Så kall det noe annet for faen! Giftige maskuline rolleforventninger har blitt foreslått. Bruk det, sånn at vi heller kan diskutere et høyst reelt og skadelig fenomen.

Vil du ha et ferskt eksempel fra i dag? Jeg observerte en polsk håndverker med en sånn enorm vinkelsliper på 2.5kW og en granittblokk som han var i ferd med å dele. Vernebukser? Nei. Støvmaske? Nope. Vernebriller? Selvsagt ikke. Hørselvern? Njet!

Så jeg spurte ham om hvorfor han ga faen i helsa si på den måten. Svaret jeg fikk kokte ned til at verneutstyr var for kvinnfolk, homser og svake menn - så som nordmenn. Et svar han fascinerende nok klarte å levere på en ganske hyggelig måte! Derfor pressa jeg ham litt på det der, og spurte hva det var som var så jævla mandig ved å bli døv og blind. Jeg har nemlig aldri ansett hvit stokk som spesielt kult. Da erkjente han faktisk at han hadde en tinnitus fra helvete på det høyre øret og at det var plagsomt. Og han kunne nå vedgå at det sikkert var lurt å passe litt på hørselen sin og at han burde gjort mer for å beskytte seg da han var yngre, sånn egentlig. Og en masse platte unnskyldninger om at det er for mye stress å passe på, og at det var for sent å ta vare på det han hadde igjen nå, at han var så gammal at han sikkert snart skulle daue sånn som han røyka lell - og han ville helst ikke bli sett av kolleger med "orange pyseboller på ørene". Og, kanskje viktigst, at ekte mannfolk ikke er redde for litt risiko.

Ja, en del folk tror at et minimum av selvoppholdelse er feighet. Den som intet våger, intet vinner og alt det der. Men hva har du egentlig å vinne på å ødelegge helsa di? Du er nemlig ikke tøff om du får øyet ødelagt av steinsprut fordi du er for dum til å ta på et par briller, du er ikke knallhard om du kvester beinet ditt med elverktøy. Selv de som driver med basehopping ser seg for før de krysser veien! I basehopp har du noe å vinne, så som adrenalinrush, mestring og frihetsfølelse. Å bli overkjørt av bussen er derimot bare unødvendig og teit. Det eneste man kan vinne på å ikke bry seg om helsa si på byggeplassen er en slags anerkjennelse fra andre som tenker likt. En anerkjennelse som kommer fra et tåpelig tankesett om hva mandighet er og hva det ikke er. Paradoksalt nok er det nettopp feighet som får folk til å mot bedre vitende ta unødvendige sjanser med liv og helse for å passe inn i ei gruppe! Det er langt modigere og langt mer individualistisk å se forbi gruppas snevre dogmatisme og selv ta ansvar for eget liv.

Synes du dette var et urimelig eller uinteressant eksempel på giftige maskuline rolleforventninger? Er det bare BS? Opplever kvinner de samme forventingene på byggeplassen? Ideologisk vissvass uten substans? Nei?