skal bare prate videre på poenger som andre brukere har tatt opp over her..
Jeg som flere andre tror at stillesitting, tv-titting og karakterpress.. for ikke å nevne mobbing, dødsfall og sånne ting.

Vel, Historier fra mitt eget liv ( som forsåvidt er det eneste som kan brukes som referanse her). I barneskolen var jeg en av de som ikke var populære, men ikke upopulære heller, mer som en som hoppet mellom miljøene. Da jeg begynte på ungdomskolen starta jeg i en klasse uten noen av de vennene jeg så på som venner da og havnet samtidig med de veldig "kule" fra tettstedet der ungdomskolen lå.. Dette førte til mobbing og utestengelse fra det sosiale livet og gamle venner forlot meg til fordel fra den "kule" gjengen. Vel dette lammet meg så å si på skolen.. Skole arbeidet gikk til helvete og tv'en ble min beste venn.
Da jeg da endelig kom inn på videregående trodde jeg ting skulle ordne seg, (kom inn på allmenn etter 3 (!!) runder) men der tok jeg nok feil... Mobbingen og mitt lite sosiale liv hadde preget meg mer enn jeg trodde. Jeg klarte ikke å prate med andre, satt bakerst i klasserommet, helst i et hjørne for å unngå mennesker. Ordnet seg noe ettervært da jeg ble vandt til å bruke stemmen blandt andre folk, men ble aldri noe greie på saker å ting.

Vel holdt ut der i to år. ble 18 og stakk i militæret. Dette året gjorde underverker for meg! Jeg var nødt til å røre på meg, nødt til å stole på andre og andre var nødt til å stole på meg. Det fysiske fikk kroppen min til å fungere og jeg så med undring på at min lutende holdning ble mindre og jeg vokste faktisk 6 cm iløpet av dette året! Hadde det helt greit og var nesten like sosial som neste mann.

Tilbake på skolen (måtte jo fullføre) etter et år var jeg annerledes.. ingen kjente meg igjen, jeg var han nye spennende. Folk ble sjokkert når jeg viste hva de het, hvor de kom fra og hvilken linje de gikk på :P alikevel så begynte det å gå nedover igjen. kan ha noe med at det fysiske livet jeg hadde der ble byttet ut med alkohol og røyking. (Hadde vært noe før men aldri i denne grad.)

Utrolig nok har denne historien en lykkelig slutt! Jeg fikk faktisk venner, og en kjæreste som nå er min forlovede Har en heldt grei jobb og står i fare for å få en enda bedre med alt for god lønn. Det værste av alt er at jeg ikke fikk noe studiekompetanse.

Men uansett.. Poenget mitt er : Sitter du stille, ikke prater med noen, og angrer på det du har gjort eller kommer til å gjøre.. Vel du kjeder deg! Jeg tror det meste folk vil si er
depresjoner er kjedsomhet. Faste rutiner og ingen forandringer er noe av det mest deprimerende som finnes ( mener jeg ).

Skal ikke si det her er noe mirakelmedisin, men før du begynner å knaske piller. prøv mosjon, tren litt, selv om det er skummelt så gå ut og se mennesker. For meg er det det eneste som hjelper.

Håper jeg ikke har fornærmet noen og beklager litt kort skrevet (selv om det ble litt langt) og også beklager jeg rotete skriving! klokken er faktisk 04.38 så er ganske trøtt
De beste lykkeønskninger : Tutte