Gamerkompisen min er på AAP for n'te år på rad. Jeg sa aldri at han var blitt ufør.

Gamergjengen spanderte en granca tur på han i august da han hadde bursdag. Selvom han sjeldent snakker om følelser så er han trygg på sine nærmeste.

Tar man 100 VGS dropouts og setter de foran en PC i 15 år så tror jeg langt under halvparten klarer å komme seg tilbake til arbeidslivet/samfunnet, uavhengig av diagnoser.

Men når man bor i kjelleren til mamma så er det jo chill å få AAP. Det var iallefall tankegangen hans de første åra.