Begynte med heroin når jeg var 17, hadde nettopp mistet moren min. Tror ikke jeg tenkte over hva jeg gikk til der og da, ikke brydde jeg meg heller da jeg såg på verden som ødelagt etter det uansett.

''Jeg er ikke fremmed for konseptet med å unnslippe virkeligheten, det er mye alkoholisme i familien og jeg drikker selv mer enn jeg vil innrømme. Min far døde i bilulykke da jeg var 5 år gammel og min mor er alkoholiker på fulltid. Ble mobba store deler av barndommen og jeg har hvert skremmende nærmt å begå selvmord flere ganger enn jeg kan telle. Mitt liv har ikke akkurat hvert noen dans på roser men jeg konstaterer dog at jeg aldri, og da mener jeg ALDRI har vurdert heroin som en løsning på mine problemer!! Viten om hvordan det ville påvirket meg selv og mine nærmeste har jeg ikke samvittighet til å gjøre noe så egoistisk og jeg sliter med å forstå hvordan denne tvers igjennom forkastelige substansen kan appellere til en eneste sjel.'' kognitiv dissonans kanskje?