Jeg har alltid hatt veldig god fantasi, og denne har løpt løpsk noen ganger, og det gjør den enda.

Jeg husker når jeg var mindre og jeg var skikkelig redd for å se i speilet. Dette var et resultat av eventyret ”Snøhvit og de syv dvergene” og Shrek! Der speilet kunne vise andre ting enn personen som så inn i speilet. Jeg var redd for å gå på dass, fordi vi hadde store speil på doen, og hver gang jeg gikk forbi et speil så jeg en annen vei. Dette er over nå, men det sitter fortsatt i meg, og jeg liker ikke filmer der det skjer ting i speil.

I 8. Klasse våknet jeg midt på natta og skulle bare snu meg i senga. Da plutselig oppdager jeg at Satan (Djevelen) står på rommet mitt. Jeg blir skikkelig redd, og tror at han skal ta meg elns, så jeg snur meg i senga igjen og jeg trekker meg godt under dyna. Etter ca. 5-10 minutter bestemmer jeg meg for å løpe hen til lysbryteren. Jeg løper hen og slår på lyset på rommet mitt. Da ser jeg at det bare er sprinkelanlegget på rommet mitt som blir opplyst av lyset uti ganga.

Når jeg var liten så jeg ofte folk på rommet mitt når jeg hadde lagt meg, når jeg endelig fikk sove og våknet innså jeg at det var bare tøy som hang over en stol eller på knaggen.

Nå skal jeg fortelle deg om noe creepy som fortsatt skjer:

Når jeg går på gata og når jeg er med venner og alene så føler jeg at jeg ser folk. De går helt svart kledd. Minner meg om sånn typisk ”The Grudge” jenter, bare menn, kvinner og barn. Svarte skikkelser. Når jeg snur meg for å se fjeset dems, forsvinner de. Jeg får aldri sett fjeset dems. En gang jeg skulle på do, så kom jeg ut av ganga, plutselig står en av de i ganga inn til doen, da stokk jeg som fy. Og engang når jeg var på skolen så sa jeg til en kompis: ”Haha, se på han!”, så sier kompisen min, ”Hæ, hvem?”. Det var ingen der! Creepy.