Buddhisme er ingen dum innfallsvinkel, mange av de tenkerne jeg har listet opp ovenfor har les sin skjerv med buddhisme.
F.eks Schopenhauer, filosofihistoriens største dystop og "livshater" ble tydelig inspirert av buddhisme.

Det du nevner med å få ut ens potensiale, er en tanke som jeg har mye sympati for, men den stiller også vanskelige spørsmål.
Å få ut sitt potensiale krever forsakelse av goder, strev etc. Hvordan skal man så få motivasjonen til å forsake disse godene etc?
Det er her skoen presser i mine øyne...
Hva får man eventuelt igjen for å strebe mot perfeksjon?
Selvtilfredshet?
God samvittighet?
Det eneste som skiller dette målet fra ren hedonisme er samvittigheten, og denne kan lett skjules..
Det er dette som er min "mening i livet" per nå - altså å få ut mitt potensiale -, men jeg klarer ikke å si at det tilfredsstiller mine krav..

Samtidig så er det i øyeblikket man trenger motivasjonen...
Det er når jeg skal velge å lese, fremfor å se en film, at jeg trenger motivasjonen til å ta valget som leder mot målet jeg har valgt.
Om jeg hadde visst at jeg kom til å bli brent i evigheten om jeg ikke fikk ut potensialet mitt, så hadde ikke valget vært vanskelig..
Det er vel her jeg har størst problemer, og det kan kanskje være at jeg har urealistiske krav?
At jeg ikke kan forvente å finne en slik kraft?

At det er trist å høre at slik kontemplering fører til fortvilelse og angst kan jeg forstå, men det er vel et velkjent historisk faktum at det er slik; samidig så er det også et historisk kjent faktum at de som møter disse spørsmålene for alvor ofte har en usedvanlig kraftig livskraft...
Kanskje det er problemet? At livskraften som trengs for å ta slike spørsmål på alvor, fører til at man sakte brenner opp innenfra?