Har lenge hatt en viss fascinasjon for psykoaktive droger, men dette har i flere år vært noe jeg har lest om og selv ikke tatt del i å utforske. Kunnskap om Salvia har jeg tilegnet meg via Erowid, og plutselig i dag følte jeg meg klar for å ta fascinasjonen min til neste plan. Det er vanskelig å ytre sine følelser og tanker gjennom trippen med noe som helst språk som jeg kjenner, men jeg føler likevel at jeg er tilfreds med resultat. Har utelatt deler av opplevelsen som jeg ikke klarer å beskrive, men håper likevel at noen av dere liker det dere leser og kanskje kjenner dere igjen.

Hvem: Meg selv
Stoff: Salvia Divinorum x20
Mengde: i underkant av 0.2 gram
Inntaksmåte: Glassbong
Når: I dag - 08.12.11


Etter å ha lest rapporter på nett hvor folk under trippen har stablet seg på beina og surret rundt i rommet, snublet og slått hodet i kvasse kanter og det som verre er, var jeg fast bestemt på at jeg skulle unngå dette for enhver pris. Stuebordet og de tilhørende stoler ble løftet inn på soverommet, nettverkskabelen som jeg ofte snubler i når jeg er nyktern, ble fjernet, og for at jeg ikke skulle forlate rommet under rusene låste jeg dører. Etter å ha gjort dette strekte jeg ut to pledd som jeg danderte med myke puter og en dyne; dette skulle være min helt egne, trygge sone. All elektronikk slo jeg av, gardiner ble trekt for, og jeg tente røkelse for å komme i en behagelig og avslappende sinnstilstand mens jeg mediterte for å gjøre meg klar.

Jeg setter meg godt til rette blant de myke putene, og fyller risten med rett under 0.2 gram Salvia. Jeg tar noen dype pust, og jeg er for første gang i mitt liv klar for å få et innblikk i hva «hierba María» har å tilby. Stormlighteren bir tent, og jeg er i gang. Bongen fylles med ganske tykk røyk, og jeg får alt sammen inn på ett trekk. Det første som slår meg er at jeg, som ikke røyker sigaretter til vanlig, og som hoster hver eneste gang jeg trekker tobakk og marihuana fra bong, klarer å trekke inn all røyken uten nevneverdige problemer. Jeg plasserer bongen så langt unna meg som over hodet mulig uten å endre sittestilling, og holder røyken inne i omtrent tjue sekunder, før de første effektene begynner å sige på.

Det aller første jeg kjenner er en ekkel prikking på tilfeldige steder over hele kroppen, samt at en ubehagelig varme sprer seg fra bena og oppover – jeg puster ut røyken. Først tror jeg at varmen er imaginær, men oppdager straks at jeg har store svetteringer under armene. Varmen blir uutholdelig, og klærne må av – fort! Buksa forsvinner, og på ett eller annet vis surrer genseren, hendene og hodet seg sammen i en ball, og blir sittende fast. Men til min lettelse forsvinner varmen.

Jeg legger meg ned i «min trygge sone» med putene og dyna, og plutselig mister jeg grepet over sinnet mitt. Jeg blir revet bakover, nedover, og ser at taket forsvinner lenger og lenger unna, samt at veggene i sidesynet strekker seg og blir uklare, på samme måte som at det man ser i sidesynet når man kjører bil i 80km/t blir uklart. Stuen, rommet jeg befinner meg i, forsvinner foran øynene mine i en ubegripelig stor fart, men jeg vet at jeg fortsatt er inne i rommet. Alt utvider seg, og det kjennes ut som om jeg blir presset mot gulvet, og at det er på randen til å gi etter for presset. Plutselig faller jeg gjennom gulvet, og ut i intet.

Jeg er omgitt av totalt mørke. Jeg er ingensteds, jeg bare er. Det er ingenting å se eller ta på, men jeg kjenner at jeg klarer å bevege meg. Jeg tar en helomvending, snur meg 360 grader, og foran meg blir jeg var en skikkelse som ser akkurat ut som meg selv, samme hår, samme klær, samme holdning.(Det er altså to av meg selv nå, og for å gjøre det enklere å forstå, velger jeg å gi «den andre meg» - han i sofaen - kallenavnet «X». Rapporten oppleves gjennom øynene mine, og vi ser altså nå på «X» ). X sitter i sofaen og blar i en eller annen bok, og det virker som om han ikke legger merke til at jeg er der. Jeg beveger meg nærmere, - jeg verken går, krabber svømmer eller flyr, jeg bare beveger meg - og stanser når jeg rett bak X.

På bordet foran X, ligger det en eller annen slags rar form for bok. Den ligger åpen, og det er ikke en bok i normal forstand. Arkene er heller som LCD-skjermer, hvor det på hver enkelt side spilles av forskjellige deler av livet mitt i videoformat. Side 1 viser en film av fødselen min, side 13 viser min tiårsdag og side 50 viser at jeg får min første mobiltelefon osv.. Hele mitt liv er dokumentert i denne «videoboka». Jeg beveger meg bort til videoboka, og forsøker å skifte side. Det går ikke. Jeg har ingen kropp, derfor er det en umulig oppgave. X blar i boka, og det later til at ha ikke enser meg. Jeg prøver å ta kontakt, men får ikke til å lage lyd. Uten stort annet å gjøre, ser jeg i boka tar jeg til takke med å bare stirre i videoboka. Han blar opp på en side som viser ting jeg selv ikke husker å ha opplevd. Dystre, groteske, triste og forferdelige ting. Jeg får panikk. På dette tidspunktet var det som nå skjedde min absolutte virkelighet, og det kunne aldri falt meg inn at dette var en illusjon eller hjernen min som spilte meg et puss.

Neste side viser et minne hvor jeg holdt på å drukne. Alt blir gjenopplevd på nytt, og det føler ut som om det skjer på ordentlig. Plutselig var det svarte som tidligere hadde omgitt meg, byttet ut med vann, og nok en gang satt hodet mitt fastklemt mellom to metallstenger under vannet. Jeg kjente vannet på kroppen, det kalde, ekle vannet. Jeg kjente at det ble slutt på luft. Jeg druknet.

Jeg faller, faller, faller, og åpner så øynene. Nå befinner jeg meg i putehimmelen min igjen, med ryggen godt plantet til bakken. Det første jeg legger merke til er at jeg har hender. Med hendene utforsker jeg kroppen min; kjenner på føttene, ansiktet, magen. Alt er som det skal. Men hvordan er jeg i stand til å ligge strak, og samtidig bruke hendene til å kjenne på undersiden av føttene mine? Jeg løfter hodet, og legger merke til at jeg har en barnekropp. Ut av det blå kommer to store, snakkende hender ned gjennom taket, og de vil at jeg skal bli med dem. «Nå er barnehagen ferdig, nå skal vi hjem.» «Jeg er ikke gal,» er det eneste jeg makter å svare. Inn døren kommer mamma, X og en mann i hvit frakk. Hendene i taket griper tak i meg og drar meg opp i taket og inn i noe som lignet på et rør – et rør uten noen ende, et rør uten tid.

Rett etter dette kommer jeg til meg selv igjen. Jeg ligger i senga mi, omgitt av putene, dyna og pleddene, det som tidligere lå på stuegulvet. Jeg kommer meg på beina, og går ut på stua. Alt er ryddet bort. Mens jeg var på tur hadde jeg tømt ut bongvannet, renset risten, satt bongen på vask, og ryddet opp etter meg. I tillegg hadde jeg visstnok skrevet med en kompis på Facebook-chat. «Jeg forstår ingenting,» hadde jeg skrevet til han.

Som jeg skrev helt i starten skjedde det egentlig en god del mer, men jeg har ikke sjans til å formulere det til noe fornuftig, og velger derfor å utelate det. =)