Jeg tror ikke direkte på bibelens "individet Gud", som han (iallefall av ateister...) blir betraktet som. Jeg tror på den påvirkningen kristendommen har hatt på vår kultur og tenkemåte, og velger å omfavne det gode i det. Den politiske makten kirken har hatt opp gjennom årene, på godt og vondt, har preget mennesket og samfunnet og også de som stiller seg kristisk eller fornektende til et religiøst livssyn. Kirken har i vår tid liten politisk makt og ingen særlig negativ innflytelse i den grad den hadde før, det er ingen vits i å være bitter for enkeltmenneskers maktbruk de tidligere århundrene. Sett heller pris på den gode påvirkningen kristendommen har hatt på kirken og samfunnet. Det handler også om å akseptere og være positive til hvem vi er selv.
Hadde vi i lenger tid fortsatt å tro på norrøn mytologi hadde nok Norge sett ganske annerledes ut i dag. Vikingenes svar på de ti bud ville vel stå stikk i strid med kristendommens, og det moderne samfunn. Tenk om vi heller hadde vært påvirket av en overbevisning om at måten å komme til "himmelen" (eller valhall) var gjennom vold. Det står i stor kontrast mot kristendommens formaninger om godhet og nestekjærlighet. Og jeg iallefall, er overbevist om at vi ikke hadde kommet like langt innen vitenskapen og moderne sivilisasjon uten en trosretning basert på kjærlighet og godhet hehe
Når det kommer til mitt eget livssyn så kan jeg si at jeg er kristen av kultur og verdi, men ikke av religion. "Gud", hvis jeg skal kalle den øvre makten det, er for meg den kollektive eksistensen som binder oss alle sammen. Eksistens slutter ikke og begynner ikke. Så lenge vi er en del av den vil vi aldri slutte å eksistere. Jeg kan også kalle meg en fri tenker, men er klar over at alle mine tanker stammer fra en underbevisst påvirkning av kultur opplevelser og mennesker rundt meg, og forsøker å være meg så bevisst som mulig på disse og velge ut det gode i påvirkningene. Og å være glad i kulturen som har preget meg for i det hele tatt å kunne være glad i den jeg er.