Sitat av
Kristina
Resultatet av en gammelnorsk villsau og en NKS er ikke spesielt vanskelig å spå, og det er heller ikke umulig å selektere for flere egenskaper enn størrelse, ullproduksjon og avkomsproduksjon. Jeg tror en kan hente inn mye hvis en avler andre egenskaper enn bare de tre overnevnte, selvom det betyr at en må redusere sauens størrelse. Det er ikke til å dekke over at NKS er på nippet til å ikke være egnet til å gå i norske fjellheimer.
Jeg viser til statistikk som sier at 3/4 av sauen som dør på utmarksbeite, dør ikke på grunn av rovdyr. De setter seg fast i myrer, faller ned fjellkanter, knekker et ben eller klarer ikke å navigere seg til bedre beiteområde.
Da må eg få be dykk om å spå. Her er ei
oversikt over villsauslakt satt opp mot den ordinære. Sjå på fliken ”variant”. Eg ventar i spenning og lykke til!
Når de ikkje vil ta i bruk nye, banebrytande metodar for å avle fram akkurat
den feite og lønsame sauen, med lekre og saftige lår og som
samtidig med gode forsvarsmekanismar unnslepp dei store, fæle rovdyra, undrar eg meg på korleis de skal få manipulert fram avkom som svarar til forventingane.
Sitat av
Wikipedia
Genes are inherited as units, with two parents dividing out copies of their genes to their offspring. You can think of this process like mixing two hands of cards, shuffling them, and then dealing them out again.
For meg høyrest det ikkje spesielt enkelt ut å spå kva gen som blir ført vidare til lammet og kva som blir unnlate. Det er nemleg ikkje berre å seie: ”me vil ha ein lett, sprek og lønsam sau” for det å ha ein lett og sprek sau, i forhold til den norske kvite, er i seg sjølv ikkje ei løysing på rovdyrproblematikken i Noreg. Det har vore mykje fokus på norsk kvit sau i denne debatten, men den utgjer jo berre rundt 70% av sauebestanden i Noreg. Dei siste 30 prosenta er lettare sau som visstnok skal ha betre fluktinstinkt. På garden her har vi hatt sau av typen sjeviot.
Sjeviot er en utenlandsk rase av crossbredtypen som stammer fra England/Skottland. Den kom til Norge i 1860-årene og vi antar at denne rasen har et mindre innslag av norsk blod enn de andre rasene som oppstod på denne tida. Rasen er kollet og hvit med svart nese og svarte klauver. Hårlaget i hodet og på beina er rent hvitt. Typiske kjennetegn er tydelig buet neseparti og nesten rett oppadstående ører. Den er mindre enn de andre crossbred-rasene, men kan ha bra kjøttfylde og god ull.
Den er lettere enn norsk kvit sau. Vi har hatt sau som del av gardsdrifta fleire hundre år tilbake. Før rovdyra kom mista vi så å si ingen. Etter kvart mista vi 10-15%. Siste året vi dreiv mista vi 20%! Kva skulle dødsårsaken vore om det ikkje var rovdyr? Spælsau er også ei vanleg sauerase i bygda, men når eg spør meg rundt høyrer eg at
dei også mistar store delar av sauehaldet gjennom sesongen. Det er ikkje noko tydleg redusert effekt av auka antipredatoråtferd! Spælsau må jo være ei rase som balanserar mellom god slaktevekt og god fysikk og antipredatoråtferd.
Spælsau er en norsk rase av landrasetypen med et visst innslag av islandsk sau og finsk landrase. Spælsauen er mindre enn norsk kvit sau. Antatt søyevekt er mellom 60og 70 kilo. Spælsauen er lettbeint, hardfør og nøysom, og går godt samlet i flokk. Den har lite lammingsvansker og er en god morsau. Kjøttfylden er ikke så god som på norsk kvit sau. Tidligere var det vanlig at både værer og søyer hadde horn, men dette er nå stort sett borte hos moderne spæl. Den mest vanlige fargen er hvit, med hvit nese og hvite klauver, men det finnes også andre fargevarianter. Det er vanlig at dyrene har kronelokk, dvs. at øverste del av skallen er ullkledd.
I sauekontrollen utgjorde spæl 13 % av søyene i 2006. Det er NSG som driver avlsarbeidet på spælsauen. I 2006 var det ca 15 væreringer med spæl i drift.
Bønder som vel spæl, vel han ikkje fordi han har gode fluktinstinkt. Den har andre kvalifikasjonar, som Kristina seier, slik som mindre komplikasjonar under lemming og gode morseigenskapar. Tap som ein sparar ved å ha spælsau er pittesmå, og dei går uansett under normal tapsprosent (3% for sau og 5% lam) som uansett ikkje blir erstatta. Spælsau har òg baksider som at somme sau har fargaull, som sel til redusert pris også har den dårlegare slaktevekt.
Eg har akkurat vore i Sogn, og fjella er ville og vakre - i motsetning til dei her heime som er heller kjedelege. Dei er gode beiteområde for sauen då. At ein NK sau,
slik Kristina beskriv han, har problem med å ferdast i Sognefjella er lett å forstå, men samtidig har ein god del av sauebøndene i Sogn NKS og dei greier seg forundrande bra, spesielt no etter at dei har gjort eit grovt innhogg i jervebestanden der. At spesielt NKS viser tendens til å sette seg myrfast er nytt for meg. Kva legg du i at dei ikkje greier å navigera seg til betre beiteområde? At dei svelt i hel? Det har eg aldri høyrt om. Kvifor finn eg ikkje artiklar om dette? Her trengst det dokumentasjon!
Statistikken som seier at ¾ delar av sauen døyr av andre grunnar enn rovdyr er svært usikker, då mange av sauane som blir tatt av rovdyr ikkje blir dokumentert tatt av rovdyr og då heller ikkje blir med i statistikken. Som eksempel på dette og som eit stikk mot Provo sin påstand om at bønder får erstatta alle dyr som blir tatt av rovdyr kan eg sitere
rapporten som Kristina viste til.
Ein har også funne dyr med teikn av rovdyrangrep, mellom anna bitt i strupe og skinnet flådd av. Viltoppsynet har vore kontakta, men dei har ikkje funne klare nok bevis til å fastslå at rovdyr har vore dødsårsaka.
Kor grundig skal ein sau vere overhøvla før ein kan si den er teke av rovdyr? Strupebitt karakteriserar jerven, som forøvrig jaktar for underhaldning og for å lære bort jaktkunnskap til avkom. Ein jerv drep
akkurat så mykje den vil, same kva sau den jaktar!
Sitat av
Kristina
Jeg hører om det nesten hver eneste dag; straks en finner et sauekadaver så ser en med en gang etter skader som kan antyde rovdyr, og her er det skyldig til det motsatte er bevist. Og her snakker jeg om bønder i rovdyrfrie soner i Sogn og Fjordane. Faktisk finner jeg det nesten hyklerisk å være så syklig opptatt av rovdyr når 3/4 av problemet ligger i sauen, og dens naturlige instinkter, og ikke rovdyrene.
Lat oss si at det er ditt lam som ligg med sundreven strupe. Vil du ikkje sjå etter om det er rovdyr som har drept lammet du har tatt kjært i mot frå fyrste dag, mata og sett vakse opp? Sjølv om det straffar seg å byggje personlege band til dyra er det vanskeleg å halde seg nøytral når lam på lam ligg att som offer for rovdyr i fjellet når beitesesongen er over. Dette er ei betent sak, noko du sikkert har erfart sjølv då du seier at du har vakse opp med sau og har utdanning innanfor jordbruket. Rovdyr er også eit problem i Sogn og Fjordane, at fylket er ”rovdyrfritt” betyr ikkje at det ikkje er rovdyr der. Fyrst etter at det er skote 44 jerv i perioda 2001-2010 betrar situasjonen seg.
Auka jerveskade i 2008 og 2009 tyda likevel på at konfliktnivået ville halde seg relativt høgt i Sogn og Fjordane. Etter 2009-sesongen med uttak av 11 jerv, inkludert 4 ungar, rekna vi med mindre tap den sommaren. Tapa vart reduserte i Luster og Årdal, men skadane auka spesielt i Leikanger kommune. Vinteren 2010 tok SNO ut ytterlegare 5 vaksne jervar, og beitesesongen 2010 vart den beste på heile 2000-talet.
Tydlegvis har rovdyra ein stor innverknad på tapstala, også i Sogn.
Sitat av
Kristina
Faktisk finner jeg det nesten hyklerisk å være så syklig opptatt av rovdyr når 3/4 av problemet ligger i sauen, og dens naturlige instinkter, og ikke rovdyrene.
Dette er ein gal og til dels skremmande konklusjon. Du meiner at ¾ av tapt sau døydde på beitet fordi dei sette seg fast i myrar, datt ned fjellskrentar og brakk bein? Da har du misforstått veldig mykje.
Hvert år dør om lag 130 000 sauer på beite. Av disse dør om lag 100 000 hvert år av årsaker som sykdom, parasitter som fluemark, ulykker, giftige planter og andre årsaker.
Dette er dødsårsakar som kjem av heilt andre årsakar enn ”sauen og dens naturlege instinkt”.
Lammetapet i områder med den giftige planta rome kan være oppe i 30 prosent.
Rome er ei giftig plante du finn langs heile kysten og innover i vest-Noreg. Flått er også ei plage som
drep sau i tusental. Ein finn den langs kysten og i delar innover på fastlandet.
Fuktig mark og myr, spesielt i Agder er særskilt utsatt, men man finner flått langs kysten opp til Brønnøysund. Også i innlandet, rundt Mjøsa, antar man at flåtten har slått seg til for godt. Det er også påvist flått i indre Sør-Trøndelag.
Fluelarvar er
også noko ein finn på sørvestlandet. Dette er problem som det er vanskeleg å gjere noko effektivt og konkret mot, men bønder kryssar fingrane og
ventar desperat på ei vaksine mot flått. Det som er sikkert er at desse hovudtapsårsakane bit minst like godt på sau med god reaksjonsemne.
Kva hjelp ein statistikk om at 2/3 av sau i heile Noreg ikkje blir drept av rovdyr når vi som lev i heitaste rovdyrhelvete mistar minst 4/5 delar til rovdyr? Det er jo heilt hol i hovudet å seie at ”rovdyr ikkje er eit problem fordi eg har lese at 2/3 av sau i Noreg døyr av andre ting enn rovdyr!” Det er i dei verste beiteområda at det er mindre rovdyr, derfor ser ein ikkje så mykje større tap i dei områda som har meir. Skjønar de kvifor eg er for regionale løysingar?
Sitat av
Kristina
For, nei jeg tror ikke det er realistisk at bøndene skal gjerde inn utmarkene sine. Ikke fordi det er umulig, men fordi jeg tror ikke bøndene kommer til å kjempe for å få midler til det eller for å få det gjennomført.
Det var jo også ein måte å sjå saka på.
Sitat av
Kristina
Men jeg vil tro, at forutenom parasitter og flått (som bønder burde bli flinkere til å behandle), så ligger mye av problemene i NKS' instinkter, dårlige fysikk og potensielt dårlige
navigeringssans.
Ettersom du er den einaste av oss som har agronomutdanning, og som burde vere best skikka til å utrykke deg i denne saka, veit du sikkert at det er særs vanskeleg å behandle flått.
– Vi står egentlig hjelpeløse. Vi finner døde dyr hver dag, både på innmark og utmark. Vi er helt sikre på at det er flått og flåttbårne sykdommer som er årsaken, sier Sørheim til NRK Møre og Romsdal.
Når det gjeld parasittar kjem det ann på kva du snakkar om. Slik det fungerer i dag, der sauen går fritt i utmark er ikkje innvollsparasittar noko problem. Fluelarvar behandlast, men det er ikkje like lett å unngå tap. Flått er kanskje enda vansklegare å behandle, men vi får håpe at samarbeidet mellom Norge og USA ber frukt. Ei vaksine hadde vore storarta!
Eg skjønar ikkje heilt korleis du greidde å vri den artikkelen om til at NKS har dårleg navigeringssans. Ser for meg ein stor, feit sau som godt fornøgd sit med GPSen i handa. Denne artikkelen tek jo for seg problemet med at det er så vanskeleg å finne att sau som er tatt av rovdyr, og at dei tilsynelatande blir sporlaus borte! Nei, sau har heller ein irriterande god navigeringssans, da mange ofte går ned frå fjellet og heim til gards - midt under beitesesongen!
Sitat av
Kristina
Jeg vil også påstå, uten at jeg kan dokumentere dette med noe vitenskap, at bønder generelt har en helt grunnleggende mangel på genetisk kunnskap. Kanskje hovedsaklig fordi generasjonen av bønder rett og slett er eldre enn kunnskap om genetikk generelt, men det er også slik at mange bønder ikke har utdanning. De har lært av sin far, som har lært av sin far, som har lært av sin far... og resultatet er forlengst utdatert kunnskap.
Det er jo ikkje slik at kvar enkelt bonde gjennom generasjonar har avla opp ei eiga sauerase? Noregs fremste innan småfeavl sit i avlsutvalg for dei store organisasjonane som
Norsk Sau og Geit og
Nortura. Dei er rådgivarar og støttespelarar for bønder som avlar opp sau. Kvar er det eigentleg denne kunnskapsmangelen de snakkar om kjem frå? Provo si hypotese om at sau med dårleg reaksjonsevne er problemet til norsk sauindustri? Norske bønder har da minst like god utdanning som bønder i andre land, det er kanskje fordi bøndene har peiling på avl og gener at dei fokuserer på dei eigenskapane som er mest lønnsame. Dei skal då leve av dette!
Du starta dette krosstoget mot norsk kvit sau og norsk saueindustri Provo, du får sjå til å dokumentere påstanden om at auka antipredatoråtferd skal redde norsk saueindustri. Kanskje det hadde vore lettare å finne dokumentasjon dersom den tapsreduserande effekten hadde vore verdt å snakka om.