Da er han på flaska igjen gitt. Han har vært tørr helt siden sist jeg skrev her. Nå har han akkurat begynt å drikke og basert på drikkemønsteret han har hatt tidligere så vil det nok vare i noen uker nå.

Har prøvd å prate med han, men han hører ikke etter. Jeg strekker dessverre ikke til. Det verste er at jeg skjønner hvorfor han drikker. Jeg har full forståelse for det, og jeg har også full forståelse for at det er vanskelig/umulig å la være. Men jeg vil ikke at dette skal ta livet av han, selv om det er det som sannsynligvis blir resultatet. Helsen hans er elendig, men jeg skjønner at han kanskje ikke har motivasjon til å gjøre noe med det. Kjenner at jeg føler meg fryktelig hjelpeløs, samtidig syns jeg så jævla synd i han. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Hadde forholdet vårt vært bedre enn det er så kunne jeg sikkert nådd litt inn om ikke annet, men helt ærlig tror jeg han driter fullstendig i meg og hva jeg måtte mene og tenke, og jeg tror at han tror jeg ikke er glad i han. Men det stemmer ikke i det hele tatt...