Du har misforstått litt, det er ikke så at et menneske våkner opp en dag, føler seg kjip og jævlig egoistisk så han tar sitt eget liv - hold opp med det tullet der. Jeg er så lei den innlærte frasen at de som tar selvmord er egoistiske, at jeg kan ikke få sagt det. Er det ikke litt egoistisk av de nærmeste å ha et godt følelsesliv mens vedkommende selv har det miserabelt?

Den sorgen de etterlatte opplever, trigger sjeldent til selvmord. Hva måtte da til for at en gjør slutt på livet. Er det de etterlatte som må ta på seg ansvar siden deres kjærlighet er verdt mer enn vedkommendes liv? Betyr det at uten disse forutsetningene er livet verdiløs? Det er vanskelig å få overtalt en miserabel til å holde ut basert på det utsagnet siden han sikkert er enig med deg i at livet hans er verdiløs.

Det er nyttesløs prosjekt å lære en til å bestemme over sitt eget liv uten at vedkommende bestemmer over sin egen død liketil. Hele livet læres vi opp til å ta egne valg, men når valget handler om død er du ikke lenger stemmeberettiget. Er klar over at det fins perioder i livet der vurderingsevne er sterkt svekket, men det blir egentlig paradoksalt at du har rett til å bestemme over ditt eget liv men ikke død. Disse to henger jo som hånd i hanske og jeg velger å tro at det ene bestemmer over det andre. Enten er du levende, ellers er du død. Jeg fastholder meg retten til å leve, ergo fastholder jeg retten til å dø også.