Bør jeg synes synd på mennesker som ikke orker å stå opp om morran, som ikke får sove, som ikke gidder å finne på noe som helst, som blir lettirriterte, som ikke syns noe gir mening, og som er konstant negative? (atypisk depresjon)

Bør jeg synes synd på mennesker som hadde depressive besteforeldre? (Siden det er bevist at det gir høyere statistisk sannsynlighet for depresjon når sykdommen allerede fins i vertikal familie)

Bør jeg synes synd på mennesker som kutter opp seg selv så de kun får overflatiske sår, som er snille og greie i det ene øyeblikket, og sure og tverre i neste? (Borderline)

Bør jeg synes synd på dem om de har foreldre som de aldri har kunnet knytte stabile bånd til, eller som de har kunnet stole på, eller bør jeg synes synd på dem selv om jeg ikke kjenner foreldrene?

Bør jeg synes synd på mennesker som må sjekke at vasken er skrudd av 10 ganger og komfyren 50 ganger før de går ut døra? Samt dra ut alle skuffer ut og inn 3 ganger, før de treffer venner? De velger det jo selv?

Bør jeg synes synd på mennesker som hører stemmer som sier at de skal kutte opp armen sin, og som skjærer seg inn til benet, så gapende kjøttsår vitner om der hvor fleksorene på forarmen en gang satt? De valgte det jo selv?

Bør jeg synes synd på mennesker som kun sitter hjemme og stirrer på veggen mens malingen tørker, mens de sutrer over at de ikke har dame online? Når de bare kunne gått ut og skaffet seg noen venner? De velger det jo selv?

Bør jeg synes synd på mennesker som har sukkersyke av spisetypen? De velger det jo selv, ettersom alle kan spise sunt, og alle kan bli tynne? Selv om det er 85% genetisk sammenheng her, så var jo genene like på 50-tallet, og da var det få hvalrosser med diabetes. Altså velger jo bare disse slaskene å bli syke, ikke sant?

Hva med folk som røyker og får kreft? Bør jeg synes synd på dem?

Osv osv.

Dette er fordummende tenkning, og det følger av en illusorisk tanke om at det er noe vi kan velge. Men hva er et valg, egentlig? Hva er det som skjer oppi hodet ditt, som starter det øvre motornevronet, gir beskjed til motornevron nr 2 om at en muskel skal bevege seg, og konsekvensene av "valget" skal skje? Fins det noe slikt som valg, som ikke er styrt av naturlover, som kun beskriver en endeløs rekke av konsekvenser?

Du må gjerne la være å synes synd på narkisser, TS. Men å si at de har et "valg," det blir bare tåpelig. Ingen har et valg. Valg er bare en illusjon, vi er alle determinerte roboter.