For min del handler det om å vite, framfor å tro. Jeg vil heller leve med realiteten (les: min realitet), enn å tro på noe, fordi jeg håper det er sånn. Selvfølgelig er jeg, som alle andre, svært bekvem med tanken på et paradis kalt himmelen ventende etter mitt siste åndedrag, men å derfor skulle tro blindt på det, blir for meg ønsketenking. Jeg mener at man etter døden forsvinner, på samme måte som en ikke eksisterte før man ble unnfanget. Derfor er det viktig å leve mens man kan, og være med sine nære, ettersom i minnene deres er det eneste stedet du fortsatt "eksisterer". Tilfeldigheter ser man overalt i naturen, så slik aksepterer jeg at jeg selv er en tilfeldighet, men lærer også at jeg er en del av noe større, et økosystem.