En kamerat/bekjent av meg opplevde faktisk dette. Ei dame i en av studenthyblene i nærheten som kom hjem fra fylla hadde gått rett inn på hybelen hans, tatt av seg buksa og begynnt å pule'n. Hu hadde faktisk klart å få pikken hans stiv og var godt i gang før han våkna; så teknisk sett var det definitivt voldtekt. Det var første gangen han så dama den kvelden, og de hadde knapt prata før.

Han var ikke hypp på hu i det hele tatt, så han blei litt satt ut og ba hu gå når han våkna. Han blei litt mer påpasselig med å låse døra, men utover at hele greia var litt klein følte han ikke noe videre på det. Regner med jeg selv hadde reagert veldig tilsvarende.

Jeg blir så jævlig provosert av dette spørsmålet som alltid dukker opp at jeg blir helt stum og ganske så fortvilet fordi jeg ikke klarer å komme med et svar jeg synes er godt nok på det.

For på en måte sier du at når man blir preget og skadet av en voldtekt, så er det ens egen skyld. Man har vært så dum å la seg påvirke av holdningene rundt seg slik at noe som egentlig bare er en ubetydelig glipp har blitt en Stor Og Viktig Greie. Ikke bare bagatelliserer du det som skjedde (med meg og mange andre), men du sier i tillegg at jeg er ganske dum som har latt det lage så mye problemer for meg i ettertid.

For det har det ja.

Jeg anmeldte ikke og jeg trodde i mange år at det gikk greit. Men jeg var ustabil, rusa meg, levde vilt, satte meg selv i farlige situasjoner (som medførte nye overgrep). Ingen, inkludert meg selv, skjønte hvorfor jeg var sånn. At jeg til slutt knakk sammen og var nødt til å ta det som hadde hendt på alvor, er noe av det verste og beste som har skjedd meg. Det har ikke vært lett, men det går jo riktig vei på denne måten. Men det skjedde altså ikke før jeg sluttet å bagatellisere og tillot meg selv å kjenne på hva jeg virkelig følte rundt alt som har skjedd.