Vel, hvordan takler du tanken om å være en viljeløs brikke i et uendelig spill?

Hvis du tror på en allmektig entitet, så tror du også på et deterministisk univers. Ingenting av det du gjør er fritt fordi guden du tror på
a) vet hva du vil gjøre før du gjør det og
b) bevisst skapte deg og universet forøvrig akkurat slik at han vet du vil handle på akkurat den måten.

Fri vilje er rett og slett fullstendig inkompatibelt med idéen om allmektighet. Det alene betyr ikke at guden nødvendigvis er ond, men det betyr at akkurat du er like uvesentlig som et hvilket som helst sandkorn ellers i universet. Allmektighet er imidlertid også logisk umulig; det er trivielt å sette opp et logisk paradoks som motbeviser påstanden. Klassikeren er hvorvidt den aktuelle guden kan skape en sten som er så stor at han ikke kan løfte den, og enten svaret er ja eller nei, så er han ikke allmektig. En annen, og langt mer alvorlig variant, er Epikurs paradoks:
Ymse religiøse filosofer har brukt de siste par tusen årene på å prøve å vri seg unna slike enkle problemstillinger som dette. Felles for deres 'resultater' er at de er ekstremt kompliserte avhandlinger på altfor mange sider. Folk flest faller av halvveis i utledningene og gir opp. Hvis man derimot følger argumentene fra punkt til punkt, så finner man alltid en logisk brist. Ofte foreligger den som et pent skjult sirkulærargument, andre ganger har de endret definisjoner midtveis i utlendingen. Noen ganger er det bare svada og tåkeprat uten noe meningsinnhold overhode.

Allmektighet er umulig. Så enkelt.

Så, hvorfor er jeg så opptatt av å hamre inn akkurat det budskapet? Det er fordi uten allmektighet, så faller hele motivasjonen din for å tro fra hverandre. Du skriver dette,
hvilket er nokså normale følelser. Problemet er bare at ved å finne opp en eller annen løsning i form av religion, så har du ikke oppnådd annet enn å flytte hovedproblemet og innføre en hel serie med andre.

Slik jeg ser det er mitt liv i den store sammenhengen kort og meningsløst. Universet ble til ved en tilfeldighet, og etter det vi vet vil også det en dag bli borte og ingen vil være der til å sørge over dets bortgang. Men det hindrer oss ikke i å nyte livet her og nå! Det hindrer oss ikke i å kikke på stjernehimmelen og virkelig se. Har du noensinne sett Melkeveien? Hvis svaret er nei bør du planlegge en tur til en plass med liten lysforurensning; det er verdt det.
Livets mål er hva vi gjør det til. Maslow definerte behovshierarkiet og våre behov er høyst reelle, selv om de bare skulle være genetiske krumspring skapt gjennom en lang rekke tilfeldigheter. Vi har et behov for mening og sannhet, og derfor har vi i ledige stunder funnet opp religion for å gi oss svar. Men religion gir ingen svar man kan stole på. Vitenskap derimot... Vitenskap funker!
Slik jeg ser det er kunnskap derfor å betrakte som et mål i seg selv og i den grad vi kan snakke om moralske begrunnelser for det vi gjør, så burde det å øke menneskehetens totale kunnskapsmengde være det ultimate målet.

http://zenpencils.com/comic/52-phil-...ome-to-science