Hei!

Dette er et lengre innlegg som i bunn og grunn diskuterer følgende to rimelig kontroversielle påstander:

1. Muslimer har faktisk gode, genuine grunner til å ikke like oss.
2. Gitt hva vi har gjort mot sivilsamfunnet i Irak, og gjør mot sivile i Pakistan og Yemen, er det egentlig så urettferdig å angripe sivile tilbake?

-------------------------------------------------------------

Innledning

Først, jeg er fullstendig klar over at muslimsk terrorisme for det aller meste treffer mål i muslimske land.. selv om man kan stille spørsmåls om i hvilken grad bilbomber i Baghdad er terrorisme, og i hvilken grad de bør sees på som resultat av sekteriske kamper (kamp om innflytelse mellom grupperinger, klaner og religiøse grupper). Jeg tar uansett utgangspunkt i terrorisme mot vestlige mål når jeg skriver her, fordi det er det som er interessant for oss.

For det andre, så liker jeg lite hvordan muslimsk terrorisme framstilles som uforståelig. Min gjennomgående erfaring er at ting aldri er uforståelig, og at folk i særdeles liten grad er irrasjonelle. Når folk kommer med meninger som er veldig annerledes enn majoritetens har de alltid en grunnleggende annerledes virkelighetsforståelse. Ofte er det ikke store forskjellene man trenger før resultatene blir særdeles annerledes. Breivik mente jo for eksempel at muslimer er genuin trussel mot våres samfunn og at de aktiv forsøker å ta over. Virkelighetsfjernt piss mener jeg, men det er faktisk imamer i europa som har ymtet frampå med tanker som dette. Tar man utsagnene de beviselig har kommet med for god fisk, er det ikke langt over til resten av tankene han tenker.. og tilsvarende fucka konklusjoner. Jeg tror å fokusere på små deler av virkeligheten uten å se på helheten er første steget til rare konklusjoner.

Når noen kommer med meninger som framstår som veldig rare, tror jeg dermed at det er ikke debatt om sak man trenger;
men å finne ut hvor forskjellene i hvordan man ser på virkeligheten er. Eller sagt på en annen måte er; når det er vidt spenn
i konklusjonene er det som regel tilsvarende vidt spenn i premissene man har satt.

Perspektiv

For å forstå det underliggende sinnet mange muslimer har mot vesten må man se ting deres perspektiv.

Først. Nordmenn snakker ofte om Asia som et sted. Jeg synes alltid det er rimelig merkelig. Fra mitt synspunkt har f.eks. Thai-kultur mange flere fellestrekk med afrikansk kultur (uhøytidelig, morsom) enn med nord-øst asiatisk kultur (rigid, regelstyrt). For veldig mange muslimer blir det på samme måte med Vesten. De ser ikke USA, Sverige, Norge og Italia. De ser vesten og den hvite mann. Jeg synes egentlig det er fair nok.

... men det har ganske store konsekvenser for hva de synes om oss. De dømmer vesten, ikke Norge. Det er særlig upraktisk fordi Irak-krigen er og var grunnleggende umoralsk. Guantanemo og Abu Ghraib var også grunnlegende umoralske. De andre involveringene våre er jeg også generelt kritisk til; men der er det iallefall for det meste både for- og mot-argumenter.

Det er også viktig å få med seg at særdeles få muslimer har fått med seg nøyaktig hvor store demonstrasjoner det var i særlig Europa, men også USA og Canada mot Irak-krigen. Fra deres synspunkt er det rett og slett ikke forskjell på det myndighetene våre gjør og hva vi gjør. Om det er rettferdig er egentlig et veldig, veldig godt spørsmål.

Vi lever jo tross alt i demokratiske samfunn, hvor politikerene våre står til ansvar for oss. Det er jo hele grunnprinsippet i demokratiet, så når vi sender militæret vårt for å drepe andre.. har de ikke et poeng når de angriper vår sivil-befolkningen tilbake? Jeg må innrømme at jeg er genuint usikker her. På den andre siden gjør myndighetene våre også mye som ikke har spesielt stor støtte i befolkningen, så man kan kanskje begrunne at vi som sivilbefolkning ikke burde stå til ansvar for hva politikerene og militæret vårt har gjort.. men det er virkelig en fallitt-erklæring for demokratiet vårt.

Hvorfor liker de oss ikke?

Et viktig poeng er at rivaliseringen mellom Islam og vesten har vært definerende for den arabiske verden i mange år. Vi kjempet om kontroll over Jerusalem i mange, mange hundre år før vi (fra deres synspunkt) endelig vant når jødene opprettet Israel for 60 år siden.. så det som har skjedd i siste årene nører opp under følelser og konflikter som er veldig gamle.

I det siste har vi angrepet Ghadaffi (som var dypt elsket i mesteparten av Afrika og særlig av Nelson Mandela (link: bbc)), angrepet Irak; hvor vi ikke bare angrep og okkuperte, men også i praksis demonterte de få statlige institusjonene som var når vi nektet medlemmer av det gamle Baath-partiet (partiet til Saddam) å jobbe for staten. Vi har også ødelagt Jemen (se siste aftenposten innsikt (forsiden her)) og krigføringen vår i Afghanistan (som faktisk har blitt et bedre land å bo i) ser ut til å ha bi-effekten av å destabilisere og ødelegge Pakistan nå.

Når Iran i tillegg anser USA som deres erkefiende, på grunn av USA's sterke militære støtte til den ytterst blodtørstige diktatoren som styrte der før den islamske revolusjonen.. og vesten til en viss grad har støttet svarte Sør-Sudan i deres kamp mot arabiske Sudan.. så vel, vi har systematisk vært særdeles ikke-spesielt-hyggelig mot den muslimske verden.

Er dette en god nok forklaring?

Nei, at-de-ikke-liker-oss er ikke i nærheten av god nok forklaring på terrorismen. Det er derimot bakteppet for hva som skjer. Uten forståelsen av hvordan de ser verden og hva vi har gjort mot dem blir det dønn umulig å skjønne noe som helst av hvordan de tenker og resonnerer. Selv om jeg tror det er dønn umulig å komme med noen helhetelig forklaring på islamisk terrorisme, fordi det er mange forskjellige grupper, grupperinger, etnisiter, nasjonaliter og enkeltindivid som alt er vevd sammen i komplekse årssaksammenhenger; kan jeg nevne noen ting jeg tror har påvirket det:

Et dypt og gjennomgående problem i den arabiske verden er økonomisk stagnasjon. Samfunnene har vært kontrollert av diktatorer, deres utvidede familie og klan-struktur; noe som gir enkelt-individer særdeles få muligheter til å tjene penger og lage seg verdige liv. Klarer man faktisk å skape noe og tjene penger blir man en politisk trussel og knust. Mangelen på skille mellom økonomi og politikk har kort og godt stagnert verdiskapningen. Selv om fattigdom i seg selv ikke er noen forklaring jeg kjøper, så er mangelen på mulighet til å påvirke eget liv en forklaring jeg har litt tiltro til.

Selv Saudi-Arabia, som er styrtrikt, lider av dette problemet. Rigid samfunnstruktur, ingen muligheter til å skape noe selv.. kombinert med en befolkningseksplosjon som gjør at gamle måter å organisere seg på er under sterkt press; tror jeg har skapt en veldig sterk følelse av frustrasjon man ikke finner tilsvarende til i andre fattige områder.

Den arabiske verden har også noen rimelig unike sosiale problemer, som kort og godt ikke finnes andre steder. Den er såpass kjønnsegregert at utenom giftermål har den jevne araber null muligheter til å se, prate med eller ha noe som helst å gjøre med kvinnfolk utenom de i direkte familie. Kombiner dette med særdeles høye priser for medgift (som i store deler av Afrika, man kjøper kvinnfolk), arbeidsledighet og særdeles få muligheter til å tjene penger så har du en veldig interessant situasjon. Mange arabere har i det hele tatt særdeles få muligheter til å noensinne ha noe som helst med damer å gjøre. Det er ikke godt for menn.

Når det gjelder muslimer i Europa og USA står mange av dem ovenfor en veldig komplisert identitetskrise. Hvor passer de inn? Jeg kjenner etterhvert ganske mange pakistanere; de er særdeles høflige og skikkelige folk, ofte med kvinnesyn som stemmer særdeles godt overens med besteforeldrene mines. Damer og menn er forskjellige, har forskjellige plikter og ansvar; men er i bunn og grunn verdt like mye. Det er ikke akkurat det samme som jeg så når jeg jobbet på Hellerud VGS eller bodde på Grønland. Norsk-Pakistanere født i Norge har kort og godt enda mindre til felles med Pakistanere enn de har med etniske nordmenn.

Jeg tror denne mangelen på identitet, muligens kombinert med frustrasjon over å ikke lykkes i vårt samfunn kan få særdeles merkelige utfall. Jeg tror også mange av dem møter særdeles merkelige forventninger fra hjemlandene deres; de har kanskje forventninger fra foreldre de ikke helt har riktig kontekst for å skjønne og forventninger fra venner og bekjente som er fornorsket.. vel, man kan kanskje skjønne at de velger å forenkle verdensbildet litt sitt. Vi gjør det iallefall nok selv.