View Single Post
Mye gode argumenter her som absolutt har sin plass i diskusjonen. Jeg har litt dårlig tid og konsentrerer meg derfor om å svare slashdot og mortalf, ettersom disse nok klart representerer det største avviket fra mitt eget synspunkt.

slashdot:
Du peker på dette med muligheter for selvrealisering i posten din. Hva gjelder begrepet "selvrealisering" virker det som om vi er enige i at dette innebærer det å bli klar over sine evner og på bakgrunn av dette leve et liv man faktisk har lyst til.

Du sier at det å gå hjemme, vaske, passe unger osv ikke er selvrealisering for så mange. Med dette synes jeg du stigmatiserer hjemmeværende kvinner i litt for stor grad. Det arbeidet disse gjør vil være essensielt for familien og det å oppdra barna bør sees på som en krevende oppgave som forutsetter mye omsorg og ikke minst gode menneskelige kvaliteter. Jeg kan være enig i at en slik tilværelse ikke er noe som passer for alle. Men det er heller ikke utgangspunktet for diksujsonen at alle kvinner skal være hjemme, det er snarere et spørsmål om de som faktisk vil dette og som føler de passer til dette skal ha muligheten til det.

Jeg viser også til mitt første innlegg hvor jeg presiserer at jeg med den tradisjonelle kvinnerollen i det moderne samfunnet ikke sikter til femtitalls-husmoren, men gjerne en som hovedsakelig er hjemme med barna i oppvekstårene mens hun har en deltidsjobb. Noe jeg her kanskje burde ha nevnt er at jeg ser for meg at hun ettersom barna blir eldre og familien kommer ut av den kritiske etableringsfasen gjerne må gå over til en fulltidsstilling. Dette kunne jeg presisert bedre og tar selvfølgelig selvkritikk for det.

Videre sier du at problemet ikke knytter seg til selve rollen, men at kvinner er opplært til at en slik rolle er ok. Dette er jeg nødt til å si meg uenig i. For min generasjon (tidlig tyveårene) framstår det som mer tabu at kvinner er hjemmeværende, spesielt kommer dette til uttrykk blant intelligensiaen og typiske akademiske miljøer. Jeg går selv på et tidligere typsik mannsdominert yrke som er nokså karriererettet. Denne utdanningen har idag en kjønnsfordeling med 60 prosent jenter mot 40 prosent gutter. Denne positive utviklingen som viser at kvinner idag både bør, skal og ikke minst kan aspirere til karriereorienterte yrker framstår for meg som et klart kontra-argument til din påstand om at kvinner flest idag velger å "ta til takke" med en rolle som hjemmeværende.

Du nevner også at du ikke kunne tenkt deg å være sammen med en jente som velger å leve slik. Dette er forsåvidt greit, men har liten relevans for diskusjonen. Jeg gjentar meg selv og sier at folk er forskjellige.

mortalf:
Posten din likte jeg godt ettersom den faktisk fikk meg til å gå en runde med meg selv for å vurdere om de motivasjonene du nevner for å ha mitt standpunkt gjør seg gjeldende i mitt tilfelle. Etter litt tenking kom jeg fram til at dine påstander ikke er passende hva gjelder meg selv.

For det første er det her ikke snakk om mitt levesett. Jeg lever ikke i et slkt forhold og kommer mest sansynligvis ikke til å gjøre det heller - selv om det ikke hadde gjort meg noe. Du sier at folk som lever slik "snur på flisa" og angriper de som har kjempet for kvinenrs rettigheter. Dette kan kanskje være tilfelle i noen enkelttilfeller, men idioti må en kunne forvente fra alle kanter i en diskusjon. For å gi et parallellt eksempel for de som representerer det andre ytterpunktet her; "det verste er menn som påberoper seg å kjempe for kvinners rettigheter, men som egentlig ikke mener det og som kun har den motivasjon å lettere få seg noe hos det motsatte kjønn". Ikke misforstå meg her, jeg sier på ingen måte at dette gjrø seg gjeldende i ditt tilfelle. Jeg er bare ute etter å illustrere et poeng.

Du anklager meg videre for forakt mot feminister. For å klarere - jeg støtter kvinnenes kamp for likestilling, men dette bør ikke gå på bekostning av enkeltindividets frihet.

Den siste bemerkningen din rundt viljen til dele pensjonspoeng synet jeg blir litt flåsete, ettersom du forutsetter en midtlivskrise hvor jeg "løper etter 19-åringer igjen". En slik midtlivskrise ville jo kunne oppstå i et hvert forhold, uavhengig av om kvinnen i forholdet er hjemmeværende eller ikke.