En liten "deteknifisering" av det svært gode innlegget over, som kanskje kan være nyttig for de som ikke er så inne i fysikksjargongen: Mennesker, inkludert våre tanker, beslutninger og handlinger, er som alt annet underlagt naturlovene. Og naturlovene kan ikke gi opphav til faktiske paradokser. Men det betyr ikke at tidsreiser nødvendigvis er umulig. Det er fortsatt flere muligheter. For eksempel at situasjoner hvor noen drar tilbake i tid og endrer fortiden slik at de ikke kunne dra tilbake i tid likevel er umulig. Det er dette Pinneknurk snakker om over, og som også er kjent som "the Novikov self-consistency principle". En naturlig videre tolkning av dette er at det ikke er mulig å endre fortiden i det hele tatt. Alt du drar tilbake og gjør er ting som "alltid ble gjort", selv om du kanskje ikke visste om det. Om du prøver å drepe din egen unge bestefar, eller baby-Hitler, så vil du på en eller annen måte feile, og dette drapsforsøket var noe som lå tilbake i din egen fortid også før du reiste tilbake i tid.

Det kan også være andre løsninger. Som en many worlds-variant hvor den fortid du drar tilbake til aldri er den samme fortiden som ligger tilbake i din egen tidslinje, ved at den endres gjennom tilstedeværelsen av den tidsreisende. I stedet er den spaltet av den av slik at man har to, eller flere, globale tidslinjer som deler "rot" i det øyeblikk før tidsreisen skilte dem.

Man blir jo opplært til det. Det gjelder i alle land, alle kulturer.
Det er innarbeidet i språket vårt. Noe har skjedd i fortiden, noe skal skje i fremtiden.
Særlig knyttet til oppvekst og utvikling.
Måten vi beskriver tid på, måler tid på og alle begrepene knyttet til det (sekunder, timer, dager, år)
i klokker og kalendere alt dette er jo menneske skapt. Og alle går fremover.

En forklaring er kanskje opplevelsen av at vi ikke kan gjøre om ting som har skjedd,
men vi kan planlegge noe som skal skje.

Et kjapt spørsmål, hvis man i teorien kan reise frem i tid, er ikke da fremtiden vår allerede bestemt? Ergo har vi en skjebne..?