1. Du er nok litt mer ekstrem enn meg, men jeg bryr meg også om status. Gjør ikke hva som helst for status. Jeg liker å bli sett opp til, men det viktigste er å komme godt overens med de JEG liker. Akkurat nå er jeg i førstegangstjeneste og vasker dass hver dag for 4500 i måneden, så for øyeblikket er det ikke mye kjempestatus å skryte av. Er dog fornøyd med den sivile delen av livet mitt, der er ting på stell, og jeg har også planer om relativt prestisjefylte studier etterpå. Gleder meg til det.

2. Min første tanke her er NEI. Jeg studerer det jeg liker å studere, som bringer meg videre til et yrke jeg liker å jobbe med. Men når jeg tenker meg om, så er det en betingelse at jobben faktisk er anstendig aktet. Jeg ville ikke vært fornøyd med en lavstatusjobb. Jeg vil ikke at andre skal se på meg og tenke "Han kom ikke lengre i livet, nei". Jeg trenger ikke være lege eller statsminister, og jeg trenger heller ikke være steinrik (selv om jeg har konkrete materialistiske mål i livet, som vil kreve en viss økonomi), men jeg vil heller aldri være fornøyd med en jobb hvem som helst kan få, f.eks. ekspeditør i dagligvarebutikker/bensinstasjoner, ufaglært renholdsarbeider, eller lignende. Funker veldig fint å ha det midlertidig, men som karriere? Nei.

3. Nei, det gjør jeg ikke. Det er kun dersom det oppstår noe feider mellom meg og vedkommende. Har sinnsykt mange venner fra grunnskolen som har droppet ut av både skole og arbeid, lever livet i narkorus på baksiden av kjøpesenteret og lignende. Ser ikke ned på noen av disse. Unntaket er de jeg kommer i "krangler" med. Da forsvinner medfølelsen, og jeg tenker mer på hvor miserabelt liv vedkommende faktisk har, og hvor mye bedre jeg faktisk er. Jeg holder meg alltid for god til å nevne noe av dette, selvfølgelig. Men man gjør seg jo alltid opp tanker.