Frie markeder tenderer mot utjevning av forskjeller. Dette skjer som en følge av fallende marginalproduktivitet, som innebærer at jo mindre produktiv man er i utgangspunktet, jo lettere er det å bedre produktiviteten. Sammenlikn for eksempel en jordbruker som bruker hest og andre gammeldagse metoder for å dyrke jorden med en jordbruker som bruker moderne metoder. Dette faktum medfører en utjevning av forskjeller på sikt, og dette er også det man har sett i løpet av de siste decenniene. På verdensbasis har man fått en massiv nedgang i ulikhet, fra 0,6 til 0,52 på ginikoeffisienten (et mål for ulikhet som økonomer bruker – 1 er maksimal ulikhet, 0 er maksimal likhet) i perioden 1968–97.

Sannheten er at kapitalismens goder – handel, samarbeid, arbeidsdeling, etc. – er et plussumspill. Alle tjener på dem, både fattige og rike. Historien har vist at graden av økonomisk frihet er proporsjonal med graden av velstand i et land.

Det ble nevnt at det stort sett kun er vestlige land som har et høyt velstandsnivå, mens resten av verden ikke har det. Det stemmer at mange land fortsatt er fattige, og hva kjennetegner alle disse landene? De mangler en fungerende statsmakt med respekt for individets rettigheter, deriblant eiendomsrett; de mangler et rettsvesen som bygger på et objektivt lovverk med grunnlag i disse rettighetene; de mangler stabile økonomiske og politiske forhold. Med andre ord: De mangler kapitalisme.

Venstresiden gir ofte inntrykk av at ting blir verre og verre. Dette stemmer ikke. Flere og flere fattige land har liberalisert sine markeder og opplevd stor suksess med det, i form av økt velstandsnivå og med det redusert fattigdom. Botswana, Mauritius, Ghana og Uganda er eksempler på dette; samtlige har opplevd kraftige fattigdomsreduksjoner og en stor økning i økonomisk vekst og tilgang på vann, helsetjenester og utdanning. I Uganda ble fattigdommen redusert fra 55,6% til 44% på seks år.

På verdensbasis ser det også meget bra ut sammenliknet med tidligere. I en mer og mer globalisert verden, har det blitt færre underernærte mennesker — både i prosent av befolkningen og i faste tall; dette til tross for en befolkningsvekst på over 1,5 milliarder siden 1975. Siden 1970 har andelen av sultende mennesker i verden blitt mer enn halvert — fra 37% til 18%. Bare på nittitallet ble andelen ekstremt fattige i verden redusert fra 29% til 24%. Forventet levealder har i U-land økt fra 46 til 64 år de siste førti årene; spedbarnsdødeligheten har blitt redusert fra 18% til 8% siden 1950; andelen analfabeter har gått ned fra 70% til 25%; antallet barn som går på skole har økt med massive 80%.