Som Dawkins er litt for glad i å si: We're all atheists when it comes to Zeus and Thor, we atheists just took it one god further.

Det er kanskje litt misledende å bruke det sitatet, fordi jeg preker ikke; det er ikke en bestemt posisjon jeg fremmer og øsnker å konvertere folk til når det kommer til bevissthetssyn, litt på samme måte som at Ateisme ikke burde være et eget ord, siden det ikke beskriver en posisjon, bare fraværet av en rekke andre.

Bevissthetssynet jeg oppfatter det som at du, Kråkelefse og utvilsomt utallige andre, deler, er litt som religioner: forsøk på å beskrive noe alle opplever, i dette tilfellet bevissthet, men som ikke har basis i virkeligheten. Med at det "ikke har basis i virkeligheten" mener jeg at det ikke er et resultat av observasjoner, tester eller erfaringer, men heller en gruppering eller kategorisering av fenomener under samme begrep. Å tolke dette nye begrepet som noe "håndfast" eller ekte om du vil, blir litt som å se på en religion som noe mer enn livsvisdom fortalt gjennom "eventyr"; å se på gud som en faktisk skaper av universet, muhammad som en faktisk profet eller Vishnu som en faktisk gud med dritmange armer for realz.

La det være sagt at jeg er ikke blindt kritisk til religion, man kan lære mye av dem, og går glipp av mye ved å ignorere dem fullstendig, men samtidig vil jeg si man kan lære mer om universets opprinnelse fra kosmologer enn teologer.

Grunnen til at jeg tar dette opp er at bevissthetens ektehet, er å betrakte som en guds mer-enn-symbolske-eksistens. Det er i den ånd jeg sier: take it one god further, og innse at bevissthet er en illusjon, en forklaringsmodell som ikke lengre hører hjemme i virkelighetsbildet som er tilgjengelig for oss i vårt moderne og opplyste samfunn.