Jeg kan naturligvis ikke si at dette er absolutt. Men folk som blir uføre som denne gamer-kompisen. Det tar mange år å bli ufør, du blir ikke erklært ufør om det som feiler er at du er veldig glad i å spille wow, faktisk så glad i wow at du føler du ikke kan gå på jobb.

Hele prosessen til ufør er lang, komplisert og det inngår spesialistuttalelser og grundige utredninger. Det har gjerne vært både fastlege, spesialister, psykologer osv inne i saken, og fortsatt kan NAV når som helst avvise søknad om uføretrygd dersom NAV legen setter spørsmålstegn ved søknad, dokumentasjon eller spesialistuttalelser.

Så ja - for gamerkompisen som har stått ute av arbeidslivet i 16 år eller hva det nå var så tenker jeg det er rimelig klart at her er det noe reelt som ligger bak. Uten dokumentasjon, skriv fra fastlege og spesialist og helt sikkert psykolog så ville kompisen hans aldri gått fra AAP og over på uføretrygd. For det nåløyet er svært trangt. Og for de fleste inkluderer prosessen også arbeidsutprøving, kursing, osv.

Jeg sier ikke at vi helt kan utelukke misbruk av trygdeordninger, men akkurat når det kommer til uføretrygd er kontrollregimet og terskelen for å få innvilget ufør såpass høy at det er lite trolig at juks her er spesielt omfattende.

Hva uføre selv velger å si utad, det er noe helt annet. Det er kanskje lettere å forsøke å bortforklare sin uførhet med feks latskap enn å være åpen om psykiske skavanker eller fysiske begrensninger?

Du får nesten lese svaret mitt til Astroman.

Hva folk sier og hva som er den faktiske og egentlige årsaken til uførhet kan være avvikende. Fordi å bli ufør også er å bli stemplet av samfunnet. Det er nesten skammelig å bli ufør. Ikke bare fordi man da vet at man ikke bidrar til fellesskapet - men også fordi man da vet at sjansene for at livet blir slik en engang drømte om er forsvinnende liten.

Det er jo ikke slik at det nødvendigvis er svindel om en som er ufør driver egen virksomhet. Kanskje er uføregraden begrenset - feks satt til 50% ufør. Det beløpet kan ingen leve av. For en som er kronisk psyk eller sjuk så er det da kanskje bedre å forsøke å drive eget foretak enn å stå i jobb som ansatt hos et foretak fordi som selvstendig så styrer de kanskje tiden sin i større grad. Dvs at de kan jobbe når helsen tillater det også lar de være når plagene hindrer dem. Men som ufør vet de da veldig godt hva som gjelder, de må rapportere arbeidstiden og dersom de jobber mer enn uføregraden tilsier får de avkortning på utbetaling fra NAV. Så kort oppsumert. De vet ikke hvordan de har organisert driften av foretaket og hvor mange timer de bruker på det, og kan dermed ikke konkludere med at de svindler NAV kun fordi de har egen business.

Det er veldig lett for dere å dømme andre - dere burde huske at dere vet egentlig ikke en dritt om den prosessen de har vært gjennom for å bli erklært ufør. Dere har ikke full oversikt over hverken dere oppvekstskår, hva de har av bagasje eller hvilke diagnoser de har eller ikke har. Dere vet jo faktisk ikke engang graden av uførhet så tenke gjennom dette før dere skal dømme og fordømme uføre.

Innteksbiten for uføre er så lav at svært mange blir å leve resten av sitt liv i fattigdom. Under EU's fattigdomsgrense. Mange er for sjuk/psyk til å kunne stå i jobb, selv delvis i jobb. Og de kan dermed ikke ta overtid eller på annen måte regulere opp inntekten når renta stiger, eller pris og inflasjon øker. Den kampen de har hver dag mot egen uhelse og økonomiske bekymringer blir ikke noe mindre at at folk som deg feller sin dom over dem uten at dere kjenner sakens detaljer.

Jeg tror langt de fleste uføre gladelig hadde bytte bort sine diagnoser, lyter og tilkortkommenhet mot å kunne være frisk nok til å stå i jobb 100%. For det finnes jo nesten ikke en eneste jobb i Norge der du i stilling tjener mindre enn det dobbelte av hva uføre på lav sats får fra staten. Det er ingen grunn til å føle misunnelse på uføre. Jeg skulle byttet med deg hvem dag som helst.