Med kunnskap kommer evner som refleksjon, innsikt, forståelse og for mange mening. Så er det ofte slik at desto mer kunnskap man tilegner seg, vil man sammen med aldring og modning strekke seg etter mer kunnskap.

Problemet her slik jeg ser det er at ingen andre enn deg selv kan si noe om hvordan livet ditt kan leves og hvordan du best mulig kan oppnå lykke eller frihet. Det blir referert til som det pedagogiske paradoks. Ingen kan kommandere deg til å bli fri (les tilegne deg kunnskaper). Det må skje ved en indre motivasjon og søken etter dette.

På den andre side vil en slik kunnskap også ha en bakside, hvertfall er det slik for meg. Jeg har alltid vært veldig sensitiv i sosiale situasjoner, leser folk og mennesketype veldig godt. Jo mer teoretisk kunnskap jeg har fått, desto mer har jeg innsett at veldig mange rundt meg blir for lite reflekterte til at jeg orker å ha særlig sosial omgang med de. Det har tatt fra meg veldig mange potensielle venner og distansert meg fra øvrig familie. Jeg har blitt mer innesluttet og mindre spontan. Dette er antageligvis ikke alene på grunn av kunnskapsnivå, men jeg liker å tro at det er en sammenheng.