Jeg var helt uten hundeerfaring, men lommekjent med depresjonen. Om det er tilfellet for deg har du garantert undervurdert hvor mye en valp krever. Etter 3 måneder som hundeeier var det noen som sa at de første månedene med valp, er mer krevende enn samme tidsrom med spedbarn. Det virker ganske riktig.

Selv om valpen sover 20 timer i døgnet, er de siste 4 timene intensive. Valper er mobile katastrofer med null peiling på risiko. Om mennesker hadde så god motorikk ved 2 måneder, ville ingen barn overlevd til voksen alder. Du må passe på hele tiden. De første månedene kommer til å kreve en formidabel innsats, du har et ansvar for å gi hunden gode og trygge vaner som skal vare livet ut.

Jeg ble stormforelsket i valpen min, de første ukene var i lykkerus. Trening og gode vaner var en glede i hverdagen. Etterhvert har du tørka så mye piss på gulvet at du blir frustrert. Du kan stå utenfor i en time og vente på at bikkja skal tisse uten resultat, men 3 meter innenfor døra fungerer utmerket for rebellen. Etter 2 måneder sammen har du blitt hele verden for lille dyret, du kan ikke trekke deg fra ansvaret uten å skade bikkja. Du må stå på minst like hardt de påfølgende månedene, også på de tyngste dagene hvor apatien har tatt helt over.

Tiltaksløsheten som følger med depresjonen er kjip når det går utover det fineste kreaturet i verden. Drit i alt det andre du burde ha gjort, så lenge du klarer å følge opp valpen.

Jeg har alltid slitt med negative tanker som kverner oppi huet uten pause. Hunden min merker når jeg starter opp kverna, da setter han seg foran meg. Aner ikke hvordan han har skjønt alt sammen, men vi går ikke videre før jeg har brutt tankemønsteret.

Depresjonen er like i nærheten, selvmordstankene stikker innom fra tid til annen. Det blir ikke aktuelt igjen før om 12-14 år, statistisk sett. Frem til da skal jeg kose meg med verdens beste lille gutt.

En bil er en stor fordel fra første stund, men til syvende og sist et garantert tap. Ikke kan den gi trøst eller støtte heller.