Hei på dere.
Kan hende jeg tar feil, men det virker som om det er et ateistisk miljø på freak. Mye handler jo om vitenskap, og det er i tillegg en del tråder rettet mot det kristne-Norge i negativ forstand.
Basert på dette vil jeg fortelle litt om mine erfaringer angående ateisme.
Selv ble jeg født i hva man vil se på som et relativt vanlig norsk hjem, hvor det var kristne verdier som sto i sentrum. De fleste i familien står sterkt til de kristne tradisjoner og etikken rundt det, dessuten har jeg både en tante og onkel som er prest.
Det var da gitt at jeg naturligvis ble døpt (som de aller, aller fleste blir), men barndommen var også preget av ukentlige kirkebesøk, kristendom-leirer ol. Jeg sier ikke at dette er negativt, men jeg skjønte fort at dette ikke passet meg.
Da jeg var fjorten og vi skulle konfirmeres valgte jeg selv borgerlig konfirmasjon, dette var noe jeg holdt hemmelig for mine foreldre så godt det kunne gjøres. Selvsagt ville de engasjere seg i konfirmasjonen, spesielt siden det er en viktig del av den kristne troen. Mitt valg endte da i sjokk (for å si det mildt) fra familiens side.
Etter mye diskusjon, hvor jeg da hadde faren min på min side fikk vi overtalt resten av familien til å la meg velge borgerlig konfirmasjon uten mer mas..
På konfirmasjonsdagen var alle konfirmantenes familier samlet, fra min familie hadde bare faren min møtt opp.
Jeg var ikke lenger invitert til "søndags-middagene" familien hadde, og sist men ikke minst: pappa og mamma sitt 14 år lange ekteskap endte i skilsmisse kort tid etter, og jeg satt igjen som "syndebukken".
Jeg bor nå sammen med faren min, og vi er ikke veldig preget av det. Ville bare dele det. (Tenkte på det angående juletiden, hvor vi da merker det litt ekstra).
Uansett, noen tanker? Opplevelser?
Var ikke meninga å henge ut familien min, ville bare bevisstgjøre det. Har forresten meldt meg ut av statskirken.
Kan hende jeg tar feil, men det virker som om det er et ateistisk miljø på freak. Mye handler jo om vitenskap, og det er i tillegg en del tråder rettet mot det kristne-Norge i negativ forstand.
Basert på dette vil jeg fortelle litt om mine erfaringer angående ateisme.
Selv ble jeg født i hva man vil se på som et relativt vanlig norsk hjem, hvor det var kristne verdier som sto i sentrum. De fleste i familien står sterkt til de kristne tradisjoner og etikken rundt det, dessuten har jeg både en tante og onkel som er prest.
Det var da gitt at jeg naturligvis ble døpt (som de aller, aller fleste blir), men barndommen var også preget av ukentlige kirkebesøk, kristendom-leirer ol. Jeg sier ikke at dette er negativt, men jeg skjønte fort at dette ikke passet meg.
Da jeg var fjorten og vi skulle konfirmeres valgte jeg selv borgerlig konfirmasjon, dette var noe jeg holdt hemmelig for mine foreldre så godt det kunne gjøres. Selvsagt ville de engasjere seg i konfirmasjonen, spesielt siden det er en viktig del av den kristne troen. Mitt valg endte da i sjokk (for å si det mildt) fra familiens side.
Etter mye diskusjon, hvor jeg da hadde faren min på min side fikk vi overtalt resten av familien til å la meg velge borgerlig konfirmasjon uten mer mas..
På konfirmasjonsdagen var alle konfirmantenes familier samlet, fra min familie hadde bare faren min møtt opp.
Jeg var ikke lenger invitert til "søndags-middagene" familien hadde, og sist men ikke minst: pappa og mamma sitt 14 år lange ekteskap endte i skilsmisse kort tid etter, og jeg satt igjen som "syndebukken".
Jeg bor nå sammen med faren min, og vi er ikke veldig preget av det. Ville bare dele det. (Tenkte på det angående juletiden, hvor vi da merker det litt ekstra).
Uansett, noen tanker? Opplevelser?
Var ikke meninga å henge ut familien min, ville bare bevisstgjøre det. Har forresten meldt meg ut av statskirken.