Studenter er gjerne det bare i en begrenset del av livet. Det gjør at de kan gjøre andre prioriteringer, som å bo på små ikke-så-trivelige hybler som er billige, fordi det bare er midlertidig.

Det er ikke rettferdig å si at en annen gruppe mennesker skal være nødt til å fx bo slik hele livet, fordi du selv må det i noen år.

Problemet med uføretrygd er at det for mange blir lite eller ingenting til overs som kan spares. Dagliglivet går greit, men når man trenger nytt kjøleskap eller tannlege eller reparere bilen så er det ikke penger til det... Dette er også en effekt som vil fortone seg helt annerledes gjennom et helt liv enn gjennom noen år.

Jeg syns også støtten er for lav i fohold til de studentene som kommer fra familier med dårlig råd og som kanskje har vanskelig for å jobbe ekstra av ulike årsaker, men ser ikke at det har noen relevans til uføre. Å studere er et valg. (Velger du å studere så syns du tydeligvis kostnadene er verdt det i forhold til hva du får ut av det.) Å være ufør er ikke noe valg.

Det som nevnt over her også slik at uføre ofte har diverse ekstra kostnader fordi de må prioritere ift sykdommen sin. Dette kan i mange tilfeller være ting som ikke er dønn livsnødvendige, men som likevel har mye å si for livskvaliteten.