Ble feil av meg å skrive at han ikke er alkoholiker, er vel jeg som fortsatt prøver å bagatellisere det og prøve å få det til å høres mindre ille ut enn det er, kanskje. Vet ikke. Jeg har dårlig samvittighet og er sint på meg selv fordi jeg ikke har brydd meg mer, men det er så vanskelig å gripe tak i det. Det har ofte vært søvnløse netter på grunn av bekymring, natt til i dag var jeg veldig bekymret fordi han plutselig ble utilgjengelig (og vanligvis er jo han alltid det) og da skjønte jeg at nå er det på'an igjen. Og jeg er som sagt redd for at han skal dø. Han tar ikke vare på seg selv og helsen hans er elendig.

Skal sjekke ut linkene og kanskje ta kontakt med familievernkontoret, eventuelt rustelefonen. Sjekke om det finnes et tilbud eller et sted jeg kan møte opp her i byen og snakke med noen. Jeg trenger råd angående hvordan jeg skal gå frem og hvordan snakke med han uten at han føler at det er et angrep eller en psykologtime der alle problemer i verden skal løses, for jeg tror han gjør det og at det skremmer han. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke påføre han skam eller få han til å føle seg jævlig for jeg vet han gjør det fra før. Og ja jeg vet som sagt at han må ville dette selv for at det skal fungere, og akkurat det vet jeg ikke om han vil. Jeg vet ikke hva som er sant eller hva som er løgn, følger som sagt veldig mange løgner med denne drikkingen.

Jeg kommer aldri i verden til å bryte kontakten med han. Jeg er glad i han og jeg bryr meg og selv om dette skaper bekymring og mye negative tanker og følelser hos meg så er han viktig for meg også. Det er ikke mitt liv som blir ødelagt, det er hans og jeg kan ikke sitte og se på at han ruinerer seg selv. Jeg har gått mange år i terapi selv og har mine strategier og måter å takle ting på og jeg fikser det her. Det er verre med han som har drukket bort problemene sine siden han var ungdom....