Ja kanskje jeg er sjalu? For at har møtt motgang i livet og har blitt nødt til å kjempe meg frem og opp i systemer og i det hele tatt.Klart at det er enkelt å tenke på de som har hatt det lett hele livet og bli sjalu.

Men samtidig så er jeg glad for at jeg ikke er den personen i underetagen her... Man trenger å føle at man mestrer og klarer noe her i livet.Det har i hvertfall gitt MEG mye. Men i tunge stunder så har jeg vært sjalu-ja!


______________
Trådstarter (og en del andre der ute): Hvorfor la slikt destruktivt sinne tre frem i dere og mørklegge kvelden? Om dere tror flesteparten av disse unge trygdede slynglene er superfornøyde med tilværelsen sin i mens de ”ler hele veien til banken” og alt bare er fryd og gammen, ja så bør dere nok tro om igjen. Jeg tenker at det har sine dypere grunner til at enkelte bare kan gi opp det å være ute i jobb eller skole sammen med andre mennesker, og i stedet velge å bli hjemme, gjerne helt alene, og motta tabubelagte støttepenger fra staten…

Jeg tror mye av denne bølgen med trygdet ungdom kan skyldes hvordan det moderne samfunnet er blitt. Fra første dag er alt bygd opp som et slags mekanisk system man skal gjennom. Dette passer ikke for alle. Bare ta en titt på barna som får slengt diagnoser som ADHD etter seg. Selv om vi i dag har et samfunn hvor man kan være åpen om det meste til hverandre, så er det ikke lenger slike nære små lokalsamfunn som var vanligere før. I stedet har vi nærmest et eneste stort et, der folk farer lange veier på kryss og tvers av hverandre hver eneste dag. Naboer samarbeider ikke gjennom hverdagen, og har ellers lite felles kontakt. Dette fantastiske ”fellesskapet” som Jens Stoltenberg prater om ser jeg fint lite til. Jeg har nok en helt annen oppfatning av hva et fellesskap faktisk er. Og jeg tror det er nettopp her problemet for mange ligger. Vi føler oss ikke som en del av et fellesskap – en stamme om man vil. Opplever hele dette store ”jaget” som svært unaturlig og ubehagelig. Ja unødvendig komplisert. Og henger man ikke med på bølgen, ja så faller man av. Da lurer ofte depresjon og angst like rundt hjørnet. Og man blir kalt syk, selv om man innerst inne kan være frisk som få.

Dette er mine tanker, og kanskje virker de helt fjerne og utenkelige for dere der ute som lystig spretter av gårde på skole og jobb som om det skulle vært den mest naturlige tingen i verden - men slik er det nok ikke for alle og enhver. Dessverre registrerer jeg ofte at det da er veldig lett for enkelte å slenge ut hjernedøde fraser om at man skal ”se å ta seg sammen” og ”komme seg ut i noe”, uten noen som helst forståelse for hvordan andre mennesker opplever verden.

Jeg føler meg gjenfødt fra en annen tid,
der små lokalsamfunn stod i fokus.
Har vanskeligheter med å tilpasse meg.
Prøvd jeg har, men mislyktes.
Gang på gang.

^^^^
Trist du har opplevd dette!! Og det er ikke slike tilfeller jeg snakker om. I dette tilfellet så snakker jeg om en person jeg kjenner godt og jeg VET at han snylter. Og i og med at HAN snylter...så regner jeg med at det er fler her i landet. Han er nok neppe alene om dette tenker jeg.

_______________________________
Sitat: Originalt skrevet av WeedwackerVis innlegg
Det er iNGEN grunnen til og vere ufør viss mann ikke mangler begge armer og begge bena.
Annet er snylting og shit.
Sånn som uføretrygda fungerer i dag, så kommer det ikka bare an på om man teoreisk er i stand til å kunne utføre en eller annen hvilken som helst liten jobb. Man må også ha en reell sjanse til å faktisk bli ansatt et sted.

Det er dette punktet som gjør at det blir for vanskelig for noen. For eksempel kan de kanskje jobbe 30% i snitt - men de aner ikke når de kan jobbe og når de ikke kan. Det er ingen som ønsker å ansette noen som ikke kan fortelle når de kan jobbe.
Har du en funksjonshemming/sykdom så stiller du ofte bakerst i jobbsøkerkøen fordi du er en risiko for arbeidsgiver (du blir kanskje mye sykemeldt, kanskje vi må bruke tid og penger på tilrettelegging etc).

Altså kan du ha arbeidsevne men ikke inntektsevne - og det er inntektsevne som ligger til grunn for navs avgjørelser.

Det er derfor det er så viktig at alle bidrar for samfunnets beste, også arbeidsgivere. (Men sånn som regelverket er i dag, så har jeg stor forståelse for at arbeidsgivere ikke ønsker å ta unødig risiko med ansettelser.)

Sitat: Originalt skrevet av FarmerJoe
Er du i det heletatt klar over hva som må til for at han kan få innvilget en slik periode på, AAP? Kan forøvrig også nevne at man ikke motta AAP lengre enn fire år.
Er veldig enig i det du skriver (og syns det TS beskriver høres rart ut), vil bare nevne at det går an å få AAP mer enn fire år.

^^^^
Ja jeg er klar over dette...Jeg har selv vært der i startprosessen av min "trygdekarriere". Noe må til og han hadde det som skulle til, men nå er den grunnen borte fordi han har gjort noe med det.

En annen ting..vil bare nevne det at NAV er ikke så raske heller.. Har hørt om flere tilfeller der det går laaaaaaaaaaaaaAAANG(!!) tid før de får folkene ut i arbeid eller hva nå enn de skal frem til. I mitt tilfelle så var det at jeg skulle møte min saksbehandler i NAV en gang annenhver uke å SPISE PÅ KAFE IMENS VI SNAKKET OM HVA VI SKULLE GJØRE. Dette varte å gikk-uten at vi kom frem til noe.Heldigvis hadde jeg en oppegående mor som sa fra at nei vettu hva... nå må noe skje snart...få jenta ut i jobb eller ett eller annet(var yngre på den tid så jeg hadde ikke greie på dette..heldigvis tok mor tak). Først da skjedde det noe.
__________________----
Ignored Det handler vel ikke om hva man fortjener her i livet, man får det man får. Og diverse mennesker kommer alltid til og få mer en deg. Tror man kan legge til rette for hva vedkommende "gidder" å gjøre for seg selv i et velferdsforhold med NAV.
^^^^
ja det vil alltid være noen som får mer.Men jeg synes det er frustrerende at en som sitter på ræva og gjør ikke en dritt skal få mer enn en som jobber og står på!!!!