdt på en stund, jeg sa fra om det til lærerne, som igjen sa fra til foreldrene, som bare ga faen. Men etter en skoledag når jeg var på vei til bussen, kom de og hoppet på meg, dette var om vinteren så det var ganske glatt, så en av de som holdt meg nede, sklei. nå var det bare en som holdt meg nede og jeg reiste meg opp og slo til en av dem i trynet, for jeg er ikke noe svekling, og etter det, ble han jeg slo til bare enda mer sint på meg. så en kveld jeg var ute for å kjøpe noe på butikken, hoppet de på meg, tok meg med ut i en skogkant og slo meg med hammer på mange plasser, en av de plassene var kneskåla mi, som ble knust. Denne smerten var så intens att jeg ikke kunne føle noe uten en flammende smerte i foten.
Jeg våknet opp i en sykehusseng og smerten var fortsatt veldig intens, så jeg hylte, og sykesøstra kom inn til meg og ga meg en dose med smertestillende av noe slag. det tok ikke lang tid før den slo inn og jeg kunne endelig slappe av, jeg kjente ikke noe, jeg trengte bare å ligge der, ingen smerte, ingen tanker. Jeg kunne se hele universet, rett foran meg, og jeg kunne ta på det. Det var helt sinnsykt, men fortsatt helt fantastisk. Og helt siden har jeg lengtet etter den samme følelsen. Dette skjedde for to år siden nå og jeg lengter fortsatt etter den samme ut-av-kroppen følelse, noen dager er alt jeg klarer å tenke på den følelsen, og den har nesten oppslukt meg helt.
Så bringer det meg til mine to spørsmål. Er jeg blitt avhenging? Og hvordan kan mennesker være så grusomme, bare på grunn av ens seksuelle legning? Trenger svar, jeg kunne ikke tenke meg en bedre plass enn denne for å dele og spørre om disse tingene jeg har opplevd!
Jeg er en gutt på 15 år, straks 16.
jeg er som alle andre 15 årige gutter, jeg liker sport, spill, jeg har gode karakterer på skolen og være sammen med vennene mine. Jeg er helt lik de, bortsett fra at jeg er homofil.
Og dum som jeg var kom jeg ut av skapet til alle vennene mine.
Helt siden det har jeg ikke hatt noen venner, alle bare ignorerer meg fullstendig og jeg har ikke snakket med en jevnaldring på omtrent ett år.
Jeg får også mange negative kommentarer, nesten i hver eneste time, hver eneste dag. Men jeg ga faen i det de patetiske menneskene sa og trodde om meg og bare ignorerte de. Men etterhvert utviklet mobbingen seg til noe værre.
Så med jevne mellomrom skulle da de som var værst av mobberne da banke meg opp, og dette holdt på en stund, jeg sa fra om det til lærerne, som igjen sa fra til foreldrene, som bare ga faen. Men etter en skoledag når jeg var på vei til bussen, kom de og hoppet på meg, dette var om vinteren så det var ganske glatt, så en av de som holdt meg nede, sklei. nå var det bare en som holdt meg nede og jeg reiste meg opp og slo til en av dem i trynet, for jeg er ikke noe svekling, og etter det, ble han jeg slo til bare enda mer sint på meg. så en kveld jeg var ute for å kjøpe noe på butikken, hoppet de på meg, tok meg med ut i en skogkant og slo meg med hammer på mange plasser, en av de plassene var kneskåla mi, som ble knust. Denne smerten var så intens att jeg ikke kunne føle noe uten en flammende smerte i foten.
Jeg våknet opp i en sykehusseng og smerten var fortsatt veldig intens, så jeg hylte, og sykesøstra kom inn til meg og ga meg en dose med smertestillende av noe slag. det tok ikke lang tid før den slo inn og jeg kunne endelig slappe av, jeg kjente ikke noe, jeg trengte bare å ligge der, ingen smerte, ingen tanker. Jeg kunne se hele universet, rett foran meg, og jeg kunne ta på det. Det var helt sinnsykt, men fortsatt helt fantastisk. Og helt siden har jeg lengtet etter den samme følelsen. Dette skjedde for to år siden nå og jeg lengter fortsatt etter den samme ut-av-kroppen følelse, noen dager er alt jeg klarer å tenke på den følelsen, og den har nesten oppslukt meg helt.
Så bringer det meg til mine to spørsmål. Er jeg blitt avhenging? Og hvordan kan mennesker være så grusomme, bare på grunn av ens seksuelle legning? Trenger svar, jeg kunne ikke tenke meg en bedre plass enn denne for å dele og spørre om disse tingene jeg har opplevd!