Morsomt at du advarer mot new age-shit for det er akkurat samme følelse jeg får når jeg skal beskrive min opplevelse som heller mot noe av det samme som jeg forstår av din. Jeg har alltid vært åpen for saker og ting, men samtidig rimelig skeptisk for såkalt new age og annet jeg har regnet for svada. Jeg skulle derfor få meg en salig oppvekker i det jeg og en kompis, for omtrent et år siden, i første omgang inntok 2g fleinsopp hver, for så å finne ut at dette ikke var nok, endte opp på en dose på rundt 3g hver i tillegg. Umiddelbart etter andre inntakelse følte jeg meg skikkelig dårlig og ønsket i grunnen at jeg hadde latt vær og bare gått og lagt meg. Jeg kom så til å tenke på at om jeg hadde den innstillingen kom det hele til å gå rett til helvete og jeg satte meg derfor instinktivt i medtiasjonsstilling (jeg hadde ikke bedrevet meditasjon på dette tidspunket, annet en ett forsøk mange år tidligere). Etter det som jeg oppfattet som et par sekunder kjente jeg en kribling i ryggraden som spredte seg til hele kroppen og det føltes ut som om jeg brant opp innvendig, hvorpå jeg "mistet" kroppen og selvet, for ikke å snakke om tid, og jeg oppfattet hele min eksistens i farger og geometriske figurer. Dette var totalt annerledes enn tidligere opplevelser jeg hadde hatt med sopp og den nærmeste metaforen jeg kan komme på var at jeg, sammen med resten av universet, rett og slett ble en mandala.



Bildet gir overhodet ikke en rettferdig beskrivelse av det jeg opplevde, men gjengir i en viss grad den følelsen jeg hadde underveis. Jeg var en fullstendig integrert del av et uendelig univers og jeg følte på samme tid en uendelig kjærlighet for alt som eksisterer. Da jeg kom ned, var jeg sikker på at jeg hadde sett Gud (et fabelaktig lys av forståelse og kjærlighet) samt blitt født på ny. Dette var så virkelig at jeg var helt sikker på at dette var noe alle mennesker av en viss alder hadde opplevd, men at de holdt det hemmelig ettersom man er nødt til å oppleve det selv for å forstå, for ikke å snakke om tro det. Jeg var faktisk på nippe til å sende en melding til min mor for å fortelle at "jeg hadde skjønt det".

Det har tatt meg lang tid, med en rekke flashbakcs, og få en noenlunde helhetlig oversikt over det jeg opplevde den gangen, men på tross av at jeg har forsøkt å rasjonalisere har jeg en følelse av at det er det som har først til at jeg daglig praktiserer yoga, pusteøvelser og meditasjon og stadig har en følelse av at jeg er et "urgammelt vesen" som befinner meg i denne absurde tilstanden som livet er. "Kjærlighet" velter også opp i meg fra tid og annen og jeg er evig glad for å ha "blitt født på ny", selv om jeg fra tid til annen også kan glemme denne gleden

Andre som kjenner seg igjen?

Namaste, som de sier!

PS. Legger ved det bildet som i ettertid har slått meg som den beste gjengivelsen av det jeg prøver å beskrive.