Vi, altså Norge, tjener ikke noe på det, men ettersom denne krigen og dens utfall representerer eller utgjør en betydelig og irreversibel svekkelse av den alliansen vi er en del av (Norge-Europa-USA), er det nå utbredt i Vesten en hektisk følelse av at man må gjøre noe, idet Norge som alltid villig bidrar med noen kroner, man vet bare ikke hva.

Hele miseren skyldes at man hele konflikten igjennom ikke har forholdt seg til hvordan verden er, men til hvordan man vil at den skal være. At Russland ikke hadde annet valg enn å stå stille og se på mens “overlegne NATO” kunne gjøre hva de ville i Ukraina på tvers av russiske interesser, at mektige vestlige sanksjoner ville få såvel den russiske økonomien som regimet til å kollapse innen kort tid, at Russland ville tape på slagmarken og uansett ikke hadde ressurser til å føre noen langvarig krig (Russland gikk som kjent tom for missiler allerede en måned ute i krigen, ifølge en samstemt skare av “analytikere”), var ikke basert på empirisk evidens og faktuell analyse, men var ideologiske slutninger som måtte være sanne, og som det aldri ble følt nødvendig å finne belegg for.

Men kronasjene Norge blar opp er ikke ubetydelige. Norge gjorde noe.